I går begynte jeg å tenke på noe som fikk meg ganske irritert og frustrert. Jeg begynte å tenke på hvor fucka kjærlighet og forelskelse kan være. Jeg har møtt så mange tilfeller (inkludert meg selv( der alt handler om være hardt too get. Ikke faen at man skal vise at man er mer interessert enn den andre. Det er viktig å ikke være den som tekster først. Det er viktig å flørte litt med andre foran h*n for å vise at du kan få andre også og det er viktig å være utilgjengelig. Hvorfor? For det er tydeligvis sexy å være hardt too get, det gjør til at han vil ha deg mer.
Selvfølgelig er det tiltrekkende å møte en du faktisk må jobbe litt for å få, men hvor hardt må man egentlig jobbe? Er det virkelig sånn at du skal måtte kjempe så hardt for å få en du virkelig liker? Hvorfor er det sånn at det har blitt usexy og lite tiltrekkende å vise interesse? Hvorfor er det en evig kamp om å være den som er den uinteresserte? Om du tenker deg om, hvor mange ganger har ikke venninnene dine bedt deg om å ikke tekste han først? Jeg kan love deg at kompisene hans har fortalt han akkurat det samme. Den perioden Morten og jeg ikke var sammen, husker jeg hvor opphengt jeg var i å flørte med andre gutter foran han. Jeg gikk til og med så langt at jeg klina med en jeg ikke ville kline med, bare for at han skulle se. Den eneste oppmerksomheten jeg ønsket var hans, men jeg valgte heller å ta en annen gutt sin oppmerksomhet. Hvorfor? For jeg skulle vise at jeg klarte meg uten han. Hvorfor kunne jeg bare ikke vært ærlig, og oppsøkt den oppmerksomheten jeg egentlig ville ha?
Det var en annen gang jeg fikk en til å reise hjem fra nach, for jeg visste at det var en jente der som var kjempe interessert i han. Jeg gikk fra å være totalt uinteressert, til å plutselig ligge gråtende i sengen. Vi hadde blitt enige om at vi skulle ha kontakt, men være singel. Jeg tror vi begge på dette tidspunktet visste at om noen gjorde noe med noen andre, så ville det være helt jævlig. Jeg fikk jo kjenne det på kroppen den kvelden, for jeg gikk plutselig fra å være kjempehard til å virkelig vise hva jeg følte. Jeg var så forelska og glad i han, men likevel skulle vi late som at forholdet vårt ikke betydde noe mer enn et par ligg i ny og ne. Hvorfor kunne vi ikke bare si hva vi egentlig følte? Hvorfor var det så forbanna vanskelig å være en person som viser følelser?
Hvorfor gjør vi kjærlighet så forbanna vanskelig, og ikke minst fucka? Tenk hvor mye lettere alt hadde vært om vi bare kunne vært ærlig. Ja, du savner eksen. Kanskje savner han deg også? kanskje ikke. Du får i alle fall svaret ditt om du faktisk tør å åpne deg. Hva om det faktisk forandrer alt? En ting er sikkert, det vil nok være lettere å gå videre om du faktisk vet. Kanskje det til og med vil være lettere å se han på byen med en annen jente, så lenge du vet. Kanskje han savner deg også, kanskje ting faktisk kan ordne seg. Tenk så mange forhold som kunne fått en ny sjanse, om man bare hadde turt å være ærlig.
Kjærlighet og forelskelse er jo så vakkert, så hvorfor skal vi gjøre det til noe det egentlig ikke er? Hvorfor kan det ikke være sexy å faktisk vise at man er interessert? Hvorfor kan vi ikke bare nyte, føle og uttrykke? Hvorfor kan vi ikke bare se hva som skjer? Vil han ikke ha deg for at du viser interesse, så kommer han aldri til å ville ha deg uansett. For helt ærlig, hvem vil ikke ha oppmerksomhet fra en man liker?
Selvfølgelig skal man måtte kjempe litt, for det er en fin måte å vise at man faktisk vil. Det er en måte å få den andre til å føle seg verdsatt og spesiell. Hva med å bytte ut “ikke tekst han først” til å invitere på kino? Hva med å faktisk vise at man er interessert, men samtidig en man må jobbe for? Man kan være mystisk og interessant uten å være uinteressant, om det gir mening.