JEG HATER Å INNRØMME DET

Bare noen dager før jeg reiste til New York så begynte jeg å få skikkelig søvnvansker. Jeg la meg med så mange bekymringer at det endte opp med at jeg måtte stå opp flere ganger i løpet av natten da jeg var helt sikker på at jeg kom til å kaste opp. Det er lenge siden jeg har vært så bekymret at at det har gått utover søvn og kropp. Dagen etter det startet fikk jeg en telefon om at noen jeg bryr meg veldig om hadde havnet på sykehuset, noe som forsterket stresset veldig. 

Det endte opp med at jeg ble skikkelig sint på meg selv, for bekymringene jeg gikk rundt med har jeg ikke hatt på et par år nå. Det er bare så forbanna kjipt å jobbe så hardt for å legge fortiden bak seg, så skal det være så enkelt å komme tilbake igjen. Det som kanskje er mest irriterende er at det har kommet samtidig som at jeg har vært inne i en ganske god periode, og det er heller ikke noe spesielt som har skjedd utenom det jeg fortalte dere over her. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Året før jeg reise ned til Mexico så var jeg veldig plaget med bekymringstanker. Jeg gikk ofte rundt å tenke “hva om, når og hvor”. Jeg var alltid bekymret før jeg skulle reise, for hva om noe skjedde med mamma eller Celine mens jeg var borte? Hva om jeg ble kidnappet? Hva om flyet styrter? Hva skulle jeg gjøre om jeg ble utsatt for terror igjen? 

Jeg skapte problemer som ikke var der, og bekymret meg unødvendig mye over situasjoner som jeg uansett ikke kunne kontrollere. Jeg skulle likevel prøve å ha kontroll på alt, og ble kjempestresset i de situasjonene der jeg ikke hadde kontrollen selv, sånn som de gangene jeg for eksempel satt meg på et fly. Var jeg først så sterk at jeg klarte å komme meg på flyet, så satt jeg etterpå å straffet meg selv for å være så naiv og dum som valgte å gi tilliten til et fremmed menneske som jeg aldri hadde møtt. Det endte med å bli en veldig ond sirkel, der jeg aldri fikk kjenne på mestringsfølelsen på grunn av alle valgene mine “føltes” feil.

Jeg er livredd for å havne tilbake dit, for det hemmet meg ekstremt mye i hverdagen. Det har derfor vært ganske kjipt å føle at jeg har tatt 100 steg tilbake, for hvor kommer alle disse bekymringene fra? Jeg var plutselig livredd for at det skulle skje noe med flyet, eller for at Ingrid og jeg skulle bli kidnappet da vi kom frem til NYC. Jeg var redd for at leiligheten vår skulle brenne ned og at Morten skulle glemme å lufte Celine. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg dobbeltsjekket med Morten 10 ganger for å vite 100% at han visste at hun måtte luftes tre ganger om dagen. 

Jeg tror ikke dere forstår hvor mye jeg hater å innrømme det, og hvor dårlig jeg føler meg når slike ting skjer. Det er aldri kult å føle at man går bakover istedenfor fremover, spesielt ikke når det er ting man har jobbet spesifikt med. Jeg bestemte meg likevel for å utfordre meg selv denne gangen, noe jeg er evig takknemlig for. Vi hadde en så fin flytur til hit, og vi har virkelig ikke gjort annet enn å kose oss skikkelig.