Her om dagen innså jeg at jeg ikke hadde influensa eller var syk, det var angsten som hadde kommet tilbake. Jeg har blitt så vandt til å leve med den at det tar dager før jeg kjenner at den er tilbake. Kanskje det egentlig er jeg som fornekter at den er her og heller skylder på andre ting som “vondt i halsen” eller “influensa”. Det er jo lettere å kalle seg selv syk enn å si at man har angst.
Jeg skjønte ikke at den var tilbake før jeg plutselig fikk behovet for å ringe mamma klokken 02.00 på natten kun for å sjekke at alt var OK. For noen år tilbake da angsten plaget meg som verst var dette en daglig rutine. Jeg kunne ikke miste enda en foreldre, så jeg måtte derfor alltid passe på at mamma hadde det bra. Den samme natten som pappa døde følte jeg et sterkt behov for å ringe han, men jeg bestemte meg for å vente til dagen etter da klokken var langt over midnatt. Dagen etter var det for sent.
Jeg skjønte at den var tilbake da jeg tok meg selv i å sjekke værmeldingen for tiende gang samme dag. Jeg skulle fly fra Trondheim til Oslo, og måtte derfor forsikre meg at det ikke skulle lyne eller at det var alt for mye vind. Dette gjorde jeg alltid før, og det var mange ganger jeg enten ikke møtte opp eller bestilte meg tog istedenfor. For hva om det skjer noe med flyet? Hva gjør gjør jeg om lynet slår ned i flyet? Hva om vi styrter? Jeg var frem og tilbake i går om jeg skulle sende Ulrik en melding for å høre om det var trygt å fly. Skulle jeg virkelig la angsten vinne over meg? Ja, nei, JA. Noen minutter senere sendte jeg han en melding, og han sjekket flyforholdene for meg. Jeg fikk tilbakemelding om at det kom til å bli en fin tur og at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Takk gud for venner som er pilot. Jeg roet meg ned i noen sekunder, helt til jeg fikk denne meldingen fra Morten.
Jeg har levd med denne angsten i så mange år, at jeg ikke “tenker” over den lengre. For meg er dette normalt. Det er normalt å være livredd for vind og regn når jeg er ute å flyr, til tross for at jeg ikke var redd for å fly før Utøya skjedde. Sannheten er at det ikke er selveste flyturen jeg er redd for, men det er angsten for å gi fra seg kontrollen over eget liv. For hva om noe skjer? Hva om piloten ikke er flink nok? Hva om han ikke klarer å takle en eventuell krise?
Jeg tror faktisk jeg aldri har åpnet meg så mye om angsten min før, men akkurat i dag så føltes det rett. Jeg trenger å snakke om det, men så er det ikke alltid like lett. Jeg har ikke telling på hvor mange notater og sider jeg har lagret på et trygt sted som kun handler om dette. Notater jeg aldri hadde tenkt å vise til noen, men som jeg nå vurderer å dele med dere. Selv om mange mener at jeg ikke kan ha angst for at jeg lever det livet jeg lever, så føler jeg meg bare mer og mer klar for å vise dere en side dere aldri har sett før. Om jeg kommer til å tørre det vet jeg ikke helt enda, det får tiden vise.
Den eneste planen jeg har akkurat nå er å jobbe med angsten som alltid blir forsterket når høsten kommer. Jeg skal ikke ha en kjip ferie eller flytur på grunn av den, det er det mål jeg SKAL klare.
Åh, dette var ikke godt å lese, men samtidig litt godt også! For jeg synes det er bra du åpner deg opp om det, for det er så viktig å snakke om og også akkurat fordi det er mange andre som også sliter med akkurat de samme tingene. Inkludert meg. Jeg har slitt med den angsten og alt som følger med i mange år nå, i perioder kommer den som lyn fra klar himmel om jeg kan si det på den måten, selvom man selvsagt får «forvarsler» og tydelig beskjeder på at den er på vei igjen, så er det fortsatt rimelig vanskelig å stoppe den før den tar tak og begynner å kontrollere oss. Men ja uansett så skal vi klare å overvinne alt dette til slutt uansett og jeg har troen på deg! <3 Du er sterk!
