Er det en ting jeg virkelig savner med å være barn så er det hvor uredd man er, og hvor mye selvtillit man har. Jeg hadde for eksempel aldri klatret i trær den dag i dag i frykt om å falle ned og for at jeg har skikkelig høydeskrekk, men som barn ville det ikke vært en liten del av meg som var redd engang. Jeg var nysgjerrig på verden og hva den hadde å by på, og jeg trodde jeg kunne klare alt. Du var ikke redd for å falle, for du visste at du bare kunne reise deg opp igjen. Du tenkte ikke på hva alle andre ville si og mene om deg.
Jeg savner noen ganger å være barn, for jeg merker at jo eldre jeg har blitt desto mer redd har jeg blitt for ting rundt meg. Jeg er redd for høyder, jeg er redd for å være alene, jeg er redd for å dø, jeg er redd for å miste Celine, jeg er redd for å være svak, jeg er redd for at noen andre skal se mine svakheter, jeg er redd for å dumme meg ut, jeg er redd for å bli ledd av, jeg er redd for at noen ikke skal like meg, jeg er redd for å miste noen som står meg nært, og jeg kunne fortsatt i en evighet. Listen over hva jeg er redd for er uendelig lang.
Jeg kan nok virke veldig tøff og kanskje litt kald på utsiden. Jeg er ikke spesielt kjærlig av meg, jeg gråter sjeldent, jeg er egentlig ikke en person som klemmer, jeg synes det nesten er litt ubehagelig å si at jeg er glad i noen, jeg åpner meg sjeldent opp til venner, familie og kjæreste. Klarer jeg ikke å holde tårene inne mer så låser jeg meg inn på badet slik at ingen skal se meg. Jeg kan faktisk ikke komme på noe jeg synes er verre enn å gråte foran andre. Det får meg til å føle meg så dum, liten og flau.
Det å være sterk på utsiden har vært min måte å “overleve” på. Så lenge ingen vet at jeg kan være svak, så er det heller ingen som kan komme etter meg. Jeg var også ekstremt opptatt av å vise styrke etterkant av 22 juli, for det var min måte å vise at han ikke hadde klart å ødelegge noe for meg. Det var viktigere for meg å vise andre at jeg klarte meg greit, fremfor å faktisk jobbe med det som var vondt og vanskelig. Det å gråte var å vise svakhet, men sannheten er jo at det ligger så mye styrke bak det å vise sine sårbare side.
Jeg fikk dette dekselet i kalendergave av Morten, og det var nok ment som en liten tull fra hans side, men i det jeg leste det så innså jeg hvor utrolig sant det er. Vi er så oppslukt i en verden som egentlig ikke “eksisterer”, og vi er så opptatte av å vise frem det perfekte hele tiden. Noe som egentlig er synd, for sosiale medier kunne vært så mye bedre enn hva det er akkurat nå. Jeg har selv synes at det har vært lettere å dele mine gode dager, kule reiser og morsomme opplevelser fremfor det som er vanskelig og kanskje litt vondt. Jeg hadde en gang et stort ønske om å være en stemme som kunne være til hjelp, og dele av det som har vært vanskelig. Det ble likevel ikke sånn jeg hadde sett for meg og kanskje ønsket. Mye for at jeg er for redd, og mye for hvordan enkelte mennesker har tillat seg selv å være mot meg de gangene jeg faktisk har åpnet meg opp.
Jeg tror likevel at jeg har kommet dit at jeg har klar for å gi litt mer faen, og begynne å dele de tingene som er viktig for meg og ikke bare de dagene som er kule å følge med på.
Hadde värt godt å värt liiiten noen ganger altså! Savn… hehe 😉 Og, ja, det er sannhet i det dekselet… <3
<3
Det e noe man kjenn seg veldig igjen i. Takler ikke å åpne meg for andre folk, går rundt grøten så at det blir lettere å fortelle, men går aldri inn på det i dybden. Skriker heller ikke framfor personer da det får meg til å føle meg sårbar å får tanker at det skal folk utnytte. Værste følelsen ever! Tårene blir gjemt helst til man er alene
Uff, ja det er ikke bra!! Så er det så vanskelig å gjøre noe med det også, men jeg håper virkelig at det løser seg for deg <3 stooor klem