Jeg får ofte høre “Du er så sterk, jeg hadde aldri klart å komme meg gjennom alt du har har vært gjennom” og “jeg kunne aldri levd uten pappa eller mamma, det hadde jeg ikke klart”. Hadde dere spurt 13 år gamle Sofie “Hva ville du gjort om pappaen din døde om et år?”. Ville jeg nok mest sannsynlig svart “Nei, da hadde ikke jeg klart å leve” eller “livet ville gått under, jeg ville nok mest sannsynlig gitt opp”.
Pappa døde. Ga jeg opp? Nei. Gikk livet mitt under? Akkurat der og da, ja. Klarte jeg å komme meg på bena igjen? JA. Vi mennesker er dessverre alt for flink til å undervurderer oss selv og styrken vår. Vi tror alltid at vi ikke skal klare det og at livet vil gå under om det verste skulle skje. For meg var det å miste en av mine foreldre det verste som kunne skje meg, det var min største frykt. Det gjorde ikke situasjonen noe lettere å måtte oppleve 22.07 bare to år senere, men jeg klarte faen meg det også.
Sannheten er at jeg ikke nødvendigvis er noe sterkere enn deg. Sannheten er så enkel som at det aldri har vært et alternativ for meg å gi opp. Uansett hvor vondt det har vært, uansett hvor vanskelig det har vært og hvor mange motbakker jeg har møtt, så har jeg aldri gitt opp. Jeg har kanskje vært hun som var mye borte fra jobb, hun som sykemeldte seg ofte. Jeg har opplevd å blitt snakket om, noe som selvfølgelig har vært vondt og ikke minst pinlig. Det er aldri kult å sykemelde seg i når man er frisk 19-åring (på utsiden). For det er det mennesker ser, de ser deg fra utsiden. De så ikke alle plagene jeg hadde. De var ikke der da angsten plaget meg som verst. De så meg ikke alle de nettene jeg ikke fikk sove før solen var tilbake igjen. De kjente ikke på sorgen eller frykten inni meg. Alt de så var en frisk 19-åring som gang på gang sykemeldte seg. For hvilken grunn egentlig?
Tro meg, jeg har ikke alltid følt meg like sterk som det jeg gjør den dag i dag. Jeg har møtt mange motbakker, jeg har følt meg som en taper så alt for mange ganger, jeg har vært frustrert og lei. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fortalt meg selv at jeg ikke klarer mer, men se hvor jeg er i dag. Det har aldri vært et alternativ å gi opp, noe jeg er så takknemlig for den dag i dag. Jeg vet ikke hva som skjer i livet ditt akkurat nå, men jeg kan garantere deg at alt vil ordne seg til slutt. Du er så mye sterkere enn hva du tror. Jeg kan love deg at denne hendelsen vil styrke deg på så mange måter og at du en dag vil kunne bruke den erfaringen du har fått på noe godt. Livet har så mye fint å by på, ikke la deg knekke av motbakken du er i akkurat nå. Alt løser seg til slutt, absolutt alt ♥
❤️
Bra innlegg med viktig budskap. Fortsett å stå på, Sofie <3
Utrolig sterkt innlegg, Sofie 🙂 <3
Vet godt hvordan det er. Jeg skulle fylle 16 år når min mor ble syk, samme 1 mnd og 7 dager før min 18 års dag gikk hun bort.
Jeg kjenner deg ikke, men jeg kan si med hånden på hjertet at jeg er utrolig stolt av deg.❤️ At du enda står oppreist etter alt du har måttet gå gjennom er helt fantastisk. Du er et stort forbilde for veldig mange. Stå på Sofie, du er sterk❤️
<3<3<3
Jeg føler så med deg Sofie! Det er heller ikke noe gøy, å nave når man er 23 år gammel, fordi man sliter psykisk. Kjenner meg godt igjen. Mistet moren min når jeg var 8 år gammel og hatt en trøbbelet oppvekst etter det. Hver gang folk sier til meg å stakkars deg, du har mistet moren din, jeg hadde aldri klart meg uten.» man blir vandt til det, og hadde jeg kunne valgt.. skulle jeg så ha mamma her. Men man lærer å leve med det å ha mistet noen som står deg nær.
Du er utrolig sterk Sofie! Og en av de bloggene jeg leser fast, dfirdi jeg kan kjenne meg sånn igjen❤️
❤️❤️❤️❤️
Takk
Så fint og sterkt innlegg! Er selv 16 år og har hatt en kreftsyk mor i 2 år og en far som ikke er mye tilstede pga alkohol, jeg har fått beskjed om at mamma ikke har lenge igjen, men d gjør ikke at jeg skal gi opp uansett om det er det eneste jeg har lyst til av og til. Du er et nydelig forbilde Sofie❤️
Du er utrolig sterk!! Men hvordan døde faren din?😭
<3<3<3
Sofie! <3 denne trengte jeg. Akkurat i dag. Satt nettopp og funderte på om jeg noensinne kommer til å bli glad igjen.
Tusen takk <3
Så fint skrevet!❤️
❤️❤️❤️
Jeg begynte å gråte etter første avsnitt…❤ sterkt av deg å skrive om et sårt evne som dette, stor respekt❤
Kjære Sofie.
Takk for ditt nydelige innlegg. Jeg forstår hvordan du har / har hatt feet og det er virkelig ikke noe lett du har vært igjennom. Min onkel tok sitt eget liv ved å skyte seg selv, jeg har den siste uken (!!!!) mistet to av mine beste venner i selvmord og hverdagen min består av vold og overgrep her hjemme. hvem skulle tro at jeg kom til å overleve? vel, jeg gjør vist det. enda, jeg kjenner hver eneste dag at jeg ikke orker mer.
men som du sier, man lærer av det. jeg har de beste erfaringene i forhold til hvordan jeg skal bli og oppdra mine egne barn. jeg jobber i barnehage og for barna der den kjærligheten jeg aldri fikk hjemme. jeg får høre hver dag hvor mye barna elsker meg og snakker om meg rundt middagsbordet – det kjennes godt at noen plutselig er avhengig av meg og at akkurat jeg lan gjøre en forskjell for de barna – tenk den hverdagen jeg endrer for akkurat de rundt meg. Det er helt utrolig.
dette ble en veldig lang kommentar, men jeg ville kun si meg enig i innlegget ditt, uansett for mye motstand man står i, så klarer man det faen meg. og hvis man klarer å snu det om, så ser man også det positive i det. jeg digger deg Sofie!
stor klem Fra Emilie, 19
Jeg må bare di at dette var ett av de innleggene som jeg syntes var absolutt best. Jeg og mange andre er veldig stolte av deg. Du er en sterk dame som ikke gir opp. Det er noe du selv burde være veldig stolt iver.
Du har gåt gjennom så mye❤️ Jeg eldker deg🎀
<3
Dette var virkelig et fantastisk innlegg som vil være til uvurdelig støtte for langt fler enn du aner, Sofie!
– I tillegg til innlegget i seg selv, har også andre like fullt bidratt med åpenhet rundt SIN situasjon/opplevelse i kommentarfeltet, så det hele er blitt en enestående greie <3
Gry Henriksen: <3 <3 <3
Maja: <3 <3 <3
Emilie: Wow, jeg ble plutselig tom for ord. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på denne kommentaren, men jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en klem nå. Du er utrolig sterk og jeg håper virkelig du har andre mennesker i livet ditt som passer på deg <3
Anonym: <3 <3
Emma: <3 <3 <3
anonym: Uff av meg, ingen fortjener å gå gjennom det du går gjennom nå. Sender deg masse klemmer <3 <3 <3
Ingrid: Kondolerer så masse <3 Og takk for komplimenter, du er sterk du også!
Lene: <3 <3 <3 takk
Maria: Kondolerer kjære deg <3 klem
Cary: <3
Takk for at du er så åpen! Mistet min mor for 2 måneder siden, og har vært mildt sagt helt jævlig. Plutselig står du i det selv og aner ikke hva du skal gjøre. Du blir tom og makteløs rett og slett, og i det ene øyeblikket vil du gi opp alt imens i det andre øyeblikket tenker du at du skal stå på som f for å være sterk. Det finnes heldigvis en trøst i å vite at du ikke er alene om det.
ann mari: uff… så vondt å høre 🙁 Kondolerer såå masse <3 sender deg masse masse klemmer