Livet gjennom mobilen

I går når jeg var på Justin sin konsert så jeg noe som virkelig var trist. Hva skjer med å være mer opptatt av å dokumentere konserten til følgerne dine på Snapchat enn å faktisk følge med selv? Med engang vi skjønte at Justin kom på scenen var det et hastverk uten like å få opp kameraet for å filme det. Det var så mange hender og mobiler oppe i luften at jeg som sto relativt langt fram ikke hadde mulighet til å se noe som helst. Hvorfor dra på konsert når du skal være tilstedet uten å egentlig være tilstedet? 

Jeg vet at ” dagens ungdom ” er alt for avhengig av mobilen sin og bruker den way too much og jeg er dessverre en av de. Jeg har likevel følt at hysteriet rundt mobilbruken har vært litt overdreven, men nå begynner jeg faktisk å forstå. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt mer ” voksen ” eller om jeg bare ønsker å se verden utenfor mobilen også, hvem vet. Her om dagen var jeg og min bestevenninne ute for å spise, og det endte faktisk med at jeg ba henne legge vekk mobilen. Det er noe jeg aldri og da mener jeg aldri har gjort før. Rett og slett for at jeg har vært for opptatt av min egen til å legge merke til at middagen går ut på å sitte på hver sin telefon. Det er da ikke vits å dra ut å spise sammen om man skal sjekke Instagram og Snapchat istedenfor å snakke sammen ? Da kan man heller spise hver for seg og snakke sammen på Facebook. 

Jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at jeg er oppvokst i en tid der Nokia mobil med antenne var det kuleste du kunne ha. Jeg var så overlykkelig over min gule Nokia med et smilefjes på seg. Den kunne jeg ringe og spille Snake på, noe som virkelig var dagens høydepunkt. Hva hadde skjedd om vi hadde fått en sånn telefon nå? En telefon uten internett, app-store og kamera. En ting er sikkert, vi hadde fått med oss så mye mer. Vi hadde fått med oss hele konserten til Justin og ikke mistet de øyeblikkene vi desperat brukte på å vise Snapchat at vi var på konsert. Vi hadde hatt enda lengre og hyggeligere samtaler med venner og familie, for vi hadde hatt tid til å snakke mer. Vi hadde virkelig levd i øyeblikket, istedenfor å være mer opptatt av å dokumentere det. 

Jeg mener ikke at det er feil å bruke mobilen for å dokumentere, for det gjør jeg selv. Jeg filmet selv under konserten i går, men istedenfor å filme 70-80% av konserten tok jeg en film. Jeg syntes det var mye kulere å se han selv når jeg hadde brukt tid og penger for å komme meg dit. Jeg syntes det var mer verdt det å faktisk lytte til musikken enn å oppdatere Snapchat, men det er meg da. 

Bittelitt kjærlighetssorg

I dag våknet jeg opp å følte nesten litt kjærlighetssorg. Du vet den følelsen når alt du vil er å være med en person, men det virker helt umulig. Når du får lyst å ta opp telefonen å ringe for å si at du savner han, noe som ABSOLUTT ER UMULIG HAHA. Jeg vet ikke hva det er for noe men dette skjedde også i 2012? etter at jeg var på konsert med Justin. Jeg våkner opp dagen etter å innser hvor jævlig vanskelig det er å noen gang få møtt han. Jeg er ikke så blodfan av han heller, jeg syntes bare han er en kul type. I tillegg er han alt jeg ikke ser etter, noe som gjør meg enda mer interessert. Gir det mening? haha

Uansett hvor deilig Justin måtte være må jeg si at jeg er litt skuffet over konserten i går. Det skal sies at han lagde litt av et show og det var absolutt verdt hver eneste krone, MEN hvor ble engasjementet av ? Konserten var også sykt upersonlig. Hva med å si noe så enkelt som ” Hello Norway?” og snakke litt utenom alle replikkene han har øvd inn på forhånd. Det er vel helt åpenbart at gutten er sliten, noe som er helt greit og ikke minst forståelig. Jeg syntes uansett han burde ta seg en pause fra alt og alle før han velger å reise på Tour, sånn at han kan være der 100 % og ikke bare 50-60%. Han har nok det livet de fleste drømmer om, men det er nok ikke bare bare å være så kjent som han er. 

