Kategori: Personlig

Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden om jeg kunne fortelle litt om hvordan det var å være med på Paradise etter alt jeg har vært gjennom. Jeg synes det er fint at dere spør, for jeg vil virkelig være til hjelp til dere som ønsker det. Jeg fikk selv mye hjelp av å lese andre sine historier, og det er derfor jeg har bestemt meg for å være åpen om dette temaet. Så til dere som synes jeg bruker Utøya for alt det er verdt, bare bli vant til det 😉 dette er min blogg og jeg skriver om akkurat det jeg vil, og om dere virkelig tror jeg bruker noe så alvorlig for PR så får det bare være. 

Jeg føler likevel det er viktig å svare på dette spørsmålet, for det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å reise for jeg var så redd. Jeg var redd for terror, flystyrt, ukjente mennesker.. ja you name it. Jeg var redd for å være redd og jeg var redd for å komme i ubehagelige situasjoner. Jeg var redd for alt. Jeg hadde en lang samtale med psykologen min da jeg fikk vite at jeg var tatt med i året sesong av Paradise. Vi begge var enig om at jeg kom til å takle presset, men man kan likevel aldri være sikker. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var livredd for denne reisen.

Etter Utøya er det å ha kontroll veldig viktig for meg. Det er en av grunnene til at jeg har flyskrekk, for der har jeg virkelig ingen kontroll. Livet mitt ligger i noen andre sine hender, og det er skremmende. Sist en tok fra meg kontrollen sto det mellom liv og død, og det var helt jævlig. Jeg vil aldri komme i en sånn situasjon igjen, og jeg unngår derfor ofte situasjoner der jeg føler at jeg ikke har kontroll. Det er ingen hemmelighet at du mister mye av kontrollen med engang du sjekker inn på hotellet. De tar fra deg all kontakt med omverden, de bestemmer så og si alt over deg og du skal i tillegg være med på et ganske tøft spill. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde mange tøffe dager inne på hotellet, og jeg vurderte faktisk å trekke meg i uke 4. Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen, og presse meg selv til å holde ut. Jeg hadde mange tunge dager inne på hotellet, og det var ofte jeg måtte ut for å snakke med noen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel er jeg glad for at jeg presset meg selv gjennom dette, for jeg føler absolutt at det har gjort meg noen erfaringer rikere. Alle som har slitt med angst og depresjoner vet at det ikke bare er å gjøre noe helt utenom det vanlige, og gi fra seg kontrollen man egentlig ikke har. Jeg hadde ikke klart dette for noen år tilbake, men jeg har heldigvis vært flink til å presse meg selv hele veien. Det er også det som har gjort at jeg har kommet meg så langt den dag i dag. Det er bare litt under et år siden jeg vurderte å ikke reise til New York, rett og slett for at jeg var livredd terror. Når jeg først klarte å sette meg på flyet til New York var jeg livredd for offentlig transport i New York . Jeg presset meg også til å ta offentlig transport, og vet dere hva? Jeg følte virkelig at jeg mestret noe. Jeg lærte også at det ikke var så skummelt som jeg trodde, og det er det viktigste. 

Hadde det ikke vært for at jeg er så flink til å presse meg selv og bite tennene sammen, ville jeg nok ikke klart å vært med på Paradise Hotel. Man er selvfølgelig forskjellig, og noen er flinkere til å presse seg selv enn andre. Det er viktig å ha tålmodighet og ta tiden til hjelp, for alt vil ordne seg til slutt. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen sinne kom til å føle meg som et normalt menneske igjen etter alt jeg opplevde, men det gjorde jeg. Det tok lang tid før jeg så lyset i tunnelen igjen. Det har vært mye tårer, redsel, sinne og ikke minst utfordringer. Paradise Hotel var en av dem. 

