Kategori: Personlig

Jeg har nevnt sånn smått at jeg tror på at det finnes noe mer mellom himmel og jord, og at jeg har hatt mine opplevelser som har styrket troen min på dette. En av de opplevelsene er mitt møte med en klarsynt. Denne mannen kunne ikke ha googlet meg, for det var ikke jeg som bestilte time hos han. Han visste ikke hva jeg het, hvordan jeg så ut eller hvor jeg kom fra. Likevel så visste han alt om meg, kun med å se meg inn i øynene å holde hendene mine. 

Etter dette møte følte jeg meg tom. Jeg var glad, men helt tom. Plutselig satt jeg med masse informasjon som føltes både godt og vondt. Han fikk kontakt med både pappa og Sondre. Informasjon fra pappa var vel kanskje den som gjorde mest vondt. Jeg fikk vite ting om han jeg aldri hadde hørt før, som jeg senere fikk bekreftet av familien. Hvordan en random mann fra Drammen kunne vite alt dette forstår jeg ikke. Han la også kort på meg, der han forklarte hvordan livet mitt kom til å være. Han ga meg beskjed om at livet snart kom til endre seg totalt, og jeg kom til å takke ja til noe jeg egentlig ikke tør. Noen måneder senere takket jeg ja til å være med på Paradise Hotel, selv om jeg egentlig ikke turte. Livet mitt endret seg også totalt. Jeg ble også forklart at kjærlighetslivet mitt var veldig komplisert, og at daværende forhold ikke kom til å funke med mindre jeg tok tak i problemene. Han snakket om at man har forskjellige forventinger til forholdet, og det var der han mente at det kom til å skjære seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange vil nok synes jeg er teit nå, men jeg har helt seriøst følt at jeg har evner til å merke unaturlige ting. Han påpekte dette til meg, og var villig til å lære meg gratis for han mente jeg virkelig hadde evnene til å gjøre en forskjell. Jeg takket nei, for jeg vil virkelig ikke få kontakt med døde mennesker. Likevel er det et eller annet som får meg til å ville, for det virker jo litt.. kult? Jeg hadde med meg min beste venninne, som var veldig skeptisk til dette. Han begynte derfor å lese i hånden hennes, og han traff perfekt på noe som har skjedd henne tidligere i livet. Han fikk en skeptiker til å ikke være skeptiker, men det er kanskje ikke så rart. Alt han sa stemte, og hele opplevelsen var bare helt syk. Jeg tenker at jeg skal dra til han snart igjen, og kanskje jeg vil dele mer av opplevelsen da. Jeg skal skrive ned, sånn at dere kan få vite litt mer om de tingene han sier om meg. Jeg vil ikke dele alt for privat informasjon, som jeg har fortalt dere før <3 Jeg vil veldig gjerne vite om noen av dere lesere har vært hos en klarsynt før, og hvordan opplevelse dere hadde ?

Etter en liten pause fra livet mitt og hverdagen min har jeg endelig innsett et par ting. Jeg har vært i Trondheim i litt over en uke nå, og jeg føler plutselig trangen til å flytte tilbake. Jeg spurte Andrea om vi skulle flytte kollektivet til Trondheim, og hun var selvfølgelig med. Det er godt å ha en venn som er like rastløs, rar og spontan som meg. For 1 år siden var det å flytte det eneste jeg ønsket, og nå vil jeg liksom tilbake hit? Jeg elsker Trondheim, men jeg fant ut sist at denne byen ble for liten for meg. Jeg måtte starte på nytt i en annen by, en by jeg alltid har ønsket å flytte til. Jeg elsker Oslo, men det er den forbanna rastløsheten som kommer å tar meg gang på gang. 

