Fra jeg var barn har jeg elsket å være i Tønsberg, det var virkelige det beste stedet jeg kunne være. Jeg elsker fortsatt Tønsberg, men det er noe som mangler. Det er godt å være her, men det er samtidig veldig vondt. Over alt hvor jeg kjører så er det noe som minner meg på deg. Du er over alt, samtidig som du ikke eksisterer mer.
Du er ikke lenger en person, en latter, en stemme og en pappa. Du er et minne av et menneske som engang var, og du vil aldri være noe mer enn et minne. Hvordan skal man egentlig noen gang klare å akseptere det? Selvfølgelig lærer du deg å leve med det, for det er ikke like vondt som det en gang var. Det er ikke like vondt, men det er fortsatt helt jævlig. Livet er bare så urettferdig noen ganger, og jeg skulle virkelig gjort alt for å få deg tilbake. Jeg får bare håpe at jeg en dag vil møte deg igjen, og jeg får bare håpe og tro at du på en eller annen måte får med deg alt som har skjer rundt oss.
Jeg elsker deg for alltid, selv om for alltid er alt for kort.
❤ vet hvordan du har det. Sitter igjen med samme tankene som deg. 😢❤ synes du har en fin blogg. Og liker å lese innleggene dine. You go girl. Klem fra mæ.
<3 <3 klem til deg også
Stor klem til deg, Sofie <3 Mistet selv pappaen min for 8 mnd. siden, og savnet blir bare større og større. Kanskje jeg undervurderer de rundt meg, men føles litt som om alle forventer man skal være over det, ingen spør om han lengre og føler meg litt til bry eller at andre blir utilpass om jeg nevner han. Håper vi begge får møte pappaene våre igjen en gang, og at de følger med og passer på oss 🙂
Så utrolig fint skrevet. Sliter med det samme så vet hvordan du har det, men vi er ikke alene i det hvertfall. Masse kjærlighet og klemmer <3<3