Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde sagt at det er slutt eller hvor mange ganger jeg hadde sagt at han ikke fikk mer sjanser. Jeg husker enda da jeg fant kyssebilde av de på det som en gang var Nettby, og jeg var den som endte med å måtte beklage meg. Er det ikke rart hvordan man kan være så avhengig av noen, at uansett hva de kaster i mot deg så finnes det ingen grense? Jeg var så forelsket, så livet uten han virket verre enn de gangene han knuste hjertet mitt. Jeg var så redd for å være uten han, at jeg tryglet han om å være med meg. Tryglet han om å ikke dra.
Jeg husker enda da han ringte meg for aller siste gang for å fortelle at han hadde møtt noen andre. Jeg ble desperat, desperat etter å ikke miste han. Jeg prøvde å si alle de tingene som kanskje kunne få han til å ombestemme seg, som kanskje fikk han til å forstå at det var meg han skulle være med. Jeg truet med at han aldri skulle ringe meg eller ta kontakt igjen. Jeg truet med at han mistet meg for godt, men ingenting hjalp. Han elsket nok ikke meg like mye som jeg elsket han, og han hadde tross alt funnet en annen.
Det er så mange år siden dette skjedde, men jeg husker det likevel så godt. Jeg kan enda huske hvordan det føltes, hvor vondt det var og hvor knust jeg følte meg. Det virket som det aldri kom til å gi seg, og jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å komme meg over han. Jeg tror man alltid vil huske sin første kjærlighet og ikke minst den første gangen man fikk hjertet sitt knust. Jeg tenkte at det kunne være litt fint å dele våre historier med hverandre, så om du har lyst legg igjen en kommentar i kommentarfeltet <3
Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det ble nettopp slutt mellom meg og min første kjæreste, og selvom jeg lenge visste at min avhengighet av han var usunt, var tanken på å være alene enda vondere. Tilga han for alle løgner bare for å ikke miste han, og endte med at han gjorde det slutt selvom det burde vært meg for lenge siden! Utrolig hvor mye man kan godta i frykt for tid med kun seg selv, at redselen for seg selv og den man er lar oss godta at andre behandler oss som om vi ikke skulle være verdt noe som helst! Heldigvis så lærer man fort at til syvende og sist så er det beste som finnes å kjenne på at man elsker seg selv og velger seg selv foran andre<3
❤️❤️❤️❤️
Tanken på å vær aleine skremte meg alltid mye. Min x ble tilgitt gang på gang. Han kunne banke meg gul å blå,men tilga for tanken på å vær aleine skremte vette av meg.
Han var åsså flink til å låve masse. Han skulle fikse livet,alt skulle bli bra.alt eg ville ha skulle han kjøpe. Trodde eg elska han så mye,trodde tid ville hjelpe. Guess what,de ble verre. Fant han me andre jenter,å de var min feil siden eg ikkje lot han gjør alt han ville( anal var uaktuelt) masse meir eg kunne sagt,men de forhollet er eg sååå gla eg kom meg ut fra. Tror ikkje eg hadde vert her idag om eg ikkje åpna auene å gikk.
Det begynner å bli en stund (alt for lenge siden egentlig), siden min eks slo opp med meg. Vi hadde et så forferdelig ustabilt forhold, men allikevel var jeg så sinnsykt avhengig av han. Kan til dels kjenne på det enda, spesielt hvis jeg drikker alkohol. Blir helt desperat etter han. Han har vært så fæl mot meg og uansett hva han gjør klarer jeg ikke innse ordentlig at vi ikke er bra for hverandre. Fatter ikke hvordan en mann kan gjøre så mye og bety så mye etter all den dritten. Det føles mange ganger som han har snurret meg skikkelig rundt lillefingeren sin. Han vet alltid hva han skal si og gjøre for å få meg «back on trakk» :-/
Klem til deg ❤️ Husk hva du er verdt!