Noen ganger kan jeg ta meg i å savne Trondheim skikkelig. Det er kanskje ikke så rart ettersom at jeg har et helt liv der, men etter at jeg flyttet i sommer så kjente jeg meg ferdig, for godt. Jeg har aldri kjent på den følelsen, men det slo meg da flyttebilen kjørte avgårde med tingene mine. Det var ikke trist, det var ikke vondt og det ga meg heller ingen klump i magen. Jeg følte meg egentlig bare lykkelig, og var takknemlig for at jeg hadde et nytt kapittel i vente. Jeg vet ikke om det var på grunn av alt som skjedde det siste året, at leiligheten ikke ble som vi hadde forventet, alle utgiftene vi fikk kastet over oss, et forhold som ikke lengre fungerte eller at livet til vennene mine hadde forandret seg veldig fra da jeg bodde der sist.
Ingenting var som det en gang var, og det var kanskje derfor ekstra lett å gi slipp på noe som har vært en stor del av livet mitt i så mange år. Jeg har mesteparten av vennene mine der, jeg fant kjærligheten der, jeg bodde der i mange år og jeg har min ekstra familie der. Trondheim har betydd mye for meg på mange måter, men kanskje det endelig var på tide å gi slipp. Jeg har holdt fast på en virkelighet som eksisterte for 6 år siden, og det er vel kanskje derfor ingenting ble som jeg hadde sett for meg. Jeg er veldig annerledes om jeg sammenligner meg med mesteparten av vennene mine. De er godt etablert, noen har barn og de aller fleste er i 100% jobb. De hadde ikke like mye tid som det de en gang hadde, og jeg tror nok at jeg aldri har følt meg så ensom som det jeg gjorde det året jeg bodde i Trondheim. Ironisk nok med tanke på at jeg flyttet dit for at jeg følte meg ensom i Oslo.
Jeg tror at jeg er helt ferdig med Trondheim, og jeg kommer nok mest sannsynlig ikke til å flytte tilbake dit. Jeg er likevel glad for at jeg kan kjenne på savnet igjen, og jeg gleder meg til jeg kan reise “hjem” igjen 💕
Fint skreve ♡
Æ savne Trh no ækstremt men æ vil ikje fløtte tilbake dit.. uansett om æ vil no jævlig… så ja, vrien sitv og sitte i.. :-/