JEG ER MIN STØRSTE FIENDE

Noen ganger har jeg følt meg umenneskelig sterk. Jeg har alltid lurt på hva som ville knekke meg, siden de tingene jeg har opplevd hittil ikke har klart å ta meg. Det føles ut som at jeg løper med et tog etter meg. I 9 år har jeg klart å løpe fra dette toget, men det føles nå som at det har begynt å ta meg igjen. Det er tyngre å løpe, vanskeligere å puste og bena vil nesten ikke røre seg. Det er bare spørsmål om tid, til toget tar meg igjen og alt sier stopp. 

Som dere vet har det skjedd mye den siste tiden, selv om dere bare vet 10% av det. Jeg er veldig åpen på bloggen, men det er likevel ikke alt jeg føler for å dele. Det er ikke alt jeg er klar for å dele. Jeg er skremmende god til å legge ting bak meg. Jeg klarer å la vær å kjenne på følelser som egentlig skal være umulig å utestenge. Jeg har alltid tenkt at så lenge jeg ikke føler noe nå, så vil det en dag forsvinne. Sannheten er jo at det bygger seg bare mer og mer opp, og til slutt vil alt komme på en gang, 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er midt i en veldig tung periode i livet mitt, likevel later jeg som ingenting. Jeg blogger så og si tre ganger om dagen, jeg er aktiv på Snapchat, jeg drar på møter og takker ja til mer jobb enn hva jeg egentlig burde si ja til. Jeg er redd for å skuffe, men mest av alt er jeg redd for å skuffe meg selv. Jeg er min største fiende.

Jeg har en ståpåvilje som jeg elsker. Det er den som har tatt meg hit jeg er i dag. Det har aldri vært et alternativ å gi opp, noe jeg er evig takknemlig for. Samtidig er det den som pusher meg for hardt noen ganger. Jeg forstår ikke selv når nok er nok. Jeg er lei av å løpe fra det forbanna toget som kjører etter meg. Kanskje det er på tide å la det treffe, slik at jeg kan starte på nytt.