Her om dagen da vi var ferdige med å pakke opp gavene så innså jeg plutselig at julaften var over. Dagen vi har forberedt oss til så lenge, dagen vi har brukt så alt for mye penger på. Det var bare et lite blunk før datoen på telefonen viste 25. desember. Det er altså bare 6 dager til vi går inn i ett nytt år, og det er bare noen måneder igjen til jeg fyller 25 år.
Da jeg var ungdom så var jeg helt sikker på at jeg virkelig kom til å være voksen i den alderen her. Jeg kom til å ha et hus, jeg var kanskje gift og mest sannsynlig så ville jeg kanskje ha et barn. Det var jo faktisk en alder der jeg trodde man var voksen når man var 20 år, og at man virkelig begynte å bli gammel når man nærmet seg 25. Vi alle har vel vært der at vi en gang synes de som var russ var skikkelig voksne, men jo eldre man blir jo mer innser man vel egentlig at vi bare er en gjeng med «drittunger» og langt fra så voksne og modne som vi selv hadde trodd for noen år tilbake.
Jeg hadde i alle fall en tro om at jeg kom til å være på et sted i livet der jeg virkelig hadde funnet ut hva jeg ville, og på en måte slått meg litt til ro. Det som nesten er litt komisk er at jeg aldri har vært mer forvirret enn hva jeg er nå. Jeg har ingen anelse om hva jeg vil gjøre med livet mitt, og har daglige diskusjoner med meg selv om hva som er rett og galt. Jeg tror nok bare jeg har begynt å stresse med at jeg blir eldre, og at det er på tide å finne ut hva jeg faktisk vil gjøre. Jeg mener absolutt ikke at jeg begynner å bli gammel som jeg har overdramatisert så mange ganger før, men årene fra da jeg var 21 å var med på Paradise Hotel til nå har gått skremmende fort.
Jeg har ingen anelse om hva jeg vil med livet mitt, og det er nesten litt frustrerende. Det er ikke det at jeg tror at det er normalt å ha hele livet planlagt når man er 25, men jeg føler kanskje at man har en viss anelse om hva man vil? Eller er det flere der ute som føler seg like lost som meg? Jeg synes bare det er så forvirrende at jeg har kommet i en alder der det er “normalt” å slå seg til ro, kjøpe hus, kanskje forlove/gifte seg og tenke på barn. Samtidig som at jeg sitter her å vurderer å selge leiligheten for å flytte til USA og ikke føle meg så “bundet” til å være et sted.
Misforstå meg rett, for et eventuelt salg av leiligheten handler jo mest om hva som skjer med Morten fremover. Det er ugunstig for han å betale på to steder, samtidig som at det blir dumt for han om jeg er den eneste som skal betale ned på lånet. Poenget mitt er bare at det ikke er noe jeg synes er skikkelig trist, for jeg har følt meg mer “bundet” enn glad for at vi har kjøpt. Jeg tror bare jeg har prøvd å leve litt etter “forventingene” jeg har skapt til min egen alder, samtidig som at det egentlig er mye annet jeg kanskje vil gjøre først.
Jeg har bare aldri følt meg så forvirret som det jeg gjør nå, og jeg har seriøst ingen anelse om hva jeg skal gjøre for å klare å sortere alle tankene jeg sitter med. Alt jeg vet er bare at jeg må starte et sted, og jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal til USA neste år i noen måneder. Det er bare alt rundt det jeg trenger å finne ut av, og hva jeg tenker videre. Ting hadde ikke vært like komplisert som det de er nå om ikke Morten hadde flyttet, men vi fikk plutselig så mye mer å tenke på/finne ut av. Jeg begynner seriøst å bli gal og stresset av alt dette, haha.
Viktige og fine tanker! Syns at det tom er litt “skummelt” å bestemme seg for slike ting som f.eks hva man skal studere, leilighet osv. Mtp om hva hvis man tar feil da 😊
Jeg hadde alt på stell i den alderen du er i nå. Men så skjedde det veldig mye det året jeg ble 29… Så nå, 6 år etter, må jeg bare ta dagene og livet som det kommer pga forskjellige ting… ❤️
masse masse klemmer til dg, Beate <3
❤🌷❤
åhh kjenner meg så igjen i det du skriver!! jeg fyller også 25 år i 2020 og har ikke peiling hva jeg vil gjøre med livet mitt. litt deilig å tenke på at vi er flere med disse tankene da 🙂
Var godt for meg også å høre at jeg ikke er alene, haha!! <3
Jeg er 25 år i år, og føler virkelig med deg. Jeg trodde jeg begynte å få ting litt på stell i fjor med leilighet, kjæreste, bra jobb, mål etc, men så skjer livet og jeg føler jeg er helt på “scratch” igjen. Det jeg prøver å fortelle meg selv hele tiden er det at det er helt okey å begynne forfra igjen, og ikke ha peiling på hva man vil. Husk, vi er enda unge, og skal forhåpentligvis leve dette livet i mange mange år til. Og det er sååå viktig at man ikke føler seg låst til det A4 livet samfunnet har skapt. Det at du må ha en utdanning, være gift/forlovet, kjøpt leilighet, fått barn etc innen en viss alder.. Det blir så feil. Alle har forskjellige liv, forskjellige forutsetninger, og man må virkelig prøve å tenke litt på det å ikke sammenligne, og det at det er ikke noe som er unormalt i forhold til tid lenger. Noen er gift når de er 20år, andre når de er 50år. Noen utdanner seg rette etter vidergående, andre fullfører ikke videregående. Men hvem sier at det er A4 standaren som er best? Vi må tenke på hva vi ønsker, våre drømmer, mennesker som vil oss godt, og prøve å gjøre det beste ut av det. Høres veldig klisje ut, men YOLO. Vi lever faktisk kun en gang 🙂 Stå på, jeg syns det virker som du har oppnådd utrolig mye i livet allerede! Stol på deg selv, gå for drømmene dine, og husk: du er så ung som du føler deg 🙂
Utrolig sant det du skriver! Så viktig sagt av deg, virkelig <3
Dette var utrolig spennende å lese! Jeg skjønner hva slags tanker du har. Jeg føler at i den alderen du og jeg er i nå så er folk på veldig forskjellige stadier i livet. Det er helt greit. Jeg har venninner på 25 år som er ferdig utdannet, vært gift i flere år og har barn. Samtidig har jeg venninner på 25 år som ikke er ferdig med videregående og som fester hver helg.. Selv er jeg 25 år, akkurat nyutdannet etter mange år med studier og ble forlovet i desember. Så jeg er vel kanskje litt A4, men det er veldig fint det også. Det er imidlertid ikke noen fasit på hvordan man skal leve livet. Det er DU som skal trives og er ikke du klar for A4 livet, så bare gjør akkurat det du vil 🙂
Så sant <3