Jeg fikk også en kommentar da jeg skrev at jeg alltid sier ting jeg ikke mener i fylla når jeg er sint, og hun beskrev egentlig meg perfekt. Jeg har noe inni meg som kommer ut hver gang jeg drikker, noe jeg ellers aldri snakker om. Jeg har så utrolig mye inni meg, som jeg egentlig vil skrike ut. Jeg vil fortelle det. Jeg vil få råd og hjelp, men jeg klarer bare ikke.. Jeg har prøvd psykolog 3 ganger, men uflaksen har alltid vært på min side. Hun første var jeg kjempe fornøyd med, men skulle begynne å jobbe med voksne. Hun andre jeg fikk hadde jeg absolutt ingen kjemi med, så der sluttet jeg med engang. Så fikk jeg meg en tredje som var så utrolig flink, og ga meg så mye hjelp. Så flyttet hun selvfølgelig, og begynte i en helt annen jobb. Jeg har derfor gitt opp, for jeg føler ikke at jeg klarer å åpne meg engang til. Jeg må likevel gi det et siste forsøk, for jeg har innsett at jeg trenger det. Jeg er lei av å ha det kjipt, alt jeg vil er bare å være lykkelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er mange faktorer som spiller inn, men denne rastløsheten og sinne er en av de. Jeg kan ikke og jeg vil ikke ha det sånn her mer, jeg orker ikke. Alt blir plutselig så mye mer ekte når jeg skriver det på bloggen, og jeg føler ansvaret og presset er større da. Man kan ikke skrive ting på en offentlig blogg uten å mene det, får da får man virkelig høre det, haha. Jeg har derfor bestemt meg, jeg skal veldig veldig snart begynne å gå til psykolog igjen. Jeg kan virkelig ikke ha det sånn her. 

Flytter vi ikke nå holder jeg ikke ut mer. Jeg klarer ikke å bo i Tromsø et år til, kanskje ikke en måned engang. Jeg klarer ikke dette mer. Dette miljøet og det konstante presset om å passe inn. Jeg valgte vennene mine helt frivillig, problemet var bare at jeg burde holdt meg unna noen av de. Når man kommer inn i varmen hos de kule blir man nesten besatt. Jeg ville bare være som de. Hvorfor jeg ville være med de kan jeg ikke forstå, for de var jo ikke snille. Jeg fikk kjeft og en kald skulder for at jeg myset med øynene mine. Jeg har alltid sett dårlig, men kunne ikke begynne med briller på grunn av kommentarene jeg kom til å få. “Du stirrer stygt” fikk jeg beskjed om, så jeg kunne reise til helvete. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde dårlig syn, men det var bare en dårlig unnskyldning i følge henne. 

Hvorfor jeg hadde et så ekstremt behov for å bli godtatt av slemme mennesker kan jeg ikke forstå, men det er dessverre det ungdomstiden handler om. Det er så viktig å bli godtatt. Får man ikke aksepten man ønsker er livet tøft. Jeg ble til et menneske jeg ikke kjente igjen, og det var forbanna tøft. Jeg var omringet av venner som ikke var venner. Jeg ble aldri mobbet, men utestengt av de kule. Denne utestengelsen gjorde meg desperat, så jeg begynte å oppføre meg annerledes. Jeg måtte være enda kulere, og mange av de jeg gikk i klasse med var derfor ikke kul nok. De synes gutter og kyssing er ekkelt, og ingen av de kule “vennene” mine vil like noen av de. Ironisk nok er det de som ikke var “kul nok” jeg enda er venn med, faen for noen fantastiske mennesker. Beklager for at jeg ikke godtok dere på dette tidspunktet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg klarte ikke presset mer. Jeg var konstant lei meg. Jeg var ulykkelig. Jeg klarte nesten ikke å møte opp på skolen mer, og var alltid syk. Jeg ville ikke møte noen, alt jeg ville var å dø. Jeg skrev derfor et brev til mamma. “Flytter vi ikke nå holder jeg ikke ut mer“. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg skrev, men jeg gråt. Det var så vondt. Det var vondt å ønske og dø. Det var vondt å føle seg alene. Det var vondt å føle at mamma var den eneste jeg hadde. Jeg hadde nesten ingen ordentlige venner, for de jeg hadde valgt selv var ikke venner. Det var så viktig å bli akseptert, at jeg mistet alt rundt meg. Til og med lysten til å leve. Jeg visste at jeg trengte en forandring, og mamma reddet meg. For en fantastisk mamma jeg har. Hun pakket leiligheten og ble med til Tønsberg. Hun hadde ingen grunn til å flytte, utenom en desperat tenåringsdatter. Jeg tror ikke alle ville gjort det mamma gjorde. Det var kanskje ikke det beste for henne, men det var det beste for meg. Jeg kom meg på bena igjen, fikk nye venner og livsgnisten tilbake. Takk mamma. Du reddet meg. 

Jeg får ofte meldinger fra dere når det kommer til det å ha det vanskelig. Livet er vanskelig, og det kommer til å være vanskelig. Jeg kan dessverre ikke skjerme dere fra vanskelige tider, men jeg kan prøve å hjelpe dere. Ikke bruk tiden din på mennesker som ikke er snill mot deg, eller som får deg til å være en annen. Jeg kan love deg at problemene du kjenner på nå ikke vil eksistere om noen år. Bruk tiden på mennesker som vil deg godt. Ikke føl behovet for å henge med de kule, de er kanskje ikke så kul som tror. Du er mer enn bra nok. Gjør meg en tjeneste å fortell deg selv dette, hver eneste dag. 

Håper dette bildet på en eller annen måte kan hjelpe deg. For 9 år siden hadde jeg aldri trodd jeg kom til å smile sånn her igjen <3

♥ Jeg er ekstremt engstelig. Dette er det faktisk veldig få som vet, for på utsiden kan jeg kanskje virke veldig tøff. Jeg tror de fleste (inkludert meg selv) forstår at dette bare er en måte å beskytte seg selv på. Jeg er helt ærlig engstelig for utrolig mye, og daglig kan jeg kjenne på frykten av et eller annet. 

♥ I sinne i beruset tilstand sier jeg ting jeg ikke mener. Dette er kanskje det punktet med meg selv som har vært vanskeligst å godta/innrømme. Jeg hater denne siden med meg, og har derfor prøvd å late som den ikke eksisterer. Jeg har selv forstått at det ikke hjelper å skyve den unna, og at dette er noe jeg må jobbe med. Det virker noen ganger som om jeg bytter personlighet, til en personlighet jeg ikke kjenner. For en stund siden var jeg veldig sint på Morten, og det siste jeg sa til han før jeg sovnet var at jeg ikke ønsket å være sammen med han mer. Selvfølgelig ville jeg det, det var bare psyko slemme Sofie som kom frem. Hun som sier alt for å såre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

♥Jeg tror selv at jeg har evner som kan merke overnaturlige ting. Jeg vet med engang jeg sier dette punktet så vil folk le, men jeg er helt seriøs. Jeg har opplevd utrolig mye rart i løpet av mine år på denne jorden, og er faktisk 90% sikker på at jeg kan merke døde mennesker. 

♥Da jeg var liten ønsket jeg å bli forfatter. Dette tror jeg ingen vet utenom mamma? for jeg har nesten glemt det selv. Jeg elsker å skrive, og skrev faktisk to bøker når jeg var liten. Den ene handlet om barndommen min, som faktisk var litt tøff til tider på grunn av forskjellige årsaker. Mamma var IKKE en av de. Jeg skrev også en bok etter min første kjærlighetssorg. Jeg vurderte å skrive en bok om Utøya rett etter dette skjedde, men jeg gjorde aldri tanken om til virkelighet

♥I mange år har jeg visst at jeg kom til å leve av blogging. Noen ting kjenner man bare på kroppen. Jeg bestemte meg også for at dette var noe jeg SKULLE få til, og se hva jeg klarte? Ikke gi opp på drømmene deres folkens, du kan få til AKKURAT det du vil. De som sier noe annet har dessverre ikke nok troa på seg selv, ikke la de stoppe deg 🙂

♥ Jeg holdt på å smugle en hund inn til Norge. Dette er faktisk bare 2 år siden, hehe. Jeg er ekstremt glad i dyr, og møtte en hund i Santorini som virkelig stjal hjertet mitt. Hun var livredd for alle mennesker uten om meg, det var faktisk veldig spesielt å oppleve. Vi fikk et utrolig sterkt bånd, og jeg gråt på flyet på vei hjem av dårlig samvittighet. Jeg fikk mye hjelp fra en som bodde i Santorini, og hun fikk meg plutselig med på å fake dokumenter da hun kjente dyrelegen. Det er regler når du tar inn dyr fra utlandet, og veterinæren faket alle disse. Jeg forsto heldigvis selv at dette var veldig galt, og noe jeg absolutt ikke kunne gjøre. Jeg trakk meg derfor, og fikk fikset plass på Shelter til henne. Dere aner ikke hvor jeg ringte rundt og kranglet, for det var INGEN som ville hjelpe meg. Det løste seg heldigvis til slutt <3 Aldri kunne jeg ( som er nervøs for ABSOLUTT ALT) tatt å smuglet noe inn i Norge, det er faktisk bare alt for drøyt haha

♥ Akkurat nå føler jeg for å flytte. Dette har jeg ikke sagt til noen, for det er faktisk helt latterlig. Vil dere vite hvor og hvorfor? 

♥ Jeg suger med økonomi, og da mener jeg virkelig suger. Hadde det ikke vært for at jeg hadde fått erstatning etter Utøya hadde jeg vært på luksusfellen for lenge siden, så dårlig er jeg faktisk med penger. 

♥ Jeg hadde kontakt med en fyr kun på grunn av dårlig samvittighet. Dette var faktisk den verste perioden i livet mitt, for det er utrolig vanskelig å skulle være “forelsket” i noen du absolutt ikke er forelsket i. Jeg klarte bare ikke å si at følelsene ikke var gjensidig, for han var så utrolig forelsket i meg. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli seriøst, for det var ikke det jeg var ute etter- Det endte faktisk med at jeg såret han skikkelig. Selv om jeg mente det godt, så var det i dette tilfelle det beste å fortelle sannheten. Jeg hadde aldri selv ønsket at noen skulle være med meg for at de synes synd på meg, men dessverre ble jeg en av de. Aldri igjen, det er en ting som er sikkert. 

♥ Jeg er veldig usikker når det kommer til sex. Jeg har fortalt dere før at jeg alltid vil ha lyset av, og dette er grunnen. Jeg er så tøff og selvsikker ellers, men når det kommer til sex blir jeg plutselig en helt annen person, det er veldig merkelig. Om noen har noen tips som kanskje hjelper vil jeg veldig gjerne høre, hehe. 

I dag skal jeg egentlig reise til Trondheim, men jeg klarer ikke å bestemme meg. En del av meg vil sette meg på flyet og en annen del vil være igjen. Jeg har lært fra tidligere at det ikke hjelper å rømme fra problemene, det hjelper bare akkurat der og da. Det er mange som har trodd at Morten har vært problemet, og at vi er i en dårlig periode. Det er forståelig at dere tror det, for Morten spurte meg faktisk om jeg ikke ønsket å være sammen med han mer. Hadde jeg tenkt å slå opp? 

Han hadde merket i flere dager at et eller annet var galt. Han hadde helt rett, for noe er galt. Det er selvfølgelig ikke Morten det er noe galt med, selv om det kanskje føltes annerledes for han. Jeg gikk fra å gråte til å begynne å le i det han spurte meg, for jeg fikk sjokk over at han i det hele tatt følte det sånn. Det var akkurat denne samtalen som fikk meg til å bli usikker på om jeg skulle reise eller ikke. Er det ikke på tide at jeg åpner meg opp for kjæresten min? Skal jeg fortsette å stenge han ute sånn at han tror det er noe galt med forholdet vårt? 

Jeg er inni en dårlig periode i livet mitt, og dårlige perioder vil jeg alltid ha. Jeg har min fortid, og når andre faktorer spiller inn kan det bli veldig tøft. Livet mitt er en jævla berg og dalbane, noe det har vært de siste 8 årene. Det har heldigvis blitt bedre, og forrige gang jeg hadde en dårlig periode var jeg i Mexico. Ingen kjente meg igjen, og jeg kjente ikke meg selv igjen heller. Det er akkurat sånn det er nå. Min egen kjæreste kjenner meg ikke igjen på grunn av sider han aldri har fått lov å se. Det er kanskje derfor jeg ikke burde sette meg på flyet i kveld. Likevel er det et eller annet som får meg til å ville dra. Jeg vil vekk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skal jeg dele et liv sammen med Morten må han også få lov til å se mine negative sider. Det er bare så forbanna vanskelig å vise at man ikke har det bra, og jeg er livredd for å ikke være bra nok. Det er ofte jeg tenker ” hvem vil være sammen med en psyko bitch?” Her om dagen kom jeg gråtende hjem fra trening. Slang fra meg alt jeg hadde i hendene, stengte døren og la meg i sengen for å hylgråte. Morten skjønte selvfølgelig ingenting, for jeg hadde skjult i flere dager at jeg ikke har det bra. Jeg fikk til slutt nok og klarte ikke å kjempe mot følelsene mine mer. Jeg ville bare ikke, for jeg føler meg alltid så dum. Hvem vil egentlig elske noen som sliter så mye?

Tankene tar noen gang overhånd, og jeg vet at Morten elsker meg like mye. Det er ikke lenge siden vi svarte på et spørsmål om hvordan det er å være sammen med en som har vært gjennom noe traumatisk, og Morten ga et veldig fint svar. Det er bare vanskelig å minne seg selv på at man er bra nok når det stormer som verst. Det kan nok være skremmende å se fra utsiden, men jeg vet han alltid vil være der. Jeg ble tatt godt vare på i går av både Morten og Martine. For å ikke snakke om alle meldingene jeg fikk. Jeg har virkelig verdens beste venner, og ikke minst lesere. Tusen takk <3

Jeg har fått masse meldinger om at dere har sett Morten på tinder. Morten lastet ned tinder igjen på grunn av at jeg skulle se en samtale mellom oss der. Det tok ikke mer enn to minutter før bestevenninnen min sendte meg screenshot av Morten sin tinderprofil, haha. Lykke til Morten om du noen gang planlegger å være utro. Hehe neida, alt er bra mellom oss <3 no worries

Hadde du mange følgere på Instagram før du var med på PH? 
Jeg hadde litt over 3000, husker ikke nøyaktig hvor mange 🙂

Hvilket liv likte du best? Før eller etter PH?
Godt spørsmål. Jeg vil nok si at jeg liker det livet jeg har nå best. Akkurat dette med bloggen og det å ha de mulighetene jeg har nå er noe jeg har ønsket meg så lenge jeg kan huske. Likevel er det et par ting med mitt gamle liv som jeg savner. Jeg tenkte å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere synes er interessant? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snakket du noen gang med Breivik?
Jeg vet ikke om du mener om jeg vitnet mot han eller utvekslet ord under skytingen? Svaret er uansett nei, jeg snakket aldri med han, og glad er jeg for det 🙂 

Hvilken jobb hadde du før bloggen?
Jeg jobbet i noe som heter alarmtjeneste i Trondheim. Det er på en måte hjemmetjeneste, bare at det er på natten. Det er faktisk den beste jobben jeg har hatt, utenom bloggen. Jeg savner den ofte, og ikke minst folkene. Hadde jeg skulle gått tilbake til en “normal” jobb hadde det helt klart vært denne jobben. Så utrolig givende og ikke minst hyggelig jobb. 

Har du gått på idrett?
Jeg gikk på fotball i mange år, og jeg var faktisk veldig flink! Så har jeg også drevet med ridning 🙂 

Hva har du merket har forandret seg mest etter PH?
Jeg føler ikke at så mye har forandret seg fra før jeg reiste til Mexico og etter. Forskjellen er at jeg har fått meg en kjæreste og masse nye venner. Så har jeg selvfølgelig en veldig opptatt hverdag også! Utenom det vil jeg si at alt er som før. 

Hvilket språk tok du på ungdomsskolen?
Jeg prøvde meg på spansk, men synes det var utrolig kjedelig. Jeg hoppet derfor over til engelsk, veeldig spennende. 

Var du kjent på en eller annen måte før PH?
Jeg var ikke kjent, men noen visste hvem jeg var på grunn av Utøya. Det ble også litt fokus rundt meg da jeg begynte med bikini fitness, men kjent var jeg absolutt ikke. 

Hvilken linje gikk du på VGS?
Jeg gikk helse og sosialfag, også allmenn påbygg.

Blogget du før?
Jeg har blogget siden jeg var 16. Min første blogg slettet jeg, herregud som jeg angrer 🙁

Hadde du gode karakterer på ungdomsskolen? 
Både ja og nei. Jeg vil kanskje si at jeg hadde helt normale karakter, om jeg kan kalle det for det? Jeg fikk alt fra 2-5

Hvor gammel var du første gang du var full?
Jeg var bare 15 år første gang jeg ble full. Jeg klarte faktisk å falle i masse glasskår, og en av guttene på festet måtte presse ut glassbitene fra albuen min. Jeg har enda arr, haha. 

Hva drømte du om å bli før du ble med på PH?
Blogger eller makeup artist. Før hadde jeg en stor drøm om å bli politi, men det var ikke noe jeg ønsket etter 22.juli. Jeg vet at det hadde blitt alt for tøft for meg å skulle jobbe med noe sånt, med den fortiden jeg har.. 

Hva tjente du før PH?
Spørs hvor mye jeg jobbet. Jeg har alltid elsket å reise som dere kanskje vet, og tok meg derfor mye fri. Alt fra 15-28.000kr i måneden. 

Hadde du kjæreste før PH?
Ja, vi gjorde det slutt sommeren 2016. 

Har du møtt Morten før PH?
Nei, han var helt ukjent for meg.  

Har jeg fortsatt kontakt med vennene jeg hadde før PH?
Ja, det har jeg. Jeg har likevel merket holdninger hos enkelte som at “vi har ikke kontakt, for du har ikke tid til meg etter PH”. Det er dessverre alt for lett å skylde på PH, noe som irriterer meg utrolig mye. Det forventes bare at jeg er den som skal ta kontakt, og da blir jeg sett på som en dårlig venn som ikke har vært der på grunn av at jeg ikke har tatt kontakt. Vanskelig å forklare, men et vennskap må gå begge veier, og ikke bare den ene. Jeg har uansett kontakt med de fleste, og de som står meg aller nærmest sier at de ikke har merket noe forskjell på meg. Det er godt å høre 🙂 Mine gamle venner betyr like mye som mine nye <3

Har du noen gang hatt selvmordstanker? 
Ja, det har jeg hatt. Jeg tenkte også å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere vil vite mer om?

Var du forelsket før PH?
Jeg var forelsket før jeg reiste ned til Mexico, men livet og kjærligheten kan være veldig komplisert noen ganger. Ting endret seg jo også veldig under oppholdet på Paradise. 

Når jeg skriver dette innlegget føler jeg meg svak. Jeg har nettopp gjort det jeg bestemte meg for å ikke gjøre, og det er å stikke av fra problemene mine. I dag når jeg våknet følte jeg at jeg måtte reise til Trondheim og det måtte skje NÅ, jeg klarer rett og slett ikke å vente helt til lørdag når jeg egentlig skal reise. Så det jeg gjør nå er å pakke kofferten og ta med meg problemene mine til en annen by. Det vil føles bedre der, tror jeg. 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele dette innlegget med dere, for jeg er livredd for å ha en negativ blogg. Likevel synes jeg det er viktig å vise dere begge sider også, og ikke bare det perfekte liv mange av dere tror jeg lever. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror og håper at livet i Trondheim skal bli så mye bedre, det bare føles sånn. Det er et eller annet med Oslo som får meg til å ikke ville være her, kanskje for mange minner? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flybilletten er uansett bestilt til i morgen, og der har jeg faktisk jobb som venter på meg. Jeg tror jeg har godt av litt jobb nå, og kanskje få tankene over på noe helt annet. Denne jobben kunne egentlig ha ventet et par dager, men jeg valgte å ta den nå. Jeg tror jeg trenger det. 

Fra å være en veldig åpen person som deler veldig mye på denne bloggen, så er det fortsatt mye jeg velger å holde for meg selv. Det har ofte skjedd at de gangene jeg har valgt å være åpen med dere så har jeg fått tilbakemeldinger om at jeg er så negativ og at jeg kun sier det for å få oppmerksomhet. Dere kan tenke dere selv hvordan det ville vært å åpne seg til et annet menneske, også skal det være tilbakemeldingen du får. Du er allerede langt nede, og ikke minst sårbar. Det er som å sparke noen som allerede ligger nede.

Den siste tiden har jeg ikke hatt det særlig bra. Jeg føler for å bare stikke av, og ikke komme tilbake på en stund. I går holdt jeg på å bestille meg flybilletter til Trondheim, for jeg følte at jeg MÅTTE vekk, og det måtte skje NÅ. Jeg har en uvane med å stikke av når ting blir vanskelig, og dette tilfellet var ingen unntak. Jeg har heldigvis lært meg sånn halvveis at det ikke hjelper å rømme fra problemene, og jeg klarte å overtale meg selv til å ikke bestille billetter. Hvorfor skal jeg alltid rømme fra ting? På hvilken måte vil det hjelpe meg? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå sitter jeg her i leiligheten min i Oslo, og egentlig bare føler meg helt lost. Jeg kom nettopp gråtende hjem fra trening, som man ikke kan kalle for en treningsøkt engang. Jeg følte meg som en taper som kom meg på trening for å så forlate 5 minutter senere. Hodet og kroppen klarte ikke å være med og alt jeg ville var å gråte. Det er akkurat det jeg skal gjøre resten av dagen, alene i sengen min. Døgnrytmen min har vært helt grusom de siste månedene, og det hjelper ikke akkurat på psyken. Jeg legger meg ikke før 03.00, og føler meg som en zombie når jeg til slutt klarer å presse meg opp av sengen klokken 11.00. Det føles ut som at jeg ikke eksisterer, jeg bare er her. Fyfaen som jeg elsker livet mitt, men noen ganger suger det også. Det er vanskelig å skulle være på topp uten å være på topp. Akkurat nå er livet veldig tøft, og jeg føler meg så alene.

Dette ble nok et veldig rotete innlegg for dere, og ingen av dere vil nok forstå hva som egentlig er problemet. Jeg skal være så ærlig med dere å si at jeg absolutt ikke har det bra, og det har sine årsaker. Kanskje jeg forteller senere, kanskje ikke. Akkurat nå er bare alt rotete, og det sliter meg ut. 

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra trening, og leiligheten føles plutselig veldig tom. Rett før jeg dro på trening leverte jeg Celine til en venninne av meg, for hun skal reise til Trondheim i kveld. Jeg skulle egentlig ta med Celine selv når jeg reiser på lørdag, men på grunn av at vi begge har skikkelig flyskrekk fant jeg ut at det beste var at hun dro til Trondheim i dag. Celine og jeg stresser hverandre alltid opp, og begge er helt utslitt når vi endelig lander. Som dere sikkert forstår er det en veldig dårlig kombinasjon, så det beste var nok at hun ble med venninnen min et par dager i forveien istedenfor. Ja, det er hunden min jeg snakker om.

