Jeg har en egenskap som jeg vil si er både bra og dårlig, og det er at jeg er veldig tilgivende. Jeg liker å se det beste i mennesker, og jeg tenker at et dårlig valg ikke gjør deg til et dårlig menneske. Alle gjør feil i løpet av livet, noen større enn andre selvfølgelig. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt av venner at jeg ikke kan tilgi enda en gang, men så har jeg gjort det likevel. Jeg tror helt ærlig jeg bare har en liten skrekk i meg om å ha en dårlig tone med noen i tilfelle noe skal skje. Det høres kanskje merkelig ut, men etter alt som har skjedd i fortiden min så føler jeg at livet er for kort til krangler, dårlig stemning og kutte mennesker ut av livet sitt.
Likevel så kan man ikke godta alt noen kaster mot deg i frykt for dårlig stemning. Jeg har slitt veldig med å finne en balanse, og bli enig med meg selv hvor mye man skal godta før nok er nok. Det er nok mange av oss som er sånn, og jeg tror kanskje flere av dere kan kjenne dere igjen i akkurat dette? Nå tenker jeg både i vennskap, forhold og familie. Det er veldig viktig for meg å gi mennesker rundt meg en ny sjanse, og det er også viktig for meg å kunne tilgi. Jeg tenker at om man aldri kan godta andre sine feil, så skal man være veldig forsiktig med å gjøre egne. MEN det er likevel viktig å finne en balanse, for man skal aldri godta å bli behandlet dårlig gjentatte ganger av samme person.
Jeg er en sånn person som gjerne kan tilgi den samme tingen både 3 og 4 ganger før jeg får nok, så jeg hadde egentlig bare litt lyst til å høre hvor deres grense går? Hvor mye skal til før du ikke klarer å tilgi et annet menneske, og hva er det du ser på som et svik eller utilgivelig?
Jeg tenker at det er en fin egenskap, men til en hvis grad, så man ikke blir utnyttet. Jeg tilga vel mer da jeg var yngre enn nå. Men det spørs veldig hva det gjelder også. Utroskap f.eks hadde jeg helt klart ikke tilgitt nå. Heller ikke om venner hadde gjort eller salg noe ille om meg. Men jeg har vært heldig der. Heldigvis har jeg heller aldri måtte ta stilling til noe med familien min. Det hadde nok svidd mest… Ha en fin kveld, goding! <3
❤️❤️
Hei,
Jeg skjønner akkurat hva du mener når jeg leste innlegget ditt, for var selv sånn før. Trodde at man alltid skulle gi en sjanse til og tilgi, men opp igjennom årene har jeg lært det motsatte.
Når det gjelder venner så spørs det. For meg er en ekte venn som stiller opp på godt og vondt. Om du er lykkelig så er vennene dine lykkelige for din lykke og om du faller, har en tøff periode i livet ditt og er ulykkelig så er de der for deg uansett hva. Men husk noen venner er ikke ekte venner og det ser du i situasjoner når man ikke har det bra, enten så er de der eller så livnærer de seg og er lykkelige på din ulykkelighet. Det skal man ikke tilgi, man skal ta avstand fra slike mennesker uten å måtte ha dårlig tone med dem. Stillhet er det beste utveien men avstand fra dem. Dette gjelder for alt. Du skal ikke være redd for å ha dårlig tone, men heller tenke jeg trenger ikke dårlige mennesker rundt meg og beskytte deg selv på en måte.
Når det gjelder familie, der skal man tilgi noen ganger tenker jeg. Familie er familie uansett hvordan de er, de gjør feil og en sjanse til skader ikke, men da må man bevise og ha lært av feilen.
Når det gjelder forhold, der har jeg tilgitt så mange ganger. Men opp igjennom årene har jeg lært og ikke gjøre det. Husk hvis personen som man er sammen med er utro en gang, ydmyker deg en gang, viser veldig negative sider som voldelighet fysisk og psykisk engang, så vil personen alltid være sånn ( fjern deg fra slike personer). Det handler mer om å ha selvrespekt og kunne på en måte være sterk nok å tilgi seg selv og gå videre( med det mener jeg at vi har en greie at vi kvinner fort legger skylda på oss selv noe som er feil). Du er en fantastisk person og god, men du må være sterkere å kunne sette grenser for å tilgi ellers vil du selv ødlegge deg selv. Har en regel på alt, ha det tredje øye alltid åpen😉
❤️❤️
En av mine beste venninner gikk bak ryggen min og hoppet til sengs med han som jeg var superforelsket i. Der hadde jeg sittet og fortslt, grått og itlevert alt og så gjorde hun det. Jeg fant det ut, konfronterte henne og selv om hun gråt og ba om unnskyldning var sviket så stprt at jeg sa jeg aldri ville se henne mer. DER gikk min grense….
Wow, det forstår jeg veldig godt for å si det sånn..
Hvor kommer den nyyyydelige buksa fra??😍
Den kledde deg veldig!
Zara <3
Jeg tilgir alltid. Selv om det noen ganger er ufortjent så gjør jeg det uansett for på den måten har jeg aldri noe u-oppgjort med alt fra kjæreste,eks,venner og familie. Jeg trenger aldri å tenke en eneste gang ekstra på noe som har hendt fordi jeg får fred med meg selv.
Det er greit at du aldri vil glemme en hendelse men å tilgi, er ikke alltid for den andre personen men ofte for deg selv slik at du skal kunne legge det bak deg å komme deg videre. Personen kan du gå fra etter to tilgivelser fordi alt kan skje som en tabbe første gangen, men andre gangen er et valg. Husk det! Ha en strålende dag😃