UKEN SOM GIKK / EN NY VEI

Reklame | alle lenker er annonselenker - Nelly

Akkurat nå. 

Jeg prøver å være så effektiv som overhodet mulig, ettersom at jeg klarte å forsove meg ti 11.30 i dag. Kroppen min trenger virkelig søvn for tiden, men jeg har virkelig ikke tid til å sove. Jeg har 1000 ting hengende over meg, så jeg er mildt sagt stresset.. hehe

Ukens tanke. 

Selv om noen valg er kjipe å ta og noen veier virker uendelig lang å gå, så tror jeg alt skjer av en grunn. 

Ukens handleliste.


Kjole. HER / Bukse. HER / Jakke. HER

Topp. HER / Kjole. HER / Veske. HER


Sett. HER / Jakke. HER / Bukse. HER

Ukens cravings. 

Jeg har ikke spist dette siden ungdomsskolen, men har plutselig fått cravings på NUDLER??? Det er jo egentlig ganske ekkelt, haha. 

Ukens irritasjonsmoment. 

Mennesker som tar hele bussetet, ARGHHH!!

Ukens latter. 

Jeg googlet meg selv her om dagen, og fikk en god latter da jeg så at havrelapper er noe av det som er mest googlet når det kommer til navnet mitt, hahahah. 

Ukens høydepunkt.

Universal studios, det var så funny og skremmende på en og samme tid. 

UKENS SPØRSMÅL

Hvorfor reiste du tidligere hjem fra Los Angeles? 

Det har jeg forklart i et innlegg HER og HER

Tror du Martine Lunde kommer til å vinne skal vi danse? Isåfall, hvorfor/hvorfor ikke? 

Av de som er igjen synes jeg helt klart Martine skal vinne, men konkurransen er jo hard så det er veldig vanskelig å si. Jeg krysser i alle fall alle fingre og tær, så håper jeg dere der hjemme er flinke til å stemme fremover!

Hvilken BH størrelse bruker du? 

Skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke, hehe….

Har du det bedre nå når du fikk komme hjem til de to som betyr mest for deg? 

Jeg kan vel si det sånn at det absolutt var riktig for meg å reise hjem. Jeg har fått slappet av, fikset psykolog, jeg skal tilbake til fysioterapauten min som jobber med skuldrene og vaginismen min. Jeg kjenner meg bare ekstremt motivert for å ta tak i livet mitt, og er egentlig nå takknemlig for at alt skjedde. Hadde jeg ikke fått knekken så hadde jeg aldri skjønt hvor sterkt behov jeg egentlig hadde for å få hjelp. 

Hvordan har du det? 

Godt spørsmål… Jeg har det OK, om jeg kan si det sånn?

Vet du om en bra leppestift/lipgloss? 

Jeg bruker bare Kylie, love it. 

Hvorfor har du det tøft? 

Det har skjedd mye i fortiden min som jeg aldri har fått bearbeide, og da kommer det å biter meg i rumpa i perioder jeg kanskje forventer det minst. 

Hvor mange ganger har du vært i Los Angeles? 

4-5 tror jeg, haha. 

Har du gjort noe du angrer veldig på? 

Ja, det har vel vi alle? Jeg tror uansett man må tenke at fortid er fortid. 

Hvordan var det å komme hjem? 

Det var godt.

Kunne du vært med på skal vi danse? 

Så absoooluuuuutt!!!

Kunne du datet en 00er? 

Hahha nei, det er alt for ungt. 

Når du får sårende kommentarerer, er Morten en person som er god å snakke med? 

Da jeg var i Los Angeles fikk jeg en kommentar som gjorde slik at jeg følte meg enda verre. Siden Morten visste at jeg hadde hatt det kjipt sendte jeg over kommentaren til han, og dette var det jeg fikk som svar. 

Verdens beste kjæreste <3 <3 

Det at du har det tungt etter Utøya-epiosden, sliter det på forholdet til Morten og deg? 

Jeg vet ikke om “sliter” er det riktige ordet å bruke, men det gjør det selvfølgelig vanskelig til tider. Jeg er nok ikke alltid en lett person å være sammen med. 

Hadde du og Morten sex forrige måned? 

Ja? haha

Er Celine din hund? 

Ja, det er hun <3

Hvordan kjenner dere Nina? 

Hun er bestevenninne med min bestevenninne.

