Morten og jeg har snart vært sammen i 2,5 år, og på den tiden så har vi vært gjennom utrolig mye. Vi har faktisk kommet så langt at vi har kjøpt leilighet og bil sammen, og vi har med andre ord blitt veldig seriøse. Selv om jeg ikke er den personen som sier “for alltid”, så det jo åpenbart et forhold jeg håper og tror kommer til å vare. Nå som jeg har kommet i et så stabilt og fantastisk forhold som jeg er i, så er det nesten rart å tenke på at jeg tidligere har vært med noen andre. Jeg fikk jo min første “kjæreste” da jeg var 13 år gammel, og har jo møtt en del som jeg har brukt mye tid sammen med etter det også. Det føles nesten som et annet liv, og det er nesten litt skremmende å tenke på hvor mye som bare kan endre seg på noen år.
Er det ikke litt rart å tenke på at du kan bry deg så mye om et menneske, men så skal det plutselig bare forsvinne? Dere skal ikke snakke sammen mer, ikke henge eller være en del av livet til hverandre. Er det ikke litt rart hvordan vi klarer det? For hvordan kan man gå bra å bry seg så mye, til å aldri snakke sammen lengre? Jeg kan for eksempel aldri sett for meg et liv uten vennene mine, og hadde de noen gang prøvd å forlate meg så hadde jeg oppsøkt de uansett haha. Så hva er det som egentlig skiller en kjæreste og en venn? For kjæresten din blir jo også din bestevenn.
Jeg kan jo ikke se for meg et liv uten Morten, og jeg får virkelig panikk av å tenke på at jeg aldri skulle snakket til han igjen eller at han ikke skulle vært en del av livet mitt noe mer. Så hva er det egentlig som endrer seg? Går man lei? Slutter man å elske hverandre? Hvordan kan man bare kutte kontakten, og etter noen måneder så påvirker det deg nesten ikke? Hvordan kan man gå forbi et menneske som en gang har betydd så mye, og late som ingenting?? Er det noen som egentlig har et gått svar på det? hahaha.
Jeg reflekter jo over utrolig mye rart, men jeg kan vel ikke være den eneste som har tenkt på dette før? Alt jeg vet er at vi mennesker er utrolig sterke om vi virkelig må, og vi kan virkelig imponere på de rareste måtene. Tenk så heldig vi er som er født som et menneske, for vi kunne jo tross alt blitt en flue eller noe. Jeg lurer på hvordan deres kjærlighetsliv fungerer, haha! Det er vel ikke eksisterende, for de lever vel bare etter instinkter uansett.
Jeg tror jeg skal gi meg nå før jeg skremmer dere vekk for alltid med alle mine rare tanker, haha <3 lots of love.
Kommer vel sikkert litt an på hvordan forholdet var og hvor seriøst det var, men jeg vil si at mitt forrige forhold på 3.5 år var veldig seriøst. Han var virkelig min bestevenn og kjæreste og samboer. Vi hadde det veldig fint veldig lenge, men plutselig snudde det. Har ikke hverandre på noen sosiale medier, men vi bor ikke så langt ifra hverandre, så har hendt at jeg har sett han noen ganger. Typ gjennom bilvinduet og sånt. Og kjenner det stikker litt i meg som et slags savn på en måte når jeg ser han. Nå er jeg i et annet forhold som har vart i 3 år. Vi har en datter sammen på ett år, og kan ikke se for meg å leve uten han. Føler meg likevel litt “slem” når jeg kjenner det stikker litt i meg når jeg tilfeldigvis har sett exen pga mitt nåværende forhold.
Kommer vel mye an på hvordan forholdet tok slutt?
Hahah Sofie! Du minner meg om meg selv, når tankene bare plutselig går for langt 😂 kunne likt pratet med deg, da hadde vi tøte heile dagen. Du og Morten er kjempe fine ilag. Glad på deres vegne 🙂
Hei.
Jeg mener at det kommer veldig ann på alder og hvor dypt dette forholdet egentlig er.
Noen kan man være veldig forelsket i som ung og tenke at dette er kjærlighet og ha forferdelig kjærlighetsorg når det blir slutt.
Også møte en flott annen person i eldre alder og oppleve dette forholdet på en helt annen og dypere måte.
Eller at uansett alder så kan forhold være forelsket og glad i en person, men når forelskelsen går over,så er det ingen dype følelser og heller ikke mer å bygge på.
Eller at man elsker noen så høyt men at forskjeller,livssyn eller annet kan gjøre at man rett og slett ikke kan holde sammen. Og man møter en annen som bare passer på alle de rette punktene og kan få deg til og utvikle deg som person og få deg til og virkelig elske og gjøre deg villig til og gå igjennom ild og vann for.
Noen forhold holder livet ut med gode og dårlige dager og mye arbeid og kjærlighet ifra begge parter.
Andre forhold kan ende som det som jeg nevte ovenfor. Og noen glemmer aldri sin første kjærlighet. Og vil alltid ha et savn etter han eller hun. Men hovdedsaken på ditt spørsmål er nok dybden i forholdet. 😊
Hei.
Jeg mener at det kommer veldig ann på alder og hvor dypt dette forholdet egentlig er.
Noen kan man være veldig forelsket i som ung og tenke at dette er kjærlighet og ha forferdelig kjærlighetsorg når det blir slutt.
Også møte en flott annen person i eldre alder og oppleve dette forholdet på en helt annen og dypere måte.
Eller at uansett alder så kan forhold være forelsket og glad i en person, men når forelskelsen går over,så er det ingen dype følelser og heller ikke mer å bygge på.
Eller at man elsker noen så høyt men at forskjeller,livssyn eller annet kan gjøre at man rett og slett ikke kan holde sammen. Og man møter en annen som bare passer på alle de rette punktene og kan få deg til og utvikle deg som person og få deg til og virkelig elske og gjøre deg villig til og gå igjennom ild og vann for.
Noen forhold holder livet ut med gode og dårlige dager og mye arbeid og kjærlighet ifra begge parter.
Andre forhold kan ende som det som jeg nevte ovenfor. Og noen glemmer aldri sin første kjærlighet. Og vil alltid ha et savn etter han eller hun. Men hovdedsaken på ditt spørsmål er nok dybden i forholdet. 😊