Ettersom at jeg har vært inn og ut av forhold siden jeg var 13 år gammel, så har jeg aldri rukket å virkelig kjenne på hvordan singellivet egentlig er. Jeg har jo tross alt vært livredd for å være alene, ikke ha en å snakke med, noen jeg kunne dele tanker og bekymringer med og noen som alltid var der. Det var min største frykt å være alene, men når jeg først bestemte meg for at jeg måtte bevise for meg selv at singellivet ikke var så “farlig” som jeg selv trodde, så fikk jeg lære å kjenne mange nye sider ved meg selv og singellivet. Jeg har lenge fortalt meg selv at jeg trenger nærheten, tryggheten, bekreftelsen og følelsen av at noen elsker meg. Uten det er jeg ingenting, samtidig som at jeg lenge har fantasert om singellivet. Hvordan er det egentlig å ha tinder? Hvordan er det å være med noen? Hvordan ville det føles å dra med noen hjem? Hvordan føles det å kysse noen uten å måtte tenke på konsekvenser? Hvordan er det å dra på en date?
Jeg skal ikke nekte for at jeg har sett for meg hvordan livet mitt kom til å være som singel, og jeg tror jeg lenge har hatt et behov for å være akkurat det ettersom at det alltid har vært ukjent. Jeg tror man alltid vil søke etter det man ikke har, og i mitt tilfelle var det singellivet. Jeg elsket å være i forhold, men nysgjerrigheten rundt det å “bare være meg” kom krypende i alle mine forhold. Det hjalp ikke å være forelsket eller å ha funnet “the one”. Jeg kom alltid tilbake dit at jeg tok meg selv i å drømme meg bort til det ukjente og det som virket spennende. Det morsomme er at singellivet er langt i fra det jeg så for meg, men det har nok mye med at datingen kanskje ikke er mest prioritert under corona. Det har nok også noe med at jeg ikke er den personen jeg selv kanskje trodde jeg var, og jeg holder nok litt for mye tilbake til å kunne gjøre alle de tingene jeg en gang “drømte” om. Jeg er for sjenert til å flørte med noen jeg ikke kjenner, jeg er for redd til å noen gang kunne vært med en ukjent hjem og jeg klarer ikke å se for meg at jeg noen sinne tør å dra på en Tinder-date.
Jeg er og har alltid vært veldig reservert frem til jeg føler meg trygg nok på personen, og jeg har kommet dit at jeg ikke orker å pushe frem noe som egentlig ikke er der. Tidligere kunne jeg gjøre alt for å holde samtalen i gang om jeg synes han var skikkelig kjekk, men nå hadde jeg ikke orket å bruke et sekund på noen jeg ikke har kjemi med. Jeg har ingen interesse rundt å date noen, og jeg stresser ikke med noe som helst. Jeg trives veldig godt med å kun tenke på meg selv. Jeg må ikke høre med noen om hva de tenker eller føler. Det er ingen hensyn å ta, og om jeg en gang i fremtiden skulle møte noen på byen som jeg synes er tiltrekkende, så kan jeg faktisk flørte, få nummeret og kanskje møte han senere. Jeg føler meg for første gang på veldig lenge fri, og det er den beste følelsen i hele verden. Kanskje ikke singellivet var som jeg først hadde sett for meg, men det vil ikke si at det ikke er bra. Jeg nyter hver eneste dag, og tiden fremover skal kun gå til å fokusere på meg selv og hva som er best for meg ❤️