Jeg må takke alle for de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk på innlegget mitt i går. Det er mye lettere å åpne seg når man får så mye støtte ♥ Jeg fikk en melding på facebook i går der jeg fikk skryt over at jeg klarer å snakke om det som er vanskelig, og det betyr veldig mye. Innlegget kan du lese her

Det har ikke alltid vært lett å snakke om dette, og det er ikke så lenge siden jeg klarte å åpne meg helt. Det er selvfølgelig veldig skummelt å skulle åpne seg for så mange mennesker, mennesker jeg ikke vet hvem er engang. Likevel så gir det meg noe, for jeg håper jeg kan hjelpe andre ved å dele mine erfaringer. Jeg fikk selv hjelp av sosiale medier, av andre som turte å skrive om det som er vanskelig. Jeg gikk i mange år å følte meg som en taper, og at jeg var unormal. Det var vanskelig å være en ungdom som hadde problemer med angst og depresjoner, og jeg følte meg ofte alene. Det var ikke før jeg begynte å lese andre sine historier at jeg forsto at jeg hverken var unormal eller en taper, jeg var bare et menneske. Angst og depresjoner kan komme av så mye, man trenger ikke å overleve Utøya eller å miste en pappa for å slite etterpå. Det som var veldig lærerikt av å lese andre sine tanker og erfaringer er at vi hadde mange av de samme problemene, men en helt forskjellig bakgrunn. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange måneder etter 22 juli jeg satt på bussen på vei inn til Oslo, men det var et par måneder senere. Jeg var på vei til advokaten min der jeg skulle få lese gjennom avhørene til oss overlevende, og jeg skulle snart få vite hva som hadde skjedd med Sondre. Jeg ble satt på et rom alene med en pc foran meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var et søkefelt øverst til høyre, og jeg visste at jeg var noen få tastetrykk unna av å få vite nøyaktig hva som hadde skjedd med han. Ikke bare skulle jeg få vite hva som hadde skjedd med han, jeg skulle også få vite hva som hadde skjedd med de andre. Det var også mye jeg hadde glemt fra den dagen, så jeg var livredd for hva jeg kunne bli påmint. 

Jeg hadde aldri trodd jeg kunne glemme noe fra den dagen, men jeg tror kroppen og hodet valgte å stenge mye ute. Det var mye følelser og inntrykk, og jeg tror ikke kroppen klarte å håndtere alt. Jeg klarte til slutt å skrive inn navnet hans i søkefeltet, og plutselig dukket det opp masse tekst der hver setning med ordet ” Sondre” i var understreket med gul. Jeg følte meg som en robot der jeg satt, jeg leste alt av detaljer jeg bare kunne finne. Jeg prøvde å finne ut hva, når og hvorfor. Jeg analyserte samtidig som jeg bannet og gråt. Alt gikk på autopilot til det plutselig ikke var mer å lese. Det føltes ut som hjertet mitt stoppet og kroppen falt sammen, det var plutselig ingenting som ga mening mer. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg satt på bussen tilbake til Tønsberg. Jeg prøvde å fokusere på alle menneskene rundt meg, for om jeg mister fokus vil jeg knekke sammen. Jeg gikk fra å tenke på den blå strikkagenseren hun til høyre hadde på seg til hvor mange skudd som ble avfyrt. Jeg tenkte på at det snart var jul, til jeg plutselig husket beskrivelsen av blod overalt. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha normale problemer som de andre 16-åringene jeg kjente? Hvorfor var mine problemer angst, depresjoner og traumer? Hvorfor kunne ikke bussen være fremme snart? Jeg klarer snart ikke å late som ingenting er galt mer, for akkurat nå er alt galt. De siste minuttene på bussen føltes som en evighet, og jeg husker at jeg ikke kunne gå fort nok fra busstoppen og hjem til meg. Tårene rant, det var umulig å holde de inne mer. Jeg hadde lyst til å skrike, men jeg ville ikke at noen skulle tro jeg var gal. Kanskje det var det jeg var, gal? 

Jeg husker mamma sa noe til meg i det jeg kom inn døren, men jeg klarte ikke å tyde hva hun sa. Det føltes ut som at bena mine skulle svikte under meg, jeg måtte legge meg NÅ. Jeg klarte å komme meg inn på rommet før jeg falt ned i sengen. Jeg lå i fosterstilling å gråt, og gråt og gråt. Var det virkelig sånn her livet skulle være? Skal jeg ligge i sengen min å gråte over venner som er drept, når jeg selv overlevde. Skal jeg noen sinne klare å leve med denne urettferdigheten jeg føler? Hvor lenge skal jeg fortsette å være redd? Når skal angsten gi seg? Det føltes ut som jeg la meg ned for å dø, for det kjentes ut som at kroppen ikke orket mer. Jeg var så langt nede at jeg skulle ønske jeg kunne dø, samtidig som jeg følte at jeg måtte være takknemlig for at jeg enda var i livet. Det var bare så jævlig vondt, og jeg visste ikke om jeg kom til å klare å ha det sånn her mer. Lengselen, savnet og urettferdigheten. Det var så vondt.

