Kjærlighet.. det er så vakkert, men samtidig så skummelt. Det er på en måte så rett og så bra. Det føles så utrolig godt, og ikke minst ekte. Så hva er det som egentlig er så skremmende? Det er et eller annet med meg som gjør at jeg konstant trekker meg unna. Du får komme inn, men aldri helt inn. Vil jeg noen gang slippe deg helt inn? Vil jeg noen gang tillate et annet menneske å komme så nært at hjertet mitt kan knuses på bare noen få sekunder?
Da vi kom hjem fra Mexico valgte Morten og jeg å ikke ha kontakt, og akkurat da føltes det som det rette valget å ta. Han måtte finne ut av sitt, og jeg av mitt. Det var en liten stund vi ikke hadde kontakt, og selv om jeg savnet han var jeg egentlig bare lettet. Lettet over at jeg ikke måtte forholde meg til følelser.Lettet over at han ikke kunne såre meg. Lettet over at kjærligheten ikke tok meg denne gangen. Trodde jeg.
Jeg kunne plutselig ikke være utro eller rømme til Mexico slik jeg hadde gjort før. Ja, jeg var faktisk “utro” med en jeg hadde god kontakt med i mange år (for lenge siden vel og merke), slik at han kunne dumpe meg. Det høres nok helt sykt ut, men jeg var livredd for å føle meg alene og sårbar. Jeg måtte derfor få han til å kutte kontakt med meg, slik at jeg slapp å ta dette valget. Jeg er så redd for kjærligheten at jeg gjør de rareste ting for å unngå den, likevel kommer den. Jeg har virkelig følt for å være singel de siste årene, men så har jeg plutselig funnet meg selv hodestups forelsket. Det har aldri vært et ønske, det har bare skjedd.
Det har skjedd så mye i livet mitt som gjør meg redd for kjærligheten. Det er ikke at jeg har fått hjertet mitt knust av kjærlighetssorg, men terror og en død pappa. Livet har lært meg at det er skummelt å elske, for en dag kan kjærligheten forsvinne. Plutselig skal et menneske som har vært hele livet ditt være borte. Det er skummelt. Jeg stenger derfor mennesker rundt meg ute, slik at de aldri skal kunne såre meg på den måten igjen. Jeg var lenge sint på pappa for at han var borte. Hvordan kunne han forlate oss? Hvordan kunne han la meg føle det slik, dag og natt?
Hvordan skal man egentlig klare å være sammen med et menneske som aldri gir 100%? Hvordan skal man egentlig klare å tenke “oss for alltid” med et menneske som ikke vil slippe deg helt inn? Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg forstår om Morten hadde forlatt meg. Jeg hadde aldri holdt ut med et menneske som meg, så han skal virkelig ha klapp på skulderen for å ha vært sammen med meg i 8 måneder.
Tenk at jeg faktisk ønsket at Morten skulle forsvinne ut av livet mitt, for at jeg var redd for å bli elsket igjen. Det er vondt at kjærlighet skal være så forbanna vanskelig for meg, for det er absolutt ikke et ønske jeg har. Jeg vil klare å slippe mennesker innpå meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg er livredd. Så livredd at jeg på et tidspunkt ønsket at Morten ikke skulle elske meg. “Vær så snill å ikke elsk meg“
Jeg elsker deg da <3
