INNLEGGET SOM ER SKUMMELT Å DELE

Det som er litt morsomt med meg er at jeg er en veldig åpen person som elsker å dele, men samtidig så kan jeg være en person som hater å dele. Jeg er veldig åpen om følelser og tanker så lenge det ikke er alt for sårt. Jeg kan snakke om det som er vondt, så lenge ingen spør meg om “hvordan føltes det?” eller “hvordan får det deg til å føle?” Da pappa døde og 22.juli skjedde, så spurte jeg meg selv ofte “hvorfor skjedde dette akkurat meg?”. Jeg følte lenge at det var utrolig urettferdig, og jeg kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort for å fortjene det. Sannheten er at du vokser veldig som menneske når det skjer noe vondt og brutalt i livet ditt. Du møter helt nye sider ved deg selv, og kjenner på en styrke du kanskje mest sannsynlig ikke har kjent på før. 

For noen år tilbake så tenkte jeg at jeg en dag skulle ha en plattform der jeg kunne snakke åpent om hva som skjer etter en traumatisk opplevelse. Jeg skulle dele det som var vondt, men også godt. Den dagen jeg var så heldig få få en stor stemme, da skulle jeg virkelig bruke den. Jeg har fått muligheten, men jeg har bare ikke brukt den så mye som jeg kanskje håpet på. 22.juli var noe som berørte hele Norge, og vi sørget sammen som en nasjon. Jeg husker hvor “lett” det var i ukene rett etter det skjedde, for alle følte på sorgen. Det var greit å være lei seg, frustrert og sint. Absolutt alle følte på det samme, og vi hadde et samhold jeg aldri tror har skjedd før noen andre steder i verden. Ukene og månedene gikk, og livet gikk tilbake til normalt for de aller fleste, utenom oss som var direkte berørt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg forstår selvfølgelig hvorfor livet gikk tilbake til normalt, noe annet ville jo bare vært rart. Det som likevel var kjipt var at forståelsen for oss som kanskje ikke var klar for å gå videre var liten (følte jeg). Jeg forstår nå hvordan andre ikke kunne forstå hvordan jeg hadde det, men det var likevel veldig vondt da. Jeg var jo bare 16 år gammel, og hadde plutselig fått påvist diagnoser jeg aldri hadde hørt om tidligere. Det tok også et par år før jeg kunne begynne på prosessen med å gå videre da rettssaken tok veldig lang tid. Hverdagen hadde begynt å bli delvis normal, men så ble man dratt rett tilbake med engang vi skulle begynne å gå i detaljene igjen. Jeg hadde mye problemer med angst på dette tidspunktet, og jeg vet veldig godt selv at jeg ikke var et lett menneske å være rundt. Det endte til slutt med at en av mine bestevenninner valgte å fryse meg ut i flere måneder, for at jeg ikke var like morsom som jeg var før alt skjedde. 

Som jeg skrev over her så var jeg ikke lett å være rundt, men det gjorde noe med meg som person å ikke bli møtt når jeg kanskje trengte det aller mest. Jeg ble derfor enig med meg selv om at jeg skulle slutte å dele hvordan jeg egentlig hadde det, i frykt for at jeg ikke skulle bli godtatt av de menneskene rundt meg. Den lille tiden jeg gikk til psykolog som 18-åring lærte jeg meg at det var bra å være åpen, så jeg begynte å jobbe med å åpne meg litt etter litt. Jeg kom til et punkt der jeg klarte å dele mye av det som var vondt, så lenge jeg fikk skrive det. Det var også da jeg bestemte meg for at jeg en dag skulle kunne dele mine opplevelser med andre. Det som er synd er at jeg kanskje har blitt mer lukket enn noen gang. Jeg føler at det har blitt en veldig trend her i influencer verden at man skal være så forbanna positiv uansett hva som skjer. Det er liksom ikke lov til å ha kjipe dager, for da er du en kjip person. Snakker du om angst så er du også som “alle andre bloggere”. 

Jeg er helt enig i at det er skummelt å se at det nesten var en trend å ha angst, men det skremte meg fra å bruke stemmen jeg er så heldig å ha fått. For sannheten er at jeg enda sliter den dag i dag med alt som har skjedd meg, spesielt om sommeren. Det er nesten som at en bryter skrur seg på hver gang vi begynner å nærme oss datoen pappa døde og 22.juli. Jeg sliter, men det er ikke greit å snakke om for at jeg er blogger eller for at noen har det verre. Jeg tviler ikke på at noen har det verre enn meg der ute, og jeg tviler heller ikke på at det er mange som har opplevd de vondeste ting uten at det påvirker hverdagen deres i like stor grad som min. Det som likevel irriterer meg er at vi sammenligner angst og problemer. Vi sammenligner med at “jeg har også opplevd noe traumatisk, men jeg lar ikke det påvirke hverdagen min” eller med “du vet ikke hva angst er, da hadde du aldri klart å leve sånn som du gjør“. 

Angst kommer i mange forskjellige varianter og former, og det er ikke sammenlignbart. Venninna mi og jeg opplevde nøyaktig det samme på Utøya. Vi var sammen fra start til slutt, men til tross for den samme opplevelsen så håndterte vi det helt forskjellig i ettertid. Hun kom seg fortere, og hun var mye sterkere enn det jeg var. Det er kanskje lett å tenke at det er på grunn av at jeg er svak, men jeg tror egentlig det er så “enkelt” at vi er to helt forskjellige personer og fikk to helt forskjellige opplevelser til tross for at de var like. 

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg har lenge ønsket å dele med dere. Jeg har savnet å være personlig, og ikke bare dele de tingene som er positivt. Jeg har savnet å bruke stemmen jeg har vært så heldig å fått, men jeg har lenge vært usikker på om jeg skal dele eller ikke. Jeg skal ikke nekte for at jeg er redd for å bli kritisert, men jeg skal virkelig ikke bare bruke plattformen min til ukens spørsmål, reising, sminke og klær. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå eller være enig, men det er viktig at jeg deler det jeg føler er rett og brenner for.