Måned: september 2016

Jeg må bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått på innlegget mitt om å godta hvordan livet mitt er akkurat nå <3 du kan lese det HER. 

Jeg må starte med å si at jeg virkelig setter pris på absolutt alle hyggelige tilbakemeldingene jeg får. De hjelper virkelig når du velger å åpne deg om noe som er så sårt. Det var likevel to tilbakemeldinger som virkelig satte sine spor. Det var de to som sa at jeg var en inspirasjon. Wow! Jeg? Når jeg skriver innleggene mine er det aldri en baktanke rundt det, det er bare følelser som kommer som jeg MÅ få ut NÅ. Innlegget om å godta ble skrevet midt på natten, men jeg valgte ikke å publisere det før dagen etterpå. Jeg fikk rett og slett ikke sove før jeg hadde fått ut alle tankene mine. Det er min terapi. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er ikke bare det å skrive som er min terapi, det er også å motta hyggelige tilbakemeldinger. Om jeg vet at jeg kan hjelpe andre med å dele mine historier, hjelper det meg også. Det gir meg et mot til å fortsette og aldri aldri aldri gi opp. Den ene tilbakemeldingen var fra en gutt jeg møtte ute på byen. Han turte først ikke å snakke til meg for at jeg så skummel og bitch ut ( hørt den før). Det morsomme er at jeg alltid får høre ” HERREGUD DU ER JO SÅ HYGGELIG”. Nettopp av en så enkel grunn at jeg ikke er en skummel bitch, utseendet mitt kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. 

Meen fram til poenget. Vi hadde bare en vanlig fylleprat som alle har i fylla. Utvekslet Snapchat, snakket om framtiden, nevnte blogg, skole ja you name it. Han kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke han. Likevel tok han seg tid til å skrive en skikkelig fin melding til meg på Snapchat etter å ha lest innlegget mitt. For en utrolig hyggelig ting av en som ikke kjenner meg å gjøre. Bare det å få høre at jeg var en inspirasjon fra en som ikke kjenner meg engang, det betydde utrolig mye. 

Jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne mennesker som sier hva de tenker. Jeg leser ofte tekster selv som jeg virkelig finner inspirerende, men jeg er alt for dårlig til å fortelle det. Nå som jeg merker selv hva det gjør med meg å få tilbakemeldinger som virkelig varmer langt inne i hjerterota skal jeg virkelig bli flinkere til å gi dem selv. Jeg tror vi mennesker er alt for dårlig til å fortelle når andre gjør det bra, inkludert meg selv. Så fra nå, SKJERPINGS.

” Jeg er så jævlig lei av å være så sliten” 

Jeg kan sove 2 timer, 12 timer eller 7,5 time. Jeg kan ligge en hel dag på sofaen, jeg kan slappe av samtidig som jeg gjør noe, eller jeg kan gjøre noe en hel dag. Det spiller ingen rolle. Jeg vil uansett være like sliten. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet å følte meg uthvilt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det føles. Utenom de få minuttene i løpet av dagen jeg får et energi-kick som tar meg tilbake til den personen jeg engang var. Jeg er en ung jente “fanget” i en gammel kropp. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Jeg er her jeg er i dag for at jeg ikke har ønsket å godta. Godta at livet mitt ble som det ble. Hvorfor skulle jeg godta at livet mitt ble snudd opp ned? Ikke faen. Hvorfor skulle jeg godta at en mann som ikke engang vet hvem jeg er gjør hverdagen min så vanskelig? Ikke faen. Jeg har heldigvis lært at det er viktig å godta. Det er viktig å godta for å komme seg videre, ellers vil jeg aldri klare å ta tak i problemet. Ja, jeg mistet pappaen min. Ja, jeg ble utsatt for terror i en alder av 16 år. JA, jeg sliter både med PSTD, angst og depresjoner 7 år senere. HVA SÅ? Skal disse diagnosene og problemene noen gang forsvinne må jeg godta at de er der. 

Jeg har alltid hatt en unnskyldning for alt. Jeg er trøtt for at jeg sov for lite eller for mye. Jeg er sliten for at treningen i dag var for tung. Jeg er redd for at det er en naturlig reaksjon. Jeg føler meg konstant ulykkelig for det er normalt. Det er ikke lenge siden jeg var hos legen for å sjekke ALT. Jeg var helt sikker på at det var et eller annet som var galt med meg. Hva med lavt stoffskifte, glutenallergi eller B12 mangel? Jeg fikk prøvene tilbake og alt var helt perfekt. Jeg tror de fleste hadde blitt lykkelig, men jeg ble det motsatte. Det var som å få slengt i tryne “Sofie, du må begynne å jobbe med deg selv” Hvorfor kunne det ikke vært noe så enkelt som B12 mangel? Det hadde vært et par sprøytestikk istedenfor mange timer hos psykolog. 

