I enkelte perioder så kan jeg spørre meg selv hvorfor jeg gidder dette, og hva det egentlig gir meg. Er jeg egentlig sterk nok psykisk til å være en offentlig person? Kan jeg ta på meg denne rollen som et forbilde som alle forventer av meg? Kan jeg være så forsiktig med alt jeg sier og gjør slik at ingen føler seg krenket eller lei seg? Klarer jeg å tilpasse meg alle forventingene og kravene som alle forventer? Kan alle valgene mine alltid være politisk korrekt? Er det bare lettere å gi opp, og bare slutte å blogge?
Jeg tror ikke dere kan forstå hvor mange ganger jeg har stilt meg selv disse spørsmålene, og hvor mange ganger jeg har vært usikker. Hvor mange ganger jeg har spurt meg selv om det er verdt det, og hvor mange ganger jeg har vært lei meg for at jeg har blitt misforstått eller fått stygge kommentarer. Når alt kommer til alt så er jeg jo bare et menneske, og selv om jeg noen ganger kan stresse over alderen min så er jeg bare 24 år. Jeg har enda mye å lære, og jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre mange feil i løpet av livet. Det er jo menneskelig, og ingen mennesker er perfekte. Alle sier og gjør dumme ting, og vi driter oss ut en gang i blant. Hadde vi aldri gjort feil så hadde vi heller aldri lært, så enkelt er det jo faktisk.
Jeg har lært meg hva som er viktig for meg i et forhold, jeg har lært meg at man ikke alltid skal dømme andre ut i fra hva man ser eller hører. Jeg har lært meg at livet kan være brutalt, og jeg har lært meg at du kan miste mennesker du er glad. Jeg har lært meg at du noen ganger kan føle for å gi opp, men at det ikke hjelper. Jeg har lært meg at du kan gi så mye til et menneske, uten å få noe tilbake. Jeg har lært meg at du må slutte å forvente så mye av andre, og jeg har lært meg at gode venner ikke er noe du finner over alt.
Alle disse tingene har jeg lært ved å bli satt i situasjoner som enten har vært vond, krevende eller veldig tøft. Jeg har tatt noen feile steg på veien som satt meg i en vanskelig situasjon, også har jeg lært av det. Jeg har lenge drømt om det livet jeg lever nå, men skal jeg være ærlig så hadde jeg aldri trodd at det kunne være så krevende som det kan være til tider. Jeg hadde aldri sett for meg hvor mye ansvar man egentlig har, og hvor lite rom det er for å gjøre feil. Jeg hadde heller ikke sett for meg hvor mye enkelt kan dømme deg, og at uansett hvor mye bra du gjør så vil det alltid være noe som er feil.
Kanskje jeg ikke er sterk nok mentalt, men uansett hvor usikker jeg kan føle meg i jobben min så ville jeg aldri byttet den ut. Jeg elsker livet jeg har nå, og jeg er så heldig å ha så mange fantastiske mennesker som følger meg. Det er ikke bare friheten og mulighetene som gjør jobben min verdt det, men det er dere også. Dere som heier, dere som forstår og dere som gir oppmuntrende ord. Dere som kan si ifra når dere ser at jeg tråkker feil for at dere ønsker meg godt, og ikke for at dere ønsker å trykke meg ned. Dere som sender meg meldinger bare for å fortelle at dere heier på meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg har gjort for å fortjene dere, men herregud så mye akkurat DU betyr for meg.
Hver gang jeg spør meg selv om det er verdt det, så er svaret alltid ja. Jeg glemmer noen ganger hvor heldig jeg er, og jeg dessverre alt for flink til å fokusere på de negative kommentarene. Det er jo nesten litt komisk at man kan få 10 fine kommentarer, men så er det den ene stygge man tenker på når man legger seg. Jeg skal virkelig prøve å bli bedre, og jeg gleder meg til å dele de neste årene sammen med dere.
Et veldig bra skrevet innlegg!
Jeg kan jo ikke relatere meg til din arbeidssituasjon, men til trøst- jeg som har en mer «vanlig» arbeidssituasjon stiller også spørsmål vedrørende om det er dette jeg vil, har jeg godt av det osv.
😊😊
Tusen takk for det <3 Jeg tror de aller fleste uansett jobb noen ganger kjenner på følelsene rundt om det er verdt det, og om det er det man egentlig vil. Det er jo utrolig vanskelig å egentlig skulle vite hva man vil for resten av livet, så det er vel kanskje ikke rart at vi kan føle på usikkerheten i perioder <3
Når man blir litt eldre, så kommer du sikkert til og se tilbake på dette. Så tenker du det var mye du kunne gjort annerledes. Ring du kunne skrevet og ting du kunne delt og sagt. Men hva er det som gjør deg så intr i mylderet av blogger. Kristin Gjelsvik er den eneste bloggeren sammen med Linea Myhre som har beina planta på jorden. De er også normale jenter. Mens dere andre selger jo dere selv nesten. Alle har koder til Nelly og idiotiske ting som, har jeg og kjæresten hatt sex, har vi kranglet, hva synes han er det fineste med meg, hvorfor liker han øynene mine osv osv. Det er jo bare piss. Men dere ser det jo ikke selv. Og det er det samme hos alle, Isabell, Martine, deg, Andrea osv. Djeeses. Så kan du lure på hvorfor jeg skriver dette. Fordi du har mer hjerne en du viser her. Så hva med og finne ditt eget? Engasjere deg i noe som betyr noe, ikke bare koder på klær osv. Masse lykke til
Ok!