For nesten 4 år siden bestemte jeg meg for å operere puppene mine. Jeg hadde tenkt på det i mange år, og jeg ventet egentlig bare på å bli gammel nok til å kunne operere. På den tiden hatet jeg puppene mine mer enn noe annet, og det tok meg nesten et år før jeg klarte å vise de til min daværende kjæreste. Jeg la sokker i BH-en i en alder av 17 år, for det var så mange topper jeg ” ikke ” kunne bruke på grunn av at jeg ikke hadde store nok pupper. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter operasjonen følte jeg meg så bra. Jeg kunne endelig bruke de toppene jeg ikke kunne gå i før, jeg kunne også føle meg bra i bikini på stranden og endelig kunne jeg tørre å vise puppene mine til en fremtidig kjæreste. Jeg hadde endelig fått selvtilliten tilbake igjen…. i noen måneder. Med engang jeg hadde blitt vant til mine nye pupper fant jeg noe nytt å plukke på. Jeg var jo litt chubby, så hvorfor ikke begynne med bikinifitness? Jeg ble tynn, veldig tynn. Hjalp det? absolutt ikke. Med engang jeg ikke klarte mer av strenge dietter og masse trening gikk jeg opp i vekt igjen, og da var det også feil. Jeg var virkelig deprimert i en periode, for uansett hva jeg gjorde mot og med meg selv så ble jeg aldri fornøyd. 

Det tok meg noen år før jeg klarte å forstå at det er det innsiden jeg må gjøre noe med, og ikke det på utsiden. Selvfølgelig er jeg mer fornøyd med puppene mine nå enn hva jeg var da, men det har egentlig ingenting å si. Hadde jeg ventet noen år ville jeg ikke brukt penger på silikon den dag i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv nå enn hva jeg hadde da. Dette kommer fra en jente som hadde store komplekser med puppene sine, så alt kan virkelig endre seg med tiden for dere som ikke tror det. Hva andre velger å gjøre med kroppen sin er ikke min sak, og jeg synes ikke man er et dårlig menneske selv om man velger å endre ting med seg selv. Jeg kan forstå hvorfor noen velger å operere, for jeg har vært der selv. Jeg synes likevel det er viktig å få frem at det ikke alltid vil hjelpe å legge seg under kniven, for det føler jeg er viktig å få frem. Man må rett og slett lære å elske seg selv, og den oppgaven kan være utrolig vanskelig noen ganger. Jeg finner enda ting med meg selv som jeg ikke er fornøyd med, men forskjellen fra da til nå er at jeg har lært meg å forstå at jeg er bra nok. Jeg er ikke perfekt, og endelig har jeg lært meg å godta det.

Det har vært mye fokus og spørsmål rundt Utøya etter at det kom frem i introen min at jeg befant meg der 22.07.2011. Jeg kan forstå at dere er nysgjerrige, for det hadde nok jeg også vært om jeg ikke hadde vært der selv. Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle historien min på nytt.

Det høres kanskje rart ut, men det er mye rundt denne dagen som er helt borte. Jeg tror nok jeg har fortrengt mye, men det er egentlig helt ok. Det er mange detaljer jeg ikke har behov for å huske, da det ikke gir meg noe som helst. Jeg leste gjennom avhøret mitt for noen år siden, og det var nesten som å lese en annen person sin historie. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å glemme noe som helst av den dagen, men heldigvis har jeg gjort det. Jeg skal likevel prøve å fortelle historien min så godt jeg kan. 