Hva har skjedd mellom deg og Morten? 

Ingenting?

Angrer du på at du dro hjem og gikk glipp av Vegas?

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg var så langt nede de siste dagene, og informerte jentene om at jeg ikke ønsket å dra til Vegas. Jeg ville ikke at min første Vegas-opplevelse skulle være kjip, så jeg sparer den heller til en annen gang. Vegas har vært noe jeg har hatt lyst til lenge, så det får bli neste gang jeg reiser til Los Angeles. 

Hva blir din neste reise? 

SRI LANKA!!!!!!

Har du en hemmelighet kun du selv vet om? 

Gjett om. 

PÅSTANDER OM BLOGGING

Jeg regner med at de aller fleste som leser min og andres blogg har en formening om hvordan blogglivet og hverdagen vår er? Jeg hadde selv mine tanker og meninger, som viste seg å være ganske feil. Jeg tenkte derfor å skrive ned mine egne påstander, og svare på om det stemte med virkeligheten eller ikke. 

BLOGG-EVENTER ER KJEMPEMORSOMME.

FEIL FEIL OG FEIL. Nå skal jeg ikke snakke for alle, men personlig synes jeg at blogg-eventer til tider kan være veldig kleine og oppstilte. Det kan godt være for at jeg ikke kjenner så mange, men det var langt i fra så fett som jeg trodde det kom til å være. Vors med venninner er SÅ mye morsommere. 

DU BLIR RIK AV Å BLOGGE. 

Jeg hadde det inntrykket av at så lenge man var en stor blogger så tjente man helt syke summer hver eneste måned, noe som heller ikke stemmer. Det er lenge siden nå, men det har vært noen måneder der jeg har tjent så lite at jeg måtte ta av sparepengene mine for å kunne betale alle regningene mine. 

DU FÅR MASSE MULIGHETER HELT GRATIS. 

Det kan godt være at denne stemte før, men jeg vil nok si at tiden har endret seg veldig. Det er ikke sånn at så lenge du har et kjent navn så får du kastet mulighetene i fanget, du må faktisk gå ut der å kjempe for de. Vi er mange om benet, så hvorfor skal de velge meg om de kan velge noen andre? 

BLOGGING TAR LITE TID. 

Til alle dere som tror at blogging ikke tar noe tid og at man har masse fritid til overs (inkludert den gamle meg), prøv å kom deg til toppen, så kan vi diskutere det etterpå. 

DU KAN REISE SÅ MYE DU BARE VIL. 

En av grunnene til at jeg ville ha blogg som jobb var at jeg kunne reise så mye jeg bare ville. Det er dessverre ikke så enkelt, for på lik linje med andre jobber så har vi også avtaler og møter som vi må være på. Jeg måtte jo blant annet droppe turen til Bergen for at jeg plutselig fikk to viktige møter som jeg ikke kunne takke nei til. 

Jeg vil veldig gjerne høre hva DU tenker rundt livet som blogger, og om du har noen tanker eller påstander som ikke står her. Så skal jeg svare dere om det stemmer eller ikke.  

 

JEG ER TOM FOR ORD

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn tusen takk. Jeg var livredd for å dele blogginnlegget, og det tok en god stund før jeg klarte å trykke på publiser. Jeg deler ikke bare ting dere ikke vet, men som også mange av mine nærmeste ikke vet. Alle som har kjent meg lenge vet hvordan jeg er, og jeg er og har heller aldri vært en som snakker om følelsene mine. Jeg synes det er ekstremt ubehagelig, og holder derfor mesteparten for meg selv. 

Jeg vil derfor takke dere for å gjøre noe veldig ubehagelig, til noe litt mindre ubehagelig. Jeg tror ikke jeg kan huske sist jeg skrev et blogginnlegg uten å få en eneste negativ kommentar, så takk til alle dere som også klarte å holde dere fra å si noe som kanskje ville såre meg. 

Etter å ha lest gjennom alle kommentarene deres klarte jeg ikke å stoppe tårene fra å komme. Jeg tror ingen av dere kan forstå hvor mye det faktisk betyr for meg. Jeg gikk fra å ha en ganske dårlig dag til å faktisk legge meg med et smil om munnen. 

