Hei dere <3 Hvordan har dagen deres vært så langt? Min har vært litt stressende, men ellers har jeg ingenting å klage på. Morten og jeg er på vei til Værnes for å møte resten av gjengen som skal til Åre. Vi skal ta en felles buss derfra, så vi kommer til å la bilen stå på flyplassen i helgen. Jeg er som sagt veldig spent på det som skjer de neste dagene, men jeg vet at jeg kommer til å ha det så gøy. Celsius har ordnet et skikkelig opplegg for oss som jeg gleder meg til å vise dere.
Over til noe helt annet, for den siste uken har det vært et spørsmål som har vært veldig gjentagende så jeg velger å svare i et innlegg istedenfor å svare hver enkelt av dere som lurer. Som kanskje mange av dere allerede vet så har NRK kommet med en serie som omhandler 22.juli, og naturlig nok så er det flere av dere som har lurt på om jeg har sett den og mine tanker rundt serien.
Jeg kan vel starte med å si at jeg ikke har sett den. Jeg føler meg enda ikke klar for å sette meg inn i det som har blitt laget i ettertid, og har vel vel bare sånn halvveis sett en film. Jeg følte meg ikke akkurat bedre etter å ha sett litt av filmen, så jeg har vel kanskje innsett at det ikke er tid for det helt enda. Jeg synes derimot at det er bra at det lages dokumentarer og filmer slik at flere kan sette seg inn i hva som skjedde den dagen. Det er jo snart 9 år siden, og mange var nok for ung til å huske noe særlig av den dagen. Det er derfor veldig viktig, men jeg kjenner jo allerede til historien og detaljene.
Jeg er kanskje svak eller feig som velger å unngå, men så er det også sånn jeg har vært gjennom hele livet. Jeg unngår å snakke om det som er vanskelig helt til jeg ikke klarer å holde det inne mer, også later jeg som ingenting dagen etterpå. Det har funket greit så langt, men jeg vet jo at jeg en dag må sette meg ned å virkelig jobbe med det. Det er likevel ikke vits å starte før man føler seg helt hundre prosent klar, for det har jeg jo allerede fått erfare. Jeg må jo også innrømme at jeg er litt redd. Redd for at det skal være så vanskelig å jobbe seg gjennom at jeg ikke klarer hverdagen på en stund. Min største frykt er å ikke kunne levere på alt jeg har klart å bygge meg opp de siste årene, selv om min største frykt egentlig burde være å aldri klare å gå helt videre. Det vil alltid være der, men jeg vet jo at jeg kunne kommet mye lengre i prosessen om jeg hadde klart å åpne meg litt mer. Alt til sin tid tenker jeg, så håper jeg i alle fall at dere har fått svar på det dere lurer på.
