Bikini fitness er satt på vent

Da kan jeg endelig komme med beskjeden som har vært i tankene mine de siste 4 ukene. Jeg har kommet til et punkt der jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke klarer mer, jeg orker rett og slett ikke mer for denne gangen. Mange vil sikkert tenke ” hvorfor gi opp 4 uker før målet?” jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe jeg ikke vil lengre. Jeg har mistet all lysten på å stille, og det har blitt så ille at jeg sliter med å stå opp om morgenen for jeg har ikke lyst å møte en ny dag. Jeg er rett og slett dritt lei, og kroppen min er helt utslitt. Etter 6 måneder med ekstremt lite mat og mye trening så sier kroppen min stopp, og det var uheldigvis rett før mål. Helsa mi betyr mer for meg enn å stå 10 minutter på scenen, så derfor ble dette valget tatt. Jeg har heller ikke gitt opp visst dere tror det, for dette er noe jeg vil gjøre. Men jeg vil gjøre det når jeg føler meg klar for det, og har fått motivasjonen min tilbake. Jeg orker ikke å fullføre noe bare for å tilfredsstille alle andre enn meg selv. 

Jeg var å møtte treneren min idag, og dette var et møte jeg hadde gruet meg til lenge. Jeg var redd for at han ikke skulle forstå meg, jeg var rett og slett redd for å ikke bli respektert fordi jeg har tatt et valg sikkert ikke mange tar. Men så har jeg igjen en fantastisk flott trener som støtter meg uansett valg. Jeg fortalte han hvordan de siste ukene mine hadde vært, og før jeg i det hele tatt hadde nevnt noe sa han “hvorfor stille nå? du kan jo bare vente”. Jeg følte meg 10 kg lettere av det han sa, og følte at endelig noen forsto meg. Men igjen, jeg tror man må ha drevet med dette selv for å skjønne hvorfor noen velger å gi opp rett før mål. Jeg føler rett og slett at jeg ble syk av det her, de siste ukene har virkelig vært ille. Jeg har blitt syk uten å være syk, hadde aldri trodd det skulle være mulig men det var faktisk det. Jeg har vært ekstremt dårlig uten å ha feber eller andre symptomer på noen andre sykdommer. Jeg har hatt ekstremt hodepine, ingen energi, bytta på å være varm og kald, vært kvalm og rett og slett helt forferdelig dårlig. Noen dager har det vært så ille at jeg så vidt kom meg opp av sengen. Jeg har skjønt at dette var signaler fra kroppen min som har hatt en hard kamp i 6 måneder nå. Jeg tror rett og slett at kroppen min har kommet til et punkt der den ikke vil samarbeide mer. For uansett hvor mye jeg har fortalt meg selv at dette skal jeg klare, nå skal jeg komme i mål så har ikke kroppen fulgt etter. Jeg har ikke klart å prestere som jeg egentlig skulle gjort de siste ukene. Når jeg har vært på trening har det nesten vært sånn at jeg så vidt klarer å løfte en vekt, iallfall sånn jeg har følt det. Jeg har bare gått rundt på treningssenteret, og egentlig ikke skjønt hva jeg har gjort der. En annen ting som har gjort dette veldig tøft, er som jeg nevnte i tidligere innlegg så har dette endret helt syn på kropp og helse hos meg. Jeg har gått fra å være en jente som ikke brydde meg noe særlig om dette, til å stå på vekta hver eneste morgen. Hva jeg veier på morgenen også har alt å si på humøret mitt resten av dagen. Jeg har hatt dager der jeg har følt jeg har veid alt for mye, og har rett og slett kjørt meg selv helt ned i kjelleren med tankene som kommer etterpå. Det er et ekstremt press for å gå ned i vekt, og bli tynn nok. For man skal bli så utrolig tynn. Når man går på en diett så er det utrolig mye sunn og bra mat som plutselig blir nei mat. Spiser jeg et eple en dag så har jeg skeia helt sykt ut,  og hvor sykt er egentlig ikke det? Et eple er da virkelig ikke å skeie ut.  