Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg en dag våknet opp og bare innså at jeg måtte gjøre drastiske endringer med livet mitt. Jeg var langt i fra lykkelig, og jeg innså at jeg hadde gått en vei jeg selv ikke ønsket. Jeg følte meg fanget i eget liv, om det i det hele tatt gir mening? Det virket som at jeg hadde overtatt noen andre sitt liv, og satt plutselig med huslån, billån og samboer. Hva var egentlig det neste? Barn? Frieri? Det virket som jeg hadde fått kastet livet til “Sofie 35” over meg, og jeg fikk helt ærlig panikk over at jeg sakte, men sikkert ga slipp på “ungdomstiden” min.
Vi alle er forskjellige. Noen ønsker barn, hus og samboer, mens jeg ønsker å fokusere på karriere og være ung. Jeg har innsett at det kommer en tid for alt, og at jeg brukte opp “ungdomstiden” min på voksenlivet som en dag ville komme uansett. Jeg vet jo at jeg ikke alltid være like rastløs som det jeg er akkurat nå. Jeg vet at jeg en dag mest sannsynlig kommer til å gifte meg, kjøpe hus sammen med noen og skape et liv sammen. Jeg vil jo selvfølgelig ha det, men bare ikke akkurat nå. Da skytingen pågikk på Utøya så var de alle de tingene jeg ikke hadde gjort som irriterte meg mest. Jeg var lei meg over alle de tingene jeg ikke kom til å få oppleve, for at jeg hadde vært for redd for å gå mine egne veier. Jeg er ganske sikker på at mange av oss ville endret livet sitt totalt om de fikk vite at vi bare hadde en måned igjen å leve. Vi har lett for å bli alt for komfortabel med det vi har rundt oss, så vi er redd for å gjøre endringer selv om livet vi lever akkurat her og nå ikke gjør oss tilfreds eller lykkelig.
Jeg var livredd da valget om å selge huset ble tatt. Jeg var også livredd da vi skulle kvitte oss med bilen. Jeg var livredd da jeg ble singel, og jeg var enda mer redd da jeg ga fra meg alt som en gang var mitt. Jeg ville ha en ny start, så jeg solgte og ga bort alle de tingene jeg hadde kjøpt gjennom de syv årene jeg har bodd alene. Jeg ga slipp på alt som føltes som hjem, alt som var en trygghet for meg. Jeg var livredd da jeg satt meg i bilen på vei til Tromsø for å bosette meg her. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til eller hvordan det kom til å bli. Jeg har så lenge jeg kan huske å reise verden rundt, og jeg vet jeg hadde angret for resten av livet om jeg ikke hadde tatt den sjansen nå som jeg er ung og fri fra alt ansvar. Jeg har ingenting som holder meg igjen, og jeg er så heldig at jeg har en jobb som jeg kan ta med meg over alt. Det vil alltid være både skremmende og krevende å gjøre store endringer, men jeg har ikke angret et eneste sekund. Jeg kan ikke huske sist jeg var så lykkelig som det jeg er akkurat nå, eller sist jeg følte meg så fri. Jeg har hele verden foran meg, og jeg kan virkelig ikke vente med å oppfylle alle drømmene mine.
