Han gikk ut døren, og tårene kom med en gang.
“Martine Johansen ringer med Facetime”. Jeg legger på. “Ringer deg snart opp igjen”. Måtte bare ta meg litt sammen først. Jeg ringer opp, gråter litt. “Æ kommer med engang”.
Noen minutter senere spør Isabelle om jeg trenger noen å være sammen med. Jeg svarer ja kjapt, for i dag vil jeg ikke være alene. Det tok ikke lang tid før jeg følte meg bedre, takk gud for gode venner. Jeg som klager på at jeg er ensom i Oslo, herregud så teit jeg er.
Martine måtte dra på jobb, og plutselig var jeg helt alene i leiligheten. Det er enda tre timer til Isabelle kommer, og jeg kan allerede kjenne panikken. “Er det sånn det føles ut å være alene her?” Jeg fikk plutselig så vondt at jeg ble kvalm. Hvordan kan man egentlig glemme hvilken smerte kjærlighetssorg gir? Det er jo faktisk helt jævlig. I alle fall denne smerten, for man vet ikke. Hva vil skje? Er det oss? Er det ikke oss? Hva tenker han?.
“Skjerp deg, Sofie. Du har overlevd terror, dette er ingenting i forhold.” Hvorfor skal jeg alltid sammenligne alt med terror? Hvorfor skal jeg aldri tillate meg selv å ha det vondt, for jeg en gang hadde det verre? Hvorfor skal jeg alltid straffe meg selv for å føle smerte over ting som ikke er like ille som terror, for hva er egentlig verst av terror og kjærlighetssorg?. Svaret er vel egentlig enkelt, men man skal faktisk ikke tulle med kjærlighetssorg, for kjærlighetssorg tar liv. Det har skadet mennesker på mange måter, og det er absolutt ikke en lett sorg å bære på. Tenk på alle dumme menneskene som har trøstet med “det finnes mange fisker i havet”, inkludert meg selv. Hva er det for en trøst? Man vil for faen bare ha den ene fisken, så holdt tåta. Plutselig føler jeg meg så dum som tidligere har gitt et sånt råd. Man mener jo aldri noe vondt, men hvorfor ikke bare være der? Isabelle er en person alle mennesker som har det kjipt burde være rundt, for hun spør ikke. Hun får deg på andre tanker, noe som er utrolig deilig. Takk, Isabelle <3
Dette er første dagen, og det føles ut som at jeg holder på å dø. Det verste er at det er lenge igjen. Det eneste jeg har lyst til er å ta opp telefonen, be han komme hit. Istedenfor ligger jeg i sengen min helt alene. Klokken er 02.25, og jeg vet at denne natten vil bli tøff. Jeg er redd for å sovne. Redd for å våkne midt på natten å strekke meg etter noe som ikke er der. Denne usikkerheten dreper meg.
Det gjør derfor ekstra vondt å tenke på alle dere der ute som har det kjipt. Dere som har kjærlighetssorg. Dere som har blitt forlatt. Dere som irriterer dere over meg nå, for det er enda ikke slutt. Kan ikke jeg bare holde kjeft frem til jeg vet? Hvorfor klager jeg når han enda er “her”? Jeg forstår dere så godt, og jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en klem akkurat nå. Jeg skal ikke fortelle deg at det er flere fisker i havet som jeg vanligvis gjør, jeg skal bare fortelle at du er tøff, og at jeg beundrer deg… <3
Dette ble skrevet etter første dagen.. og jeg har skrevet et innlegg for hver dag, helt ærlige og ufiltrerte. Jeg vet ikke om jeg vil dele alle med dere, men noen kommer jeg til å dele fremover.



