 

Inspiration

Jeg må bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått på innlegget mitt om å godta hvordan livet mitt er akkurat nå <3 du kan lese det HER

Jeg må starte med å si at jeg virkelig setter pris på absolutt alle hyggelige tilbakemeldingene jeg får. De hjelper virkelig når du velger å åpne deg om noe som er så sårt. Det var likevel to tilbakemeldinger som virkelig satte sine spor. Det var de to som sa at jeg var en inspirasjon. Wow! Jeg? Når jeg skriver innleggene mine er det aldri en baktanke rundt det, det er bare følelser som kommer som jeg få ut . Innlegget om å godta ble skrevet midt på natten, men jeg valgte ikke å publisere det før dagen etterpå. Jeg fikk rett og slett ikke sove før jeg hadde fått ut alle tankene mine. Det er min terapi. 

Det er ikke bare det å skrive som er min terapi, det er også å motta hyggelige tilbakemeldinger. Om jeg vet at jeg kan hjelpe andre med å dele mine historier, hjelper det meg også. Det gir meg et mot til å fortsette og aldri aldri aldri gi opp. Den ene tilbakemeldingen var fra en gutt jeg møtte ute på byen. Han turte først ikke å snakke til meg for at jeg så skummel og bitch ut ( hørt den før). Det morsomme er at jeg alltid får høre ” HERREGUD DU ER JO SÅ HYGGELIG”. Nettopp av en så enkel grunn at jeg ikke er en skummel bitch, utseendet mitt kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. 

Meen fram til poenget. Vi hadde bare en vanlig fylleprat som alle har i fylla. Utvekslet Snapchat, snakket om framtiden, nevnte blogg, skole ja you name it. Han kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke han. Likevel tok han seg tid til å skrive en skikkelig fin melding til meg på Snapchat etter å ha lest innlegget mitt. For en utrolig hyggelig ting av en som ikke kjenner meg å gjøre. Bare det å få høre at jeg var en inspirasjon fra en som ikke kjenner meg engang, det betydde utrolig mye. 

Jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne mennesker som sier hva de tenker. Jeg leser ofte tekster selv som jeg virkelig finner inspirerende, men jeg er alt for dårlig til å fortelle det. Nå som jeg merker selv hva det gjør med meg å få tilbakemeldinger som virkelig varmer langt inne i hjerterota skal jeg virkelig bli flinkere til å gi dem selv. Jeg tror vi mennesker er alt for dårlig til å fortelle når andre gjør det bra, inkludert meg selv. Så fra nå, SKJERPINGS.

Jeg godtar

” Jeg er så jævlig lei av å være så sliten” 

Jeg kan sove 2 timer, 12 timer eller 7,5 time. Jeg kan ligge en hel dag på sofaen, jeg kan slappe av samtidig som jeg gjør noe, eller jeg kan gjøre noe en hel dag. Det spiller ingen rolle. Jeg vil uansett være like sliten. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet å følte meg uthvilt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det føles. Utenom de få minuttene i løpet av dagen jeg får et energi-kick som tar meg tilbake til den personen jeg engang var. Jeg er en ung jente “fanget” i en gammel kropp. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Jeg er her jeg er i dag for at jeg ikke har ønsket å godta. Godta at livet mitt ble som det ble. Hvorfor skulle jeg godta at livet mitt ble snudd opp ned? Ikke faen. Hvorfor skulle jeg godta at en mann som ikke engang vet hvem jeg er gjør hverdagen min så vanskelig? Ikke faen. Jeg har heldigvis lært at det er viktig å godta. Det er viktig å godta for å komme seg videre, ellers vil jeg aldri klare å ta tak i problemet. Ja, jeg mistet pappaen min. Ja, jeg ble utsatt for terror i en alder av 16 år. JA, jeg sliter både med PSTD, angst og depresjoner 7 år senere. HVA SÅ? Skal disse diagnosene og problemene noen gang forsvinne må jeg godta at de er der. 

Jeg har alltid hatt en unnskyldning for alt. Jeg er trøtt for at jeg sov for lite eller for mye. Jeg er sliten for at treningen i dag var for tung. Jeg er redd for at det er en naturlig reaksjon. Jeg føler meg konstant ulykkelig for det er normalt. Det er ikke lenge siden jeg var hos legen for å sjekke ALT. Jeg var helt sikker på at det var et eller annet som var galt med meg. Hva med lavt stoffskifte, glutenallergi eller B12 mangel? Jeg fikk prøvene tilbake og alt var helt perfekt. Jeg tror de fleste hadde blitt lykkelig, men jeg ble det motsatte. Det var som å få slengt i tryne “Sofie, du må begynne å jobbe med deg selv” Hvorfor kunne det ikke vært noe så enkelt som B12 mangel? Det hadde vært et par sprøytestikk istedenfor mange timer hos psykolog. 

