Det siste året har jeg bare blitt mer og mer åpen for psykolog, men det er virkelig ingenting som hjelper meg så mye som en gåtur der man bare hører på musikk og reflekterer over livet. Jeg har alltid hatt min måte å håndtere vanskelige perioder på, og jeg føler meg så mye bedre etter en lang gåtur der jeg er helt alene omringet av vakker natur. Det høres jo sikkert superklisje ut, men en lang gåtur er virkelig så undervurdert.
Jeg er også den personen som virkelig elsker å høre på triste sanger, det er liksom min måte å kjenne på alt som er kjipt eller vanskelig. Etter alle disse årene med en innstilling om at “jeg klarer dette selv” så har kroppen rett og slett funnet sine egne måter til å håndtere stress og tøffe perioder. Det beste er selvfølgelig å dele problemene sine med noen, men man må jo også føle seg klar for å snakke om det som er vanskelig. Det har selvfølgelig vært frustrerende til tider, for jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å lette på alt jeg har inni meg til noen, men jeg må bare ta et steg av gangen. Jeg er i alle fall på riktig vei, noe jeg er veldig stolt over. Enn så lenge så nyter jeg den fantastiske naturen vi har i Norge, for shit så heldig vi er.