Nå er planen fremover å bare prøve å gjøre så mye som jeg klarer. Jeg skal ikke nekte for at jeg selvfølgelig ønsker å være så aktiv som overhodet mulig, men de dagene jeg ikke orker skal jeg jobbe mindre eller ta meg fri til en forandring. Jeg skal fokusere mer på de tingene som gir meg energi som trening og gode venner. Jeg har også bestilt meg en flybillett til et sted jeg virkelig bare kan slappe av. Jeg trenger å være rundt venner og familie nå, slik at jeg skal klare å starte på mitt nye liv. Jeg gleder meg. 

SANNHETEN

To dager før jeg reiste til Los Angeles skrev jeg dette innlegget. Jeg åpnet meg litt opp for dere, for å fortelle at jeg ikke hadde det bra. Jeg har hatt det kjipt lenge, men jeg har prøvd å skjule det. Mye for at jeg er sånn som person, men også på grunn av at jeg tenker på hva andre sier om meg. Jeg føler det er et ekstremt press rundt det at man alltid skal være så lykkelig, ha masse energi og alltid ha en positiv holdning. Jeg har tidligere fått kommentarer på bloggen om at det er kjipt å være innom her, for at jeg har det kjipt. Jeg har fått høre at jeg alltid er deprimert, at jeg må komme meg videre i livet og at enkelte har sluttet å lese bloggen min for at jeg ikke er positiv nok. 

Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det, for jeg blir selv veldig påvirket av negativitet. Likevel skaper det en frykt, som gjør at jeg ikke har klart å være ærlig. Det er lettere å skrive at “jeg er så forbanna lykkelig“, enn å skrive “jeg har det kjipt“. Det er mye jeg ikke har fortalt dere, mange hemmeligheter jeg bærer på. Jeg har opplevd mer enn det jeg har vært åpen om, og har vel egentlig aldri vært helt ærlig om hvordan dette har påvirket meg som person. 

Jeg prøver alltid å tenke positiv, og jeg har levd i veldig mange år med tanker som har fortalt meg at “han skal ikke vinne” eller “det som har skjedd meg skal ikke få ødelegge meg“. Jeg tillater derfor ikke meg selv å ha dårlige perioder, for jeg føler at jeg taper og at han vinner. Jeg føler at hver gang jeg kanskje trenger å trekke meg tilbake, så gjør jeg det ikke likevel for at jeg ikke skal være taperen. 

Jeg har også vært redd for å ta tak i problemene mine, for jeg er redd for å miste alt jeg har. Jeg har vært på bunnen før, og det var så skremmende at jeg er livredd for å havne der igjen selv om jeg er farlig nært nå. Jeg har alltid vært redd for det, men det siste året har jeg vært ekstremt redd. Jeg har kommet meg til et sted i livet som jeg er evig takknemlig for. Jeg har fått jobben og mulighetene jeg har drømt om i mange år. Jeg har fått et liv som jeg elsker. Et liv jeg elsker så hardt at jeg vil ikke ta noen sjanser som gjør at jeg kanskje ikke klarer dette livet noe mer.

Jeg vet ikke hva som vil skje med meg om jeg begynner å grave i fortiden min. Ikke bare det som handler om Utøya eller pappa, men alt det andre som nesten ingen andre vet. Jeg ser bare hvor hardt det har påvirket meg at Utøya har fått et så ekstremt fokus igjen, så tanken på å gå tilbake skremmer meg så mye at jeg ikke vet om jeg tør. For hva om? Hva om jeg ikke klarer å blogge over en lengre periode? Hva om jeg ikke klarer å prestere på det nivået jeg gjør nå? Hva om jeg mister alt? 

Dagen før jeg bestilte billett hjem fra Los Angeles så tok jeg meg en prat med jentene. Jeg fortalte at jeg vurderte å reise hjem og at jeg ikke hadde det bra. Som jeg skrev så var ikke lite søvn, alkohol og stress oppskriften for en bedre hverdag. Jeg satt våken til 03.00-05.00 hver eneste natt for å “jobbe”, men sannheten var at jeg var redd for å sove. Marerittene har kommet tilbake, og den ene natten våknet jeg til et ekstremt hosteanfall for at jeg i drømmen hadde blitt kvalt av han jeg ikke vil nevne navn på. Det var så ekstremt at Nina våknet av det, og lurte på om jeg hadde det bra dagen etter. Jeg fortalte at jeg drømte at jeg fikk noe i halsen, og at jeg våknet av at jeg ikke klarte å puste. “det er sikkert for at jeg er syk”, sa jeg. 