Det er en sannhet bak det å ikke kunne hjelpe andre før de er villige til å hjelpe seg selv. Jeg er her jeg er i dag for at jeg har hverken vært villig eller klar for å hjelpe meg selv. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg må gå til psykolog, jobbe mindre og snakke om problemene mine. Jeg har rett og slett ikke vært klar. Du kan ikke be noen slutte å røyke før de virkelig ønsker det selv, for de vil aldri slutte å røyke med mindre det er noe de virkelig vil. Sånn er det med absolutt alt. Narkotika, overvekt, usunne forhold og psykiske problemer. Vi vil så gjerne hjelpe, men det er ikke alltid det går. Av og til er det å forstå det eneste man kan gjøre. 

Ja, livet har gitt meg mange prøvelser på mine 21 år. Jeg syntes livet rett og slett har vært jævlig urettferdig. Så urettferdig at jeg noen gang skulle ønske at jeg ikke var født. Jeg har ofte tenkt ” er det sånn her livet mitt skal være så lenge jeg lever kan jeg like gjerne bare dø”. Men vet dere hva? Jeg velger selv å ha det sånn hver eneste dag. Det som har skjedd har skjedd. Jeg kan ikke endre det uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kan likevel endre på noe annet, og det er måten jeg velger å håndtere situasjonen på. Jeg kan enten fortsette å late som ingenting har skjedd. Nekte å gå til psykolog, så kan jeg heller være ulykkelig og sliten for resten av livet. ELLER så kan jeg være takknemlig for alt dette har lært meg å begynne å ta tak i problemene her og nå. Jeg velger alternativ 2. 

For sannheten er at jeg hadde aldri vært den personen jeg er om ikke jeg hadde opplevd alt jeg har opplevd. Jeg ville ikke vært så sterk, så reflektert, så omsorgsfull og så selvstendig hadde livet mitt vært perfekt. Jeg vet at alle disse egenskapene kommer til få meg akkurat dit jeg vil i livet. En gang skal min jobb være å hjelpe andre. Tenk så mange erfaringer jeg kan bygge den jobben på. 

Akkurat nå føler jeg meg lykkelig. Jeg er lykkelig for at jeg endelig er klar for å godta hva som har skjedd. Jeg godtar at jeg mistet pappa, jeg godtar at jeg opplevde terror og jeg godtar at jeg mistet noen jeg var glad i 22.07. Selv om jeg godtar det vil det ikke si at jeg ikke er sint eller lei meg. Det vil si at jeg endelig er klar for å ta tak i livet mitt. Opplevelsene mine kommer alltid til å være med meg, men jeg er klar for at de ikke skal styre hverdagen min mer. Jeg er endelig klar for å ta kontroll over livet mitt igjen. 

Feels like sunday


Jumpsuit fra B-young

Når du er ute å drikker på en søndag får du virkelig søndagsfølelsen på mandag. Jeg var helt sikker på at det var søndag i dag når jeg våknet, noe som dessverre ikke stemte. Jeg hadde utrolig lyst på junkfood og smågodt istedenfor ble det to tørre knekkebrød til frokost. Jeg hadde også lyst til å ligge på sofaen i hele dag å bare slappe av, det ble det heller ikke noe av. Nåå skal jeg snart komme meg på trening, wiiihiii. AKKURAT det jeg hadde lyst til i dag <3 
 

Et must


Body fra Nelly


Siden det er søndag kan dere vel gjette hvor jeg skal? Når jeg først er i Trondheim er det virkelig et must å dra på cava søndag. Nå drikker jeg litt mens jeg prøver å ordne neglene mine samtidig som jeg blogger. Jeg skal gjerne gjøre alt i siste liten noe jeg angrer på hver eneste gang. Nåå må jeg nesten begynne å røre på meg, så vi snakkes i morgen <3 ha en fin søndag alle sammen !

Stuck


bildet er hentet fra Aftenposten

For noen dager siden var jeg innom Ida Wulff sin blogg å så linken til denne serien. Det tok meg noen timer så hadde jeg sett gjennom alle episodene og jeg anbefaler alle dere til å gjøre det samme. Jeg tror aldri denne verden slutter å sjokkere meg og jeg tror jeg aldri kommer til å forstå helt hvor heldig jeg er. Jeg satt igjen med en vond følelse etter å ha sett denne serien, for jeg føler så synd på disse uskyldige jentene. Tenk å være 15 år gammel jente, bli giftet bort til en fremmed mann for å så få barn med han. Du er et barn selv, det er alt for tidlig å skulle være en voksen da. Jeg får så vondt av disse jentene, tenk å ikke skulle velge hvem du vil tilbringe resten av livet ditt med. Ikke nok med at valget ikke er ditt, du skal bli mishandlet av han som egentlig skal elske og passe på deg. Fordi du ikke betyr noe som helst, du er egentlig bare et null. 