Det er en sannhet bak det å ikke kunne hjelpe andre før de er villige til å hjelpe seg selv. Jeg er her jeg er i dag for at jeg har hverken vært villig eller klar for å hjelpe meg selv. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg må gå til psykolog, jobbe mindre og snakke om problemene mine. Jeg har rett og slett ikke vært klar. Du kan ikke be noen slutte å røyke før de virkelig ønsker det selv, for de vil aldri slutte å røyke med mindre det er noe de virkelig vil. Sånn er det med absolutt alt. Narkotika, overvekt, usunne forhold og psykiske problemer. Vi vil så gjerne hjelpe, men det er ikke alltid det går. Av og til er det å forstå det eneste man kan gjøre. 

Ja, livet har gitt meg mange prøvelser på mine 21 år. Jeg syntes livet rett og slett har vært jævlig urettferdig. Så urettferdig at jeg noen gang skulle ønske at jeg ikke var født. Jeg har ofte tenkt ” er det sånn her livet mitt skal være så lenge jeg lever kan jeg like gjerne bare dø”. Men vet dere hva? Jeg velger selv å ha det sånn hver eneste dag. Det som har skjedd har skjedd. Jeg kan ikke endre det uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kan likevel endre på noe annet, og det er måten jeg velger å håndtere situasjonen på. Jeg kan enten fortsette å late som ingenting har skjedd. Nekte å gå til psykolog, så kan jeg heller være ulykkelig og sliten for resten av livet. ELLER så kan jeg være takknemlig for alt dette har lært meg å begynne å ta tak i problemene her og nå. Jeg velger alternativ 2. 

For sannheten er at jeg hadde aldri vært den personen jeg er om ikke jeg hadde opplevd alt jeg har opplevd. Jeg ville ikke vært så sterk, så reflektert, så omsorgsfull og så selvstendig hadde livet mitt vært perfekt. Jeg vet at alle disse egenskapene kommer til få meg akkurat dit jeg vil i livet. En gang skal min jobb være å hjelpe andre. Tenk så mange erfaringer jeg kan bygge den jobben på. 

Akkurat nå føler jeg meg lykkelig. Jeg er lykkelig for at jeg endelig er klar for å godta hva som har skjedd. Jeg godtar at jeg mistet pappa, jeg godtar at jeg opplevde terror og jeg godtar at jeg mistet noen jeg var glad i 22.07. Selv om jeg godtar det vil det ikke si at jeg ikke er sint eller lei meg. Det vil si at jeg endelig er klar for å ta tak i livet mitt. Opplevelsene mine kommer alltid til å være med meg, men jeg er klar for at de ikke skal styre hverdagen min mer. Jeg er endelig klar for å ta kontroll over livet mitt igjen. 

Når vi var i New York så vi noe som virkelig gjorde meg sint. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette innlegget for lenge siden, men det gikk dessverre i glemmeboken. Jeg ble påmint galskapen i kveld. Noe som gjorde meg sint, sur og virkelig lei meg. Det er vel ingen hemmelighet at Central Park er noe man må gjøre når man er i New York, det er heller ingen hemmelighet at turister er et lette offer for alle pengemaskinene som står klar å venter på deg. 

Noe som dessverre er veldig populært å gjøre i New York er å bruke hester som taxi for oss mennesker. Jeg mener, vi har jo ikke ben å gå på eller en sykkel å tråkke på, derfor MÅ vi bare utnytte de stakkars dyrene for å se den berømte parken. For dere som aldri har vært i New York, Central Park er mye større enn hva du noen gang kan tenke deg. Vi fikk vite at det tar hele 5 timer å gå rundt hele parken, så dere kan vel tenke dere hvor stor den er. Jeg og Gabriel brukte to dager i parken og vi fikk kanskje se 2/3 deler av den. 

Jeg var i New York i April, da var det 23-27 varmegrader hver eneste dag. Jeg vil ikke tenke på hvordan de stakkars hestene hadde det. Ikke nok med at disse hestene skal dra en vogn som veier x-antall kilo de skal også bære alt utstyret som holder vognen på hesten. Vi må ikke glemme alle menneskene som skal sitte i denne vognen, det var et vanlig syn å se 4-5 mennesker i disse vognene. Ja, hester er sterke dyr men hallo. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vil heller ikke tenke på hvor mange timer disse hestene tilbringer i parken i løpet av en dag, det er nok alt for mange. De hestene som ikke går rundt i parken står bare på veien mens eieren prøver å få turister til å kjøpe seg en tur. Jeg så en artikkel som bekreftet alle mine teorier om hvordan disse hestene har det, som du kan lese HER. 

Hesten kollapset å kom seg ikke opp før det hadde gått 20 minutter med hjelp av flere menn. Jeg har ikke ord for hvor sykt dette er. Jeg syntes det er sykt at vi mennesker er dumme nok til å bruke penger på tjenester som dette. Det kryr av sykler rundt Central Park som er billige og leie. Tro det eller ei, man kan også bruke bena sine. Det finnes ingen unnskyldninger for å kjøpe tjenester som dette.