Jeg valgte å skrive mest sannsynlig i overskriften ettersom at ting selvfølgelig kan forandre seg, og jeg orker ikke å få kjeft over hvor “dobbeltmoralsk jeg var for fem år siden” da jeg skrev at jeg ALDRI kunne gjort det. Jeg velger derfor ikke å være så bastant på uttalelsene mine, men de tingene her er jeg likevel ganske sikker på at jeg aldri kunne gjort. Jeg kunne for eksempel aldri tatt en kjærestetatovering. Ikke for at jeg synes det er en så big deal, men hvor stress er det ikke å måtte fjerne den etterpå? Det er liksom noe du tatoverer på huden din, og jeg skulle ha vært gift i 20 år før jeg i det hele tatt ville vurdert det. Det ville nok fortsatt ikke skjedd, men hadde jeg først valgt å gjøre det så skulle jeg vært sikker på at forholdet kom til å vare.
Jeg kunne aldri vært med typen til venninna mi, og jeg føler ikke at jeg må utdype dette punket noe særlig? Det er bare så lite greit, og det er vel ingen hemmelighet at du absolutt ikke er en venninne å samle på om du går så langt. Jeg kunne heller aldri blitt sammen med noen som ikke likte dyr, for hvem er du da egentlig? Hvordan kan man ikke like en søt liten valp? Eller en kattunge? Eller Celine for den saks skyld? 🥺Jeg er så opptatt av dyr, så jeg vet bare at det hadde vært en veldig dårlig match om vedkommende ikke likte det. Jeg er den som ser på dyrevideoer, filmer, dokumentarer og som prater om det minst 2-4 ganger om dagen. Jeg sjekker også finn.no nesten hver eneste dag, bare for å se på søte hunder.
Jeg kunne heller ikke fått barn nå eller forlovet meg. Jeg føler meg rett og slett ikke voksen nok for det, og er ikke klar for å gi slipp på “ungdomstiden” min. Jeg tenker at om jeg noen ganger får lyst til å få barn eller gifte meg, så kommer det nok til å være etter fylte 30. Jeg husker da jeg var ungdom så stresset jeg skikkelig med å bli voksen, nå er jeg helt motsatt. Jeg må ha kommet inn i en eller annen krise 😂 Livredd for voksenlivet, hahhaa.
Kor det går med dæ?