I denne serien får du også møte en jente som ble kidnappet av mannen sin for at hun takket nei til å gifte seg med han. Hvor sykt er ikke det? Vil du ikke så må du. I disse landene eksisterer ikke rettigheter for kvinner, noe som er helt forferdelig. Skal du skilles må du overbevise 18 menn om at dette er rett å gjøre, 18 menn?? Får du avslag på skilsmisse må du betale et lån på 1000 dollar til mannen sin. Det gir absolutt ingen mening, gjør det vel? Jeg tror vi alle har godt av å se denne serien. Det er virkelig en påminnelse på hvor jævlig heldig vi faktisk er. 

Walk in closet / sneak peek

Jeg har alltid hatt lyst på walk in closet og endelig var det min tur <3 Det beste med dette rommet er at jeg brukte under 600kr på absolutt alt. Jeg tror de fleste tenker at det koster masse masse penger å ordne walk in closet, noe det absolutt ikke trenger å gjøre. Jeg skal dele tipsene med dere med engang jeg er ferdig med rommet. Hva syntes dere hittil? 

Det finnes ingen unnskyldning

Når vi var i New York så vi noe som virkelig gjorde meg sint. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette innlegget for lenge siden, men det gikk dessverre i glemmeboken. Jeg ble påmint galskapen i kveld. Noe som gjorde meg sint, sur og virkelig lei meg. Det er vel ingen hemmelighet at Central Park er noe man må gjøre når man er i New York, det er heller ingen hemmelighet at turister er et lette offer for alle pengemaskinene som står klar å venter på deg. 

Noe som dessverre er veldig populært å gjøre i New York er å bruke hester som taxi for oss mennesker. Jeg mener, vi har jo ikke ben å gå på eller en sykkel å tråkke på, derfor MÅ vi bare utnytte de stakkars dyrene for å se den berømte parken. For dere som aldri har vært i New York, Central Park er mye større enn hva du noen gang kan tenke deg. Vi fikk vite at det tar hele 5 timer å gå rundt hele parken, så dere kan vel tenke dere hvor stor den er. Jeg og Gabriel brukte to dager i parken og vi fikk kanskje se 2/3 deler av den. 

Jeg var i New York i April, da var det 23-27 varmegrader hver eneste dag. Jeg vil ikke tenke på hvordan de stakkars hestene hadde det. Ikke nok med at disse hestene skal dra en vogn som veier x-antall kilo de skal også bære alt utstyret som holder vognen på hesten. Vi må ikke glemme alle menneskene som skal sitte i denne vognen, det var et vanlig syn å se 4-5 mennesker i disse vognene. Ja, hester er sterke dyr men hallo. 

Jeg vil heller ikke tenke på hvor mange timer disse hestene tilbringer i parken i løpet av en dag, det er nok alt for mange. De hestene som ikke går rundt i parken står bare på veien mens eieren prøver å få turister til å kjøpe seg en tur. Jeg så en artikkel som bekreftet alle mine teorier om hvordan disse hestene har det, som du kan lese HER

Hesten kollapset å kom seg ikke opp før det hadde gått 20 minutter med hjelp av flere menn. Jeg har ikke ord for hvor sykt dette er. Jeg syntes det er sykt at vi mennesker er dumme nok til å bruke penger på tjenester som dette. Det kryr av sykler rundt Central Park som er billige og leie. Tro det eller ei, man kan også bruke bena sine. Det finnes ingen unnskyldninger for å kjøpe tjenester som dette. 

16.09.2016


Kjole fra Nelly og sko fra Bianco


Jeg måtte ta bildene i svart/hvitt. Jeg vet ikke hva som skjedde med dagens redigering men bildene mine ble gul/oransje. Det så også ut som at jeg hadde sminket meg i mørket, not cool.Nå sitter jeg i sofaen å venter på å få pizza servert hehe. Jeg tror jeg må begynne å reise hit oftere, for jeg blir virkelig skjemt bort. Frokost, lunsj og nå middag servert. JEG KLAGER IKKE. Føler meg nesten litt som en bortskjemt drittunge som bare får og får, men akkurat nå er det helt greit. Vi snakkes <3