HVEM ER JEG EGENTLIG?

I går da jeg gikk tur med Celine begynte jeg plutselig å se for meg et liv i Nord-Norge. Alle som kjenner meg vet hvor sykt det er at JEG skriver denne setningen, for jeg har mislikt Tromsø siden jeg var et lite barn. Jeg tullet med Morten å foreslo at vi kanskje skulle flytte hit, noe som var helt uaktuelt for han. Det verste var at jeg nesten ble litt skuffet over svaret hans, for hva om jeg en gang i fremtiden virkelig føler behovet for å være nær familien min?

Jeg har den siste tiden begynt å endre meninger og synspunkter på ting. Jeg har begynt å sette pris på familie, rolige dager, natur, frisk luft og Nord-Norge?? Jeg har selvfølgelig satt pris på familien min tidligere også, men ikke i den grad at jeg vil tilbringe tid med de istedenfor vennene mine. Mange vil nok mene at jeg begynner å bli voksen, men jeg føler kanskje mer at jeg begynner å bli kjent med den jenta jeg var før alt skjedde. Hun jeg har rømt fra i snart 10 år. For hvem er hun egentlig? 

Jeg stoppet faktisk opp da jeg var ute på tur med Celine,  bare for å spørre meg selv “hvem er du egentlig?”  og “hva vil du?”. Jeg trodde jeg var hun rastløse som alltid måtte gjøre noe, reise masse, flytte fra sted til sted og mislike Tromsø så sterkt at jeg kun ville reise hit et par ganger i året. Kanskje jeg ikke er hun, kanskje jeg aldri har vært henne. Kanskje det var hun jeg selv trodde jeg fortjente å være. Hun som aldri følte seg hjemme noen steder, hun som ble redd når noen kom for nærme og hun som alltid stresset over hver minste ting.

Jeg vil nok alltid være litt rastløs og jeg vil nok også alltid elske å reise og oppleve verden, men kanskje jeg endelig vil begynne å kjenne på roen. Kanskje jeg endelig vil kjenne tilhørighet et sted? Selv om jeg føler meg mest forvirret, så sitter jeg likevel med verdens beste følelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det føles bare.. rett? Jeg skal også begynne å vise mer av meg til dere, både når det kommer til personlighet men også mine innerste tanker og meninger. De siste månedene har jeg vært livredd for å si eller skrive noe feil. Jeg har vært redd for å trampe noen på tærne, og for at det jeg sier enten skal komme ut feil eller bli oppfattet på en måte som jeg ikke kan stå inne for.

For noen måneder tilbake så bestemte jeg meg for å være mer forsiktig da jeg visste at psyken min ikke ville takle en eventuell storm eller negativitet som kunne komme. Jeg kjenner meg likevel litt ferdig med det nå, for det hindrer meg i å være meg. Litt ironisk med tanke på at jeg nå sitter her å føler at jeg egentlig ikke vet hvem jeg er eller hva jeg vil, men jeg regner med at dere forstår hva jeg mener. Jeg vet likevel at jeg er mer enn hva jeg har vist dere de siste årene og jeg kan faktisk ikke vente til et nytt år med en helt ny start. Jeg skal legge alt fra 2018 bak meg i det vi går inn i 2019, for jeg vil aldri klare å skape en fremtid om jeg enda skal leve i fortiden.

2 kommentarer

Siste innlegg