Kjenner meg så sykt igjen i alt. Når typen eller familie ikke svarer på telefonen for eksempel tenker jeg det verste med en gang, og er livredd for døden i seg selv. Kjente tårene presse på forrige flytur også, nettopp pga kontrollen. Det har kommet nå ondet siste, men var absolutt ikke sånn før. Håper det bare er en periode da! Flyskrekk derimot har jeg hatt siden jeg var liten.
😔💖
Angst er det verste som finnes. Har ikke vært ute av døra alene på over 3 år nå…
Ååå Sofie ❤️Fikk en klump i magen av det avsnittet om faren din.. håper ikke du har dårlig samvittighet for at du ikke ringte han den natten. Du kunne ikke vite at det skulle være for sent neste dag❤️Ingenting er din feil❤️Faren din er med deg i hjertet, for alltid
Åhh e blir så sint når folk sei man ikkje kan han angst pga dæ livet man lev, eller før at dæ ikkje vises på deg. Såklart man kan! E har hatt angst i rundt 10år, å dæ e først nu dæ siste året folk har fått vett om dæ, pga e har alltid skjult dæ. Man tar på se ei maske før å skjul alt dæ dårlige, man tar på se ei maske der folk kun ser at du smil, men vest du hadde tatt av deg den maska hadde folk blitt sjokkert. Man unngår de plassan å situasjonan der dæ e risiko før at angsten kjem, men dæ legg ikkje folk merke til pga du va ikkje der, de tenk ikkje nå over dæ. Men dæ e jo angsten som stoppa deg før å vær i de situasjonan.
Stå på! E føl mæ deg, å skjønna kordan du har dæ ❤️ angst e nokka hersk
Gråt allerede etter det første avsnittet. Nå klarer jeg ikke å slutte å gråte😭❤️
Jeg er lei meg på dine vegne for at du har det sånn som du har det. Jeg synes det er bra at du har noen å snakke med når ting står på som verst Du er modig som deler dette med oss leserene Håper det blir mye bedre etter hvert som tiden går❤️ Digger deg så mye for at du åpner deg❤️❤️ Lykke til❤️❤️
Har ikke lest så mye bloggen din og ditt personlige liv, men når døde din far? og av hva? jeg blir 20 nå i september og jeg mistet min pappa brått i mars.. helt ubeskrivelig.. hvordan taklet du tingene? evt om du har et eldre innlegg om akk dette
Takk som deler dette❤️
Åh, du er så himla tøff!! ❤️ Ufattelig vondt å vite at du har det sånn her..
Tusen takk for at du tør å dele og dermed bidrar til å sette fokus på noe som dessverre fremdeles er tabu i vårt samfunn, nemlig psykisk helse. Du er et fantastisk forbilde ❤️ Unge mennesker trenger å se at folk med angst eller andre psykiske plager, ikke bare ser ut eller oppfører seg på én bestemt måte. Stå på, Sofie! Håper inderlig du skal få det bedre ❤️
Du er ikke alene om den følelsen. For jeg er helt lik deg. Stå på! Du er et godt forbilde 🤗
Takk for at du deler❤️
Dette var trist å lese, Sofie😭❤️
Det er så utrolig bra at er mer og mer åpen om dette. Mange sliter med det samme eller noe lignende, men veldig sjeldent noen snakket høyt om det. Veldig deilig å lese at man ikke er den eneste som sliter med ting som dette. Stolt av deg <3
Linda: <3 <3 <3 <3
Christine: <3
Johanne: <3 <3 takk!
Malin: <3 <3 <3
Anonym: <3
B: Han døde da jeg var 14 år gammel. Utrolig trist å lese :-(… sender deg en stor klem <3 <3
Mm: <3 <3 <3 3
Susann: <3 <3 <3 stå på du også!
Anna: <3 <3
C: <3
Anonym: <3 <3
Caroline: <3 <3