For et par dager siden så tok jeg meg i at jeg begynte å føle meg litt.. alene? Det tok heldigvis ikke lange tiden før jeg fikk tatt meg selv litt i nakken, for er det noe jeg virkelig ikke er så er det alene. Livet mitt er fylt med fantastiske mennesker. Jeg har en fin familie, gode venner og jeg har Celine. Jeg har hatt noe å gjøre hver eneste dag siden jeg kom hit, og jeg har så vidt hatt tid til å slappe av. Jeg er langt i fra alene, men likevel så kjente jeg litt på akkurat det. Hvorfor? For at jeg ikke lengre har en kjæreste som er tilgjengelig 24/7. Det er nesten ikke rart man har vært redd for å være alene, når man plutselig føler seg alene for at man ikke har et menneske som er tilgjengelig hele tiden.
Det er nok mange som befinner seg i forhold man ikke er lykkelig i for at frykten for å være alene er større. Man kan ha så mange gode venner og familie rundt seg, men likevel føler man at man trenger den ene personen man kan sove i armkroken til. Er det en ting som er sikkert, så er det at jeg hverken er alene eller ensom. Jeg befinner meg bare på et veldig nytt og ukjent sted i livet. Jeg har aldri vært bare meg, og selv om jeg foreløpig trives veldig godt, så vil det selvfølgelig være dager der jeg kanskje føler det annerledes. Er det noe jeg virkelig skal lære meg i tiden fremover, så er det at jeg klarer meg alene. Jeg trenger å vise til meg selv at at alt jeg drømmer om og ønsker meg skal jeg klare å få til, og at jeg ikke trenger noen andre rundt meg for å støtte, passe eller heie. Jeg har nok av fine mennesker i livet mitt, og jeg tror det er viktig å minne seg selv på akkurat det. Spesielt på dager der man kanskje kan føle seg litt alene.
