JEG HATER Å INNRØMME DET..

Mange av dere er kanskje lei av å høre det, men jeg har hatt det utrolig bra den siste tiden. Jeg har nesten følt litt skam over å si det høyt med tanke på alt som har skjedd dette året, men livet mitt har virkelig vært bra. Jeg har for første gang på mange år vært lykkelig, og det var helt ærlig en lykke jeg aldri trodde jeg kom til å kjenne på igjen. Jeg har hatt det bra, men på grunn av at jeg har hatt vanskeligheter med å ta tak i fortiden min så har det aldri vært noe mer enn bra. Det siste halvåret derimot har jeg vært lykkelig, og det er så utrolig godt å kjenne på den følelsen igjen.

Det som har vært ulempen med å ha det så bra, er at jeg hare vært redd for at det skal snu på en eller annen måte. Det skremmer meg å ikke skulle våkne opp og ha det bra, og jeg har blitt en sånn person som er irriterende positiv. De siste dagene har lykkefølelsen sluppet tak litt etter litt, og jeg har vært litt nedfor. Jeg tror helt ærlig det bare er den rastløse siden av meg som begynner å komme mer og mer frem, og at jeg begynner å bli litt lei av å vente. Det har jo skjedd mye dette året, og jeg har jo vært veldig innstilling på hvordan ting egentlig skulle bli.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror jeg egentlig bare savner hverdagen, og jeg vet jo at jeg ikke akkurat er alene med det. Det føles bare noen ganger som alt dette er evigvarende, selv om man innerst inne vet at det ikke er realiteten. Celine har jo også vært mye syk, og det har skjedd store forandringer i livet til begge to. Jeg tror helt ærlig bare at det har vært litt mye til meg den siste tiden, og det er jo ikke akkurat unormalt å ha dager/perioder der man ikke alltid føler seg på topp. Jeg vet jo at alt ordner seg til slutt, men noen ganger må man vel bare tillate seg å føle litt på frustrasjonen også <3