JEG TRODDE ALDRI JEG SKULLE SI DET

Categories Blogg

Rett før jeg skulle dra hjem fra byen i går skjedde det noe som virkelig sjokkerte meg. Jeg ble så satt ut at jeg egentlig bare ville gråte, men det kunne jeg jo selvfølgelig ikke gjøre midt på dansegulvet.

Etter at pappa døde har jeg hatt problemer med å høre på musikk fra A-ha og Morten Harket. Jeg er 100% sikker på at pappa var Morten sin største fan, for han likte han til og med så godt at han kjøpte samme skinnjakke som han. Når jeg tenker tilbake på pappa så har vi mange gode minner sammen med musikk, for han hørte alltid på sangene hans. Det har derfor vært vondt de gangene favorittsangene hans har kommet på radio, TV eller at noen andre har spilt det.

Klumpen i magen har alltid kommet med en gang, tårene har presset på og jeg har rett og slett følt meg litt uvel. Det har vært en påminnelse på at han er borte og alltid vil være det. Det har vært en påminnelse om at jeg aldri vil få høre han synge til Morten Harket igjen. Det har vært en påminnelse om at det aldri vil være rom for noen nye minner.

I går ble det spilt “Take on me – A-ha” mens vi jentene sto på dansegulvet. Det tok noen sekunder før jeg i det hele tatt tenkte over hvilken sang det var, og i det sekundet jeg innså det gjorde jeg ikke annet enn å smile. Istedenfor å føle meg trist som jeg vanligvis gjør, så kjente jeg på en skikkelig lykkefølelse. Jeg ble faktisk så glad at jeg følte for å… gråte?

Det er jo ingen hemmelighet at 22.juli og pappas bortgang har kontrollert store deler av mitt liv og min hverdag. Jeg tror nok det på en eller annen måte alltid vil “plage” meg, men ikke på den måten som det gjør nå. Jeg har jo aldri bearbeidet noe, så jeg har ikke gitt meg selv muligheten til å få det bedre. Selv om jeg hatet at jeg møtte veggen for noen måneder tilbake, så ser jeg nå at det er det beste som kunne skjedd meg. Jeg måtte virkelig treffe bunnen for å forstå at jeg måtte jobbe med alt som har skjedd, for det har jo vist seg gang på gang at det ikke hjelper å løpe fra det.

Jeg har enda en lang vei igjen å gå, men gårsdagens opplevelse var et bevis på at jeg allerede har klart å gå mange skritt. Det å innse at jeg ikke klarer dette på egenhånd og at jeg faktisk trengte hjelp er noe av det beste som har skjedd meg i 2018. Jeg ser frem til en ny og bedre hverdag. Jeg ser frem til å bli kjent med hun jeg en gang var før alt skjedde. Det er nå livet virkelig starter.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *