De vennene som har kjent meg lengst har jo vært vandt til at jeg har vært en skikkelig forholdsjente og at det kanskje ikke har tatt så veldig lang tid mellom de forholdene jeg har hatt. Jeg har derfor fått slengt etter meg et par ganger nå at det nok ikke er så lenge til nestemann kommer. Det virker også som at de kanskje ikke helt har trodd på meg når jeg har sagt at jeg virkelig ikke er klar for noe ny kjæreste nå, og at jeg bare vil være meg. Jeg forstår jo hvorfor de er i tvil, men jeg kjenner likevel at det er litt irriterende å ikke bli trodd.
Jeg kjenner bare at jeg er lei det evige maset om kjæreste, barn, hus, bil, forlovelse og giftemål. Jeg vet at jeg kan tulle mye med at jeg er 25 år, men jeg er enda UNG. Jeg er ikke klar for et liv der jeg slår meg til ro med “drømmeprinsen”. Nå snakker jeg generelt, men jeg føler at det ALLTID er fokus på å møte noen. “Skal du ikke begynne å date snart igjen?”, “Jeg har en kompis du kanskje synes er kjekk” og “si ja til å dra på date da”. Jeg føler aldri man får høre at er bra å være alene, slik at man kan lære seg selv at man klarer seg uten å måtte være avhengig av noen andre. Det er aldri noe press på å dyrke seg selv uten noen, men det er alltid press på det motsatte. Jeg føler nesten at man blir sett litt ned på om man er på min alder, alene og enda ikke funnet ut hva man vil i livet.
Jeg kjenner bare at jeg er lei av spørsmål om barn og familielivet, og ikke minst maset. Ikke bare fra de rundt meg, men også alle andre. Når jeg velger å slå meg til ro, få barn eller hva enn det måtte være skal skje når JEG er klar for det. Jeg stresser ikke med noe som helst, og akkurat nå skal jeg KUN fokusere på MEG. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det, og jeg vet at jeg har så godt av alle erfaringene jeg skal få de neste årene. Jeg skal vise meg selv alt jeg kan få til på egen hånd, og at jeg klarer dette fint alene. Jeg skal bli kjent med meg selv på en helt ny måte, og jeg gleder meg. Sånn oppriktig.