JEG TRODDE ALDRI JEG SKULLE SI DET

Blogg

Heisann fra ei som har mistet bloggmotivasjonen helt, haha. Jeg snakket med Andrea B i går, og vi begge var veldig enige om at det var ganske demotiverende å blogge uten å få en eneste kommentar eller kunne vite hvor mange som faktisk leser bloggen vår. Jeg føler jeg er tilbake der jeg var for noen år siden, for da kunne jeg juble høyt om jeg endelig fikk en kommentar. Det er ikke bare kommentarer og statistikk som ikke er synlig, men tallene på topplisten stemmer ikke overens med virkeligheten. Natt til onsdag la jeg meg til 23.000 lesere, men våknet opp til 34.000 lesere med den nye oppdateringen. Det vil jo bli normale tall etterhvert, men det sier kanskje litt om hvor kaos det er, haha. Vi tok forresten så mange bilder i helgen, så beklager at jeg kommer litt på etterskudd. Sist lørdag tok jeg med meg søstrene mine og Morten på Sumo. Jeg er egentlig ikke så glad i sånn type mat, men har lært meg å like det med årene. Edamame-bønnene er god nok grunn til å dra i seg selv, og det er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg drar dit også, haha. Det morsomste er at jeg fikk smake det for aller første gang i Los Angeles, sammen med Martine og Isabelle. Jeg husker at jeg lo av de for at de bestilte noe “så ekkelt”, men så endte det opp med jeg spiste opp nesten alt, hehe ups.

Det var utrolig hyggelig å ha besøk av familie i helgen, og jeg har begynt å kjenne på følelsen at jeg virkelig trenger de. Misforstå meg rett, men jeg har jo vært “alene” siden jeg var 17 år gammel. Jeg har jo kun bodd i byer der jeg ikke har noe familie, og har på en måte lært meg til at det er sånn det skal være. Jeg har jo blitt ekstremt tøff av det, men likevel begynner jeg å kjenne på at det er noe som mangler. Jeg har til og med kommet dit at jeg har lyst til å flytte til Nord-Norge, hvor sykt er ikke det at det kommer fra meg? Jeg kjenner bare at jeg ønsker litt ro, familie og natur. Jeg vet ikke hva som skjer med meg for tiden, jeg tror bare jeg har kommet til en fase i livet der jeg kanskje begynner å bli.. voksen? Bare det at jeg har begynt hos Psykolog og Fysioterapeut er et skritt “gamle” Sofie aldri ville tatt. Jeg har bare vært så sta når det kommer til meg selv, men å ta vare på helsa og de rundt meg er det eneste jeg vil akkurat nå. Jeg tror nok dessverre ikke at jeg hadde fått med meg Morten til Tromsø, så det er vel kanskje bare en tanke jeg kan legge fra meg. Kanskje jeg leier meg en leilighet der slik at jeg kan bo begge stedene? Det er vel så langt fra økonomisk som man får det, men herregud såå lyst jeg har. Er det noen der ute som har noen gode råd eller ideer? Eller vent.. Det er jo ingen som tør å kommentere, hahaha!!