Det var ikke lenge etter vi hadde hørt om tragedien i Oslo da første skuddet ble avfyrt på Utøya. Skudd høres veldig annerledes ut i virkeligheten enn hva det gjør på film, så jeg klarte ikke å forstå hva det var for noe. Jeg var likevel redd for at det var en bombe, og da jeg fikk beskjed om å løpe inn i skolestua som er et lite “hus” nektet jeg. Var de lydene vi hørte bomber var det dummeste vi kunne gjøre å gjemme oss inne i et bygg, for da var det større sannsynlighet for å dø. Heldigvis hadde jeg Victoria ved min side som dro meg inn i skolestua, selv om jeg kjempet imot. Jeg husker alle løp rundt meg å barrikaderte vinduer med madrasser, stoler og bord. Jeg derimot sto bare på gulvet å gråt uten å røre meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Plutselig lå jeg under en sofa sammen med to venner, hvordan jeg kom meg under sofaen husker jeg ikke. Er det noe jeg husker derimot, så er det redselen av å ikke vite hva som skjer. Jeg vet ikke hvor lenge vi lå under sofaen før Breivik tok i dørhåndtaket. Da han kjente at døren var låst begynte han å skyte inn i glassvinduet på døren. Plutselig tok adrenalinet over kroppen å jeg begynte å løpe i den retningen Breivik skøyt for å komme meg inn på et rom å gjemme meg der istedenfor. Etter at han hadde fyrt av 3-4 skudd ble det helt stille og han forsvant. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi satt inne i skolestua, men det føltes som en evighet. Meldinger tikket inn på telefonen hele tiden, og likevel er det kun en av de jeg husker og den var fra mamma. Jeg husker hvor jævla vondt det var å vente på å dø mens stakkars mamma satt hjelpesløs i Tromsø. Jeg husker hvor vondt det var å vite at jeg aldri skulle få se henne igjen. Det var så urettferdig. Skuddene fortsatte utenfor vinduet, hvor er hjelpen? Vi hørte et slutt et helikopter, endelig var vi reddet. Hjelpen kom aldri og det viste seg å være et helikopter som fløy over for å lage nyheter. Etter mange timer med tårer, redsel og lyder av skudd var det plutselig noen som ropte “POLITI” før døren ble slått opp. Jeg husker at jeg tenkte “LØP NÅ”. Jeg var lei av å være redd og var egentlig bare klar for å dø. Vi hadde allerede hørt at det var en politimann som skøyt og drepte vennene våre, og nå var de kommet for å ta oss. Da jeg kom ut av rommet fikk jeg beskjed om å legge med ned med hendene over hodet. Nå skjer det. 

Ingenting skjedde, utenom politimenn som forsikret seg om at det ikke var noen terrorister i skolestua. Jeg så plutselig Victoria som satt i rommet ovenfor meg å gråt. Vi hadde klart å løpe på hvert vårt rom i det han begynte å skyte. Jeg husker enda hvor godt det var å klemme henne igjen. Vi hadde overlevd. Etterhvert som politiet fikk samlet oss så vi hvor mange som hadde gjemt seg i dette bygget, 47 stykker. Vi var så mange at brannalarmen gikk flere ganger på grunn av at det ble for varmt, det sier vel sitt. Etterhvert fikk vi lov til å ringe de vi ønsket å ringe. Jeg kan enda huske følelsen da jeg ringte mamma for å fortelle at jeg ikke lengre var i fare, og at alt kom til å bli bra. Jeg håper og tror at jeg aldri må ta en sånn telefon igjen. Det var både jævlig vondt og godt på samme tid.

Etter mye venting skulle vi få komme oss på en båt som skulle frakte oss vekk fra øya. Politiet ga oss streng beskjed om å holde hendene opp mens vi gikk, ellers kunne vi bli skutt. Akkurat da tenkte jeg politiet kunne håndtert det mye bedre, og ikke skremt oss mer enn nødvendig. Senere har jeg forstått at de gjorde dette for vår sikkerhet. Synet som møtte oss da vi kom ut av skolestua var absolutt ikke hyggelig. Det var blod og døde mennesker innpakket i hvite laken overalt. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle være vitne til noe forferdelig i en alder av 16. 

Vi var en av de siste gruppene som ble fraktet til Sundvollen Hotell, og det var kanskje noe av det verste med hele opplevelsen. Det å løpe rundt for å finne ut hvem som hadde overlevd og ikke var helt jævlig. Jeg husker følelsen av urettferdig og sinne. Hvorfor skulle jeg få en ny sjanse og ikke dem? Jeg husker enda da vi fikk beskjed om at siste buss var på vei. Jeg husker enda den enorme smerten når Sondre ikke kom ut av den bussen. Selv om jeg forbinder Sundvollen med mest vondt, kommer jeg aldri til å glemme samholdet vi som var der hadde. Klemmene vi ga hverandre, tingene vi sa og gleden av å se hverandre igjen.

