Her om dagen sovnet Celine i fanget mitt, og alt jeg klarte å tenke på var at jeg en dag skulle miste henne. Hun skal en dag forsvinne for alltid, og det er ingenting som skremmer meg mer enn akkurat det. Er det en ting jeg virkelig er livredd for så er det å miste noen jeg er glad i. Det er en smerte jeg aldri vil gå gjennom igjen, men det kjipe er at det ikke er en smerte du kan unngå. Vi kan slippe unna mye i livet, men døden er jo faktisk noe vi en dag skal møte. Jeg har egentlig aldri bekymret meg noe særlig over egen død, men jeg stresser hver eneste dag rundt andres. De få timene jeg gikk til terapi så snakket vi mye om akkurat det, for tidligere så var jeg til og med så bekymret at jeg var livredd for om noen skulle ut å kjøre bil, dra på ferie eller gjøre noe som jeg anså som utrygt.
Jeg har blitt en sånn person som dytter mennesker unna, rett og slett for at jeg er livredd for å komme for nært. Jeg er livredd for å bli for glad i noen, for godt kjent eller for knyttet. Jeg har vært helt håpløs når det kommer til kjærlighet, for jeg har ikke taklet om noen har prøvd å komme for nærme. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dyttet Morten unna i frykt, men han har stått på akkurat samme sted. Jeg har også blitt veldig reservert de siste årene for å bli kjent med nye, for jeg synes det er vanskelig og skummelt å knytte meg til flere mennesker. Det er nye ting å stresser over, og det er derfor lettere å unngå nye vennskap.
Jeg har spurt meg selv så mange ganger hvorfor jeg takket ja til å få Celine, for jeg skjønner ikke hvorfor jeg frivillig valgte å være så avhengig, redd og glad i en hund. Jeg tror nok aldri jeg hadde sett for meg hvor mye Celine kom til å bety for meg, men jeg kjenner veldig på at hun begynner å bli en gammel dame. Jeg begynte til og med å stresse over alderen til mamma da hun fylte 50 år, noe som er helt patetisk. Jeg vet jo at jeg en dag må begynne å jobbe med dette, og legge fremtiden “bak” meg. Jeg er bare så utrolig redd for å miste de rundt meg.
Jeg vet akkurat hvordan du føler det rundt Celine! Jeg har selv en hund, som bare er 7 mnd da, men jeg gruer meg allerede til den dagen han ikke er her noe mer.. Han betyr hele verden for meg, og jeg er ekstremt redd for å miste han for tidlig. Det er veldig godt å bli så glad i et lite vesen, men samtidig fryktelig vondt på samme tid. Jeg sender deg en god klem <3
Tusen takk for at du deler dette❤️Overtenker hver gang noen skal ut for å gjøre noe som jeg vet andre mennesker har dødd av….er slitsom og absolutt noe jeg tror jeg må sjekke opp. Så tusen takk for at du deler, så man forstår at man ikke er heeelt gal😂
Huff ja, dette er sårt altså… Selv om födsel og död er like naturlig på en måte, blir det også så vanvittig forskjellig!
Klem til gode, fine deg! <3
Jeg har også hatt sånn frykt. Jeg var så ille at bare mamma hostet eller pappa stoppet å puste fordi han gjerne ventet på en nys eller de stoppet opp med det de drev med (av logiske grunner) gikk hjertet mitt i halsen og jeg tenkte at nå dør de foran øynene på meg. Jeg var så jumpy en periode at det var helt grusomt! Jeg har jobbet mye med meg selv, og heldigvis har den angsten gitt mer slipp. Selvfølgelig er jeg redd for at de jeg er glad i skal gå bort, men den konstante frykten er heldigvis sluppet tak!!
Jeg har hatt både en katt jeg mistet alt for tidlig og en hund jeg faktisk bare passet, men ble kjent med seint i hundens liv. Jeg merket fort at jeg ble ekstremt knyttet til hunden og kom da gråtende til mamma fordi jeg visste at hun hadde bare noen år igjen. Mamma spurte da om jeg hadde ønsket å være foruten den kjærligheten og det båndet jeg hadde skapt med denne hunden.. og når jeg fikk tenkt meg om, så kunne jeg aldri vært foruten det vennskapet, hvis det går an å kalle det det! Ekstremt vondt når hun gikk bort, men en av de beste hundene jeg har kjent ❤️ Jeg kunne ikke vært foruten! Og det er viktig å nyte de minnene man skaper sammen! For det er nå Celine lever, og de øyeblikkene er gull verdt å ta vare på ❤️
Men jeg skjønner deg ekstremt godt. Det er virkelig ikke lett å miste noen man er glad i! Og kjæledyr er det noe helt speiselt og eget med!!
Takk som deler ❤️ Skulle skrive i et tidligere innlegg du skrev om at jeg er glad du åpner deg om vonde temaer! Ting som er vanskelig å snakke om! Det er grunnen til at jeg begynte å lese bloggen din, fordi du treffer meg sånn med det sårbare du skriver! Jeg syns du skriver ekstremt bra og uttrykker deg så godt! Du treffer vært fall meg på de rette punktene! Så jeg håper absolutt du bruker stemmen din på det su har lyst og tørr å åpne deg mer om det som ikke alltid er så lett å prate om! Du er absolutt mye mer en sminke og klær, du har en utrolig god stemme, så bruk den!!
Og lett fot meg å sitte her å si det, jeg tror aldri jeg hadde turt å bruke stemmen min som hadde nådd så mange, til tross for at jeg også ofte har mye på hjertet! Så du er rå tøff! Jeg heier på deg 🙌💕
Har hund og katter selv, så vet nøyaktig hvordan den følelsen der er. Hunden min er dessuten 13, og tanken på at jeg blir nødt til å gjennomgå det samme som sist, da den første hunden min døde, gjør meg dårlig..
– I denne sorgen spurte jeg meg selv om jeg ville utsette meg selv for dette en gang til. Men selv om det er den jævligste sorgen jeg har gått igjennom i mitt liv [-ikke noe poeng i å forsøke å ‘pynte’ på den opplevelsen], skjønte jeg fort at den tomheten jeg følte ved ikke å ha dyr ikke var til å leve med, så.. <3