Det irriterer meg hvor mye jeg lar lengden på håret mitt påvirke meg, men det får meg bare til å føle meg så.. ikke meg? Jeg ble automatisk så mye mer sårbar med engang extensions ble tatt ut, og det er nesten sånn at de hjelper meg til å føle meg bedre uansett hvor trist det måtte høres ut. Langt hår har på en måte alltid vært meg, og i alle år har jeg alltid fått høre at jeg er “hun med det lange håret”. Det er nesten som at jeg “mister” en liten del av meg selv når det forsvinner, og den delen får meg automatisk til å føle meg litt dritt og litt usikker.
Jeg må likevel bare jobbe med det, for det er jo kun hva jeg forteller meg selv som er problemet. Vi mennesker kan være så forbanna harde mot oss selv, men det er kanskje ikke så rart i en verden der vi alltid blir fortalt at vi ikke er god nok. Vi har så mange forventinger og krav til om hvordan ting skal og ikke skal være, og det er noe jeg virkelig prøver å jobbe med. Self love er så viktig, og jeg tror vi dessverre noen ganger glemmer det.
Har dere forresten lagt merke til arret jeg har over leppa? Jeg tok piercing som 13 åring, og det virker ikke som at det øverste laget med hud noen sinne vil gro helt igjen. Jeg skulle gjerne vært foruten, men 13 år gamle Sofie tenkte ikke over at jeg ikke kom til å digge piercing i overleppa for resten av livet. Min daværende kjæreste hatet det så mye at jeg han truet meg med å gjøre det slutt om jeg tok den, men som dere kanskje ser så brydde jeg meg ikke så mye om det, haha.
For meg er det motsatt..føler meg bare “som meg selv” med helt kort hår..hehe.. Fine tankefulle bilder av deg og kule tøfler <3
Haha se der ja! Jeg tror vi alle har vår greie som føles ut som «vårt», og da er det fort merkelig og uvant når det forsvinner. Kort hår er jo så fint da!! Skulle ønske jeg trivdes med det❤️