HVEM ER JEG EGENTLIG?

Da jeg var barn trodde jeg at man var voksen når man var 18 år gammel, og da jeg var 18 trodde jeg at jeg ville være voksen i en alder av 24 år. Jeg er jo voksen på papiret, men føler jeg meg egentlig så voksen? Jeg ringer enda mamma hver gang jeg trenger hjelp til et eller annet, nesten som man gjorde da man var liten å trengte hjelp med å ta på seg klær. Jeg er enda der at jeg føler meg som et lite barn hver gang jeg kommer hjem. Det er nesten som å miste alt ansvar man har hengende over seg, og det er bare en så utrolig deilig følelse. 

Jeg sliter med å finne ut om jeg enda er ungdom eller om jeg er voksen, så hvordan skal man egentlig klare å finne ut hva man vil med livet og hvem man er? Jeg har jobbet mye den siste tiden for å prøve å finne ut hvem Sofie egentlig er, men jeg har ikke klart å få noe ordentlig svar på det. Det ene sekundet føler jeg for å kjøpe meg et lite småbruk med hester, mens det andre sekundet har jeg lyst til å selge alt jeg har, pakke kofferten og flytte til USA. Kanskje det er for at jeg enda er alt for ung til å ha svaret på alt, eller kanskje det bare er at det tar mange år å finne seg selv. 

Jeg har bare merket hvor sterkt jeg kan mene noe, for å plutselig ha endret mening bare noen måneder etterpå. Jeg kan like noe den ene dagen, og plutselig er det ikke kult mer. Jeg kan stå i skapet å undre på hvorfor jeg bestilte meg et plagg for bare tre uker siden, for det var egentlig ikke så fint nå lengre. Jeg endrer meg hele tiden, og det er nesten litt skummelt å prøve å finne hvem man er samtidig som man skal dele så mye ute i det offentlige. 

I går da jeg spurte om hva dere ikke ville se/lese på blogg/YouTube, så innså jeg at jeg aldri kunne please alle. Det var så mange som ønsket både det ene og det andre, samtidig som at det var så mange som absolutt ikke ville at jeg skulle skrive eller lage slike videoer. Jeg fikk også en kommentar om at jeg burde være mer som en annen blogger, men hva er egentlig poenget med å ha en egen blogg om jeg skal begynne å være mer som et annet menneske? Vi er også ekstremt forskjellige, og jeg kommer aldri til å være sånn som henne. 

Er det en ting jeg heldigvis har lært meg det siste året, så er det at uansett hvor usikker jeg er på hvor jeg vil være og hvem jeg egentlig er, så skal jeg aldri forandre meg på grunn av noen andre. Jeg skal ikke endre personlighet for at jeg kanskje vil være bedre likt om jeg velger å være som noen andre, eller bytter ut garderoben med klær jeg egentlig liker. Jeg tror det er greit å være litt forvirret og frem og tilbake, så lenge man ikke gjør noe for at noen andre vil. Når alt kommer til alt så er det jo ikke sikkert at jeg har funnet ut hvem jeg egentlig er i en alder av 40 år heller. Jeg tror man bare må ta en dag av gangen, og ikke stresse med å finne svar på absolutt alt.