Jeg har fått spørsmål om jeg syntes det er kjipt i helgene når Paradise ikke sendes på TV, og svaret er helt klart nei. Jeg syntes selvfølgelig det er kjempe gøy å følge med på Paradise Hotel nå som jeg er med selv, men herregud så godt det er de dagene det ikke sendes på TV.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg stresser utrolig mye før hver episode. Det er umulig å huske alt man har sagt å gjort der inne, noe jeg synes er litt ubehagelig, haha. De klipper jo faktisk en hel dag ned til 45 minutter, så ting kan jo oppleves og oppfattes veldig annerledes på TV enn hva det var for oss. 

Jeg regner med at dette kommer til å bli lettere når jeg er mer vant til mitt “nye” liv. Det har jo faktisk ikke vært mer enn 8 episoder, så det er vel kanskje ikke så rart at jeg føler det som jeg gjør. Jeg er dessverre veldig opptatt av hva andre tenker og mener, noe man egentlig ikke kan gjøre når man har tatt valget om å være en offentlig person. Jeg må likevel si at jeg er positivt overrasket, for jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å få så mange hyggelige tilbakemeldinger som det jeg har fått. Det er så utrolig hyggelig at dere tar dere tid til å skrive til meg, det betyr veldig mye. Jeg tror ikke dere kan forstår hvor utrolig mye jeg setter pris på det. Jeg gruet meg faktisk veldig til å dra ut på byen da det begynte å sendes på TV, for jeg vet selv hvordan enkelte mennesker kan oppføre seg med litt alkohol i blodet. Heldigvis har jeg kun møtt på hyggelige mennesker, noe som gjør kvelden så veldig mye bedre ♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

SPARE PENGER: En litt oppgitt, trøtt og sulten Sofie holdt akkurat på å bestille take away istedenfor å lage mat selv. Ikke akkurat veldig sparsomt eller hva? Jeg er utrolig dårlig når det kommer til å spare penger, noe som egentlig er en veldig dårlig egenskap/vane. Ettersom jeg skal flytte til USA uten noe inntekt i 5 måneder må jeg virkelig lære meg å spare.  

DRIKKE MINDRE ALKOHOL: Herregøøød denne er viktig, stakkars levra mi. Jeg har drukket aalt for mye det siste halvåret og det er virkelig på tide å roe ned litt. Det koster mye penger, du våkner opp med fylleangst og bruker en hel søndag på å ligge på sofaen, ikke verdt det!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

LEVE SUNNERE: Det er ingen tvil om at jeg har koset meg med junkfood, godteri, brus, alkohol og annet snacks det siste halvåret. Det er viktig med et balansert kosthold, men den siste tiden har jeg kun spist usunt noe som IKKE er bra. Derfor har jeg bestemt meg for å kutte ned på drittmat og begynne å spise mer sunt igjen. 

TRENE HARDERE: Jeg har blitt litt for komfortabel på trening det siste året, og har nesten ikke presset meg selv noe særlig. Jeg skal derfor begynne å fokusere på å løfte tyngre, få større rumpe å begynne å….. løpe

SPISE MER VEGETARMAT: Jeg har virkelig ikke skjønt hvorfor jeg ikke har gjort dette tidligere. Jeg bryr meg veldig mye om dyrene, så hvordan latskapen vinner over samvittigheten kan jeg ikke forstå. Jeg har uansett lyst å gjøre en forskjell og skal derfor begynne å spise mer vegetarmat. Jeg spiste det hver eneste dag mens vi var i L.A og det er jo virkelig super godt!

Jeg tenker litt på deg hver eneste dag. Når a-ha kommer på radioen, når jeg står på stranden, når jeg ser noen med skinnjakke eller når jeg bare savner deg. Du er alltid med meg på en eller annen måte. Det er likevel på dager som dette at jeg tenker ekstra på deg. Ingen kake, ingen telefon og ingen besøk. Det vil alltid være et ekstra savn på dager som dette, men jeg velger likevel å feire. Selv om du ikke er