Her en dag hadde glemt å lage meg mat til jobben, så jeg endte opp på butikken der jeg kjøpte meg en skyr og et eple, og da hadde jeg virkelig skeia ut å ikke holdt meg til dietten. Dette er jo egentlig en kjempe sunn lunsj, og i mine øyne en alt for liten lunsj. Hadde jeg vært en “normal” person som skulle kjøpt meg en lunsj, så hadde det vært litt mer enn et eple og en skyr, for det var ikke akkurat en mettende lunsj, Men jeg måtte være forsiktig med hva jeg spiste for å ikke overstige kaloriene mine, eller å “legge” på meg, som har blitt min største frykt. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så skummelt nok så har dette tatt meg i en retning jeg ikke vil være i. Jeg vil ikke gå rundt å føle meg overvektig når jeg egentlig er undervektig. Jeg vil ikke tenke over alt jeg spiser, og jeg vil iallfall ikke ha vekta som min verste fiende. Så dette er også en av grunnene til at jeg stopper nå, jeg vil ikke dra dette for langt. Akkurat nå er alt jeg ønsker å være er en sunn jente, med masse energi og treningsglede, for dette er noe jeg så absolutt ikke har hatt i det siste. Jeg elsker å trene, og syntes dette er utrolig morsomt. Men det har ikke vært det på en liten stund nå. Jeg må rett og slett tvinge meg selv på trening, og når jeg først kommer dit så har jeg ingenting å gi. Det å bare bli svakere og svakere for hver uke er heller ikke spesielt motiverende. Det å våkne hver morgen å  vite at jeg må ut å gå cardio, tok også knekken på meg. Ikke en morgen på 3 måneder nå har jeg kunnet stå opp av senga å rett og slett bare kose meg på morgenen. Jeg må ha hoppet rett i treningsklærne å kommet meg ut. Jeg har vært ute å gått cardio mens jeg har vært syk også, rett og slett fordi jeg føler at jeg legger på meg av å ikke gjøre det. Jeg går 14 cardioøkter i uka, og føler at jeg legger på meg visst jeg mister en eller to. Hvor sykt er ikke det? 14 cardioøkter er overdrevent mye allerede, og kommer jeg ned til 12 skulle det egentlig ikke ha hatt noe å si. Men det er igjen tankene som tar over, og får meg til å tenke tanker som ikke stemmer i det hele tatt. Jeg drar på trening uansett form, kroppen min har ikke fått noe hvile på 6 måneder, maks 2 dager i uka. Jeg har egentlig 5 styrkeøkter i uka, men jeg velger å ta enda en for å gå ned mer. Jeg har kommet dit at jeg overdriver alt, og det er absolutt ikke bra. Kroppen trenger virkelig og hvile, og det har ikke kroppen min fått gjort på en utrolig lang tid nå. Som dere ser, er det mange grunner til at jeg velger å ikke stille nå til våren, men hovedgrunnene er at jeg føler meg ikke klar, og jeg har mistet motivasjonen til å gjøre det. Jeg ser absolutt ingen vits til å gjøre noe man selv ikke vil, hva er vitsen med det? Det skal være morsomt å stille, det skal være noe jeg virkelig brenner for når jeg først skal gjøre det. Dette er noe jeg har syntes vært utrolig gøy helt fram til de siste ukene, og jeg trenger nå hvile for å komme meg tilbake dit igjen. Jeg vet ikke når jeg blir å stille, det skal jeg se litt an. Men jeg har funnet ut at jeg orker ikke å stresse med det, for hva er vitsen med det egentlig? Jeg vil være den beste versjonen av meg selv når jeg skal stå på scenen, jeg vil føle at jeg kan knuse alle rundt meg. For jo, jeg sikter faktisk etter en finaleplass. Så nå skal jeg bygge litt mer muskler, og komme tilbake som enda bedre. 

Sikkert mange som kommer til å kalle meg pyse eller svak nå, det for dere bare gjøre. Jeg er kanskje svak som “gir” opp rett før mål. Men jeg vil ikke gjøre noe jeg ikke føler meg klar for. En dag skal jeg stå på scenen jeg også, og da skal jeg virkelig elske det jeg gjør.