JEG ER REDD

Den siste tiden har jeg vært redd. Det verste er at jeg ikke har noe som helst grunn til å være redd, jeg bare er det. For første gang på mange år kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har det utrolig bra. Det begynner endelig å føles som at brikkene faller på plass, og at ting endelig føles rett. Jeg kan ikke forklare det, men de siste årene har det vært noe som har manglet i livet mitt. Jeg var glad, men aldri lykkelig. Jeg smilte, men hadde som oftest lyst til å gråte. Jeg var veldig ofte lei meg, for jeg visste at noe var feil, jeg klarte bare ikke å finne ut hva. 

Selv om jeg noen ganger har hatet alt som har med Paradise Hotel å gjøre, så tror jeg at dette var vendepunktet i livet mitt. Jeg trengte rett og slett å komme meg bort. Jeg trengte å møte nye mennesker, jeg trengte en utfordring og jeg trengte en pause fra mitt livet mitt. Jeg har lært så utrolig mye etter dette, og jeg føler jeg har utviklet meg på så utrolig mange områder. Jeg har fått meg så mange gode venner, og jeg har fått Morten. Jeg har endelig flyttet til Oslo, som jeg har ønsket i 4 år. Jeg har latt meg holde igjen på alle kanter, og derfor ikke gjort de tingene jeg har ønsket. Det er så utrolig deilig at jeg endelig tør, og ikke minst at jeg har begynt å sette meg og mine behov først. Jeg høres kanskje egoistisk ut når jeg sier dette, men det er faktisk viktig å sette seg selv først om man noen gang skal bli lykkelig. Man blir dessverre ikke lykkelig av å leve etter andre, det gjorde iallfall ikke jeg. 

Jeg føler at livet mitt er perfekt nå. Jeg våkner opp hver eneste dag å er i godt humør. Jeg klarer ikke å beskrive det, men jeg har bare så mange grunner til å være glad. Det er akkurat dette som gjør meg redd, og det er egentlig helt tåpelig. Jeg klarer ikke å nyte min egen lykke, for jeg er redd for hva som kan skje. Jeg er redd for å mislykkes, jeg er redd for å bli såra og jeg er redd for å være redd. Jeg skjønner selv hvor teit dette er nå som jeg sitter å skriver dette, og egentlig har jeg lyst å gi meg selv et spark i rævva. Jeg har ikke hatt en lett ungdomstid, og det er utrolig mye som har skjedd i livet mitt. Jeg synes jeg selv fortjener å ha det bra, og det er akkurat derfor jeg vil klare å nyte dette. Jeg vet det selv at livet har både oppturer og nedturer, og da er det utrolig dumt om jeg skal bruke denne oppturen på å være redd for hva som kan skje. 

Det kan sikkert være lett å misforstå mye av det jeg skriver nå, og det er derfor viktig å påpeke at jeg hadde veldig mange fine mennesker i livet mitt før jeg reiste til Mexico. Jeg tror rett og slett bare jeg trengte en forandring. Og selvfølgelig er mine gamle venner med på denne forandringen, for det var aldri de jeg trengte en pause fra.