Reklame | Annoselenker Nelly
I går da jeg kjørte hjem fra Benjamin (frisøren min) så følte jeg for første gang på veldig mange år at jeg var alene. Det har begynt å synke sakte men sikkert inn at livet er på vei til å endre seg. Jeg har vært “overraskende” positiv til det hele, rett og slett for at jeg heier på kjæresten min. Jeg vil at han skal gå de veiene som er rett for han, og ikke de som er rett for meg. Jeg vil at han skal lykkes og følge drømmene sine, selv om det betyr at vi snart ikke skal bo sammen mer.
Jeg har nok kanskje virket litt tøff og “chill” rundt det hele, men jo mer det nærmere seg jo mer kjenner jeg på klumpen i magen. Det hadde jo kanskje vært rart om jeg ikke skulle følt at det var kjipt at Morten flyttet til Oslo, men jeg synes også det er litt skummelt. Det er skummelt at forholdet vårt skal gjennom en såpass stor forandring. Jeg er jo helt sikker på at vi kommer til å klare det helt fint, men jeg er likevel redd for alt vi har i vente.
Jeg har aldri vært i et avstandsforhold før, og jeg føler at det er enten make it or break it. Jeg tenker likevel at vi har vært gjennom såpass mye på de to årene vi har vært sammen, så om vi ikke klarer å bo noen timer unna hverandre så hadde det vel skjært seg en gang i fremtiden uansett. Selv om jeg hater å innrømme det, så vet jeg med meg selv at jeg har godt av å være litt alene. Jeg har godt av å kjenne på hvordan det er å bare være meg. Jeg har aldri bodd alene tidligere, og har alltid vært avhengig av å ha mennesker rundt meg. Det er derfor på tide at jeg blir litt selvstendig på dette punktet også, og for alt jeg vet så kan det være at jeg kommer til å elske det. Vi har i alle fall en veldig spennende tid i vente, og jeg gleder meg til å ta dere med på denne reisen.
Det går bra😊 dere begge er innstilt på det! Bare fortsett å vær innstilt på det. Det kunne vært værre, du kunne ha bodd i Tromsø og han i Oslo😅
Hahaha så sant 😂❤️