Jeg bærer på mye som ingen vet. Jeg er og har heller aldri vært den personen som snakker om det som er vondt for meg. Jeg har gått med den tankegangen om at “alt vil ordne seg til slutt” og at jeg ikke trenger å snakke om problemene mine. Jeg har trodd på at alt vil ordne seg til slutt, så lenge jeg gir det nok tid. Spørsmålet er bare, hvor lang tid skal jeg gi det? Det er snart 10 år siden pappa døde, og 8 år siden Utøya skjedde. Jeg vet at det som har skjedd i fortiden min alltid vil være med meg, men jeg vet at jeg ikke trenger å la det kontrollere livet mitt i så sterk grad som det gjør nå. 

Jeg vet jeg har sagt det mange ganger før, men jeg har vel endelig innsett at jeg må gjøre noe med fortiden min. Jeg kan ikke fortsette å løpe, for jeg får bare bevist gang på gang at det kun fungerer i det korte løp. Jeg vil ikke at resten av livet mitt skal handle om fortiden, så da er det virkelig på tide å begynne å gjøre noe. Jeg trodde aldri jeg skulle si det og faktisk mene det, men jeg har bestemt meg for å begynne å gå til psykolog igjen. Jeg vet akkurat hvor jeg skal gå, og på mandag har jeg bestemt meg for å ta kontakt.

Jeg hadde en gang en helt fantastisk psykolog, som gjorde veldig mye for at jeg skulle klare å møte opp på timene. Hun fikk meg virkelig til å ville få et bedre liv, men likevel så sluttet jeg der også. Jeg skyldte på at hun hadde fått en annen jobb og hadde flyttet langt unna, men sannheten var at jeg ikke var klar for å ta tak i problemene mine. Jeg føler meg endelig klar, og jeg har vel innsett at dette er måten å bekjempe fortiden min på. Det at jeg en dag skal bli helt lykkelig igjen er å vinne. Det at jeg ikke skal slite med en angst som kommer og går er å vinne. Det at jeg ikke skal la dette kontrollere livet mitt på en negativ måte mer, er å vinne. Jeg skal vinne

Jeg tror jeg aldri har åpnet meg på denne måten før, utenom for et år siden da jeg fortalte min historie til dere. Jeg har vært frem og tilbake om jeg skal si noe eller ikke, men jeg fant vel ut at det beste var å være ærlig. Jeg kommer ikke til å kommentere denne saken mer, da det ikke vil hjelpe meg noen vei. Jeg vet det har vært mange spørsmål, så det er derfor jeg velger å fortelle dere hele sannheten. Dere er de første til å vite, om vi skal se bort fra mamma og Morten. 

Jeg kan ikke endre fortiden min, men jeg kan endre fremtiden. 

JEG HAR REIST HJEM

Akkurat nå befinner jeg meg i London, ventene på flyet hjem til Oslo. Jeg har vært frem og tilbake i flere dager nå om jeg skulle reise hjem eller ikke, men valget ble til slutt tatt. Som jeg fortalte dere for en stund tilbake så har jeg det ikke så bra for tiden, så jeg hadde derfor håpet at en ferie ville hjelpe meg til å få det bedre. Dessverre så gjorde det ikke det, da det ikke alltid hjelper å rømme fra problemene sine. 

Jeg har vel også innsett at lite søvn, stressende dager og alkohol ikke er bra for meg i tøffe perioder. Jeg bestemte meg derfor for å sette helsen først, og booke meg en flybillett hjem. Uansett hvor kjipt det var, så kjenner jeg på hele meg at det var det rette valget å ta. Jeg har også bestemt meg for å starte helgen med en pause fra alt av sosiale medier, slik at jeg kan hente meg inn igjen å komme sterke tilbake. Alt jeg trenger nå er søvn, rolige omgivelser, Morten og Celine.

Jeg håper dere forstår. Så lover jeg at jeg ikke vil være borte alt for lenge. Jeg kommer også til å stenge kommentarfeltet mitt denne perioden, slik at jeg ikke har masse hengende over meg. Jeg vil forresten også bare takke alle dere som har lagt igjen fine kommentarer på bloggen min den siste tiden, dere har virkelig gjort hverdagen min bedre. I love you guys <3