Venninnen jeg snakker om er faktisk søsteren til eksen min, og hun er også en av mine nærmeste. Jeg har fått et par kommentarer på dette tidligere, der noen av dere har reagert på at jeg enda har kontakt med familien hans nå som jeg er sammen med Morten. Jeg valgte å overse disse kommentarene, for jeg var helt ærlig redd for at det skulle bli skikkelig oppstyr rundt det. Etter en stund med netthets og stygge kommentarer, begynner man etterhvert å gi litt mer.. faen. Jeg har uansett ikke gjort noe galt, så hvorfor skal jeg ikke tørre å uttale meg? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi ble gode venninner mens jeg enda var sammen med han, og er det virkelig sånn at vi skal avslutte et vennskap på grunn av et avsluttet forhold? Vi var sammen en god stund, så noen i familien hans har blitt som familien min. Hun er en av de, og aldri har jeg sett på hun som “søsteren til eksen min”. Hun er en god venninne som stiller opp for meg om jeg trenger det, og vi har det utrolig morsomt sammen. Hun har blitt en viktig del av livet mitt, og det hadde vært helt uaktuelt å aldri snakke med henne igjen. Jeg er også venn med han, og vi kan fint omgås hverandre uten at det er noe problem. Jeg synes det er så trist at man nesten automatisk skal bli uvenner på grunn av at man er ekser. Vi har aldri gjort noe som har såret den andre, eller vært respektløse mot hverandre, så hvorfor skal vi være uvenner? Vi fikk ikke forholdet til å fungere, men det vil ikke si at vi ikke kan få et vennskap til å fungere. 

Jeg synes det er synd at det skal være så mye fokus på hva man kan gjøre, og hva man ikke kan gjøre. La oss heller ta egne valg, og gjøre det som føles rett for oss selv. Det vil alltid være noen som er uenig med deg, men til syvende og sist så skal du gjøre de tingene som er best for deg. At jeg enda er involvert i hans liv på noen måter, har aldri vært ødeleggene for forholdet mitt til Morten. Så hvorfor skal jeg kutte ut mennesker jeg bryr meg om? 

Når du er sterk og selvsikker på mange punkter, tror jeg vi alle får våre svake punkter også. Det føles nesten som å bytte personlighet, for plutselig er man så.. redd og sårbar? Hvor ble det av den selvsikkerheten man følte for bare noen minutter siden? Jeg er ikke bare naken, jeg føler meg naken. Så naken at jeg blir redd og usikker. Noen ganger så usikker at det virker som om hele kroppen skal stoppe opp. 

Det hjelper ikke med kjæreste og trygghet, for dette er kun min egen usikkerhet. Det er mye dere ikke vet om meg, og jeg vet helt ærlig aldri om jeg kommer til å åpne meg 100%. Jeg har mine grunner som skaper denne usikkerheten inni meg, og jeg er helt sikkert ikke den eneste. Uansett grunn så kan sex være skremmende. Jeg var ganske ung første gang jeg hadde sex, og helt ærlig så forstår jeg ikke hva jeg stresset med. Jeg følte et behov for aksept, men etterpå følte jeg absolutt ingen aksept. Jeg stresset sånn med å bli voksen, men alt jeg satt igjen med var følelsen av å være et barn i en voksen kropp. Jeg følte meg presset av samfunnet, ikke han.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært usikker så lenge jeg kan huske. Det tar lang tid før jeg klarer å slappe av og føle meg komfortabel, men likevel kommer usikkerheten. Den tar over alt av følelser, og noen ganger føler jeg meg.. ekkel. Jeg har plutselig behov for masse bekreftelse kun for å vite at jeg er bra nok. Jeg vet jeg er bra nok, men samtidig ikke. Store deler av meg er den selvsikre tøffe Sofie, men det er likevel en del av meg som ikke er det. Den delen tar så mye plass, og ikke minst kontroll. Jeg lurer noen ganger på om dette vil bli bedre, for jeg trodde helt ærlig at det å bli voksen ville hjelpe. Kanskje jeg ikke er voksen? kanskje det å vokse opp ikke vil hjelpe? Kanskje man noen ganger bare må akseptere fortiden, og komme seg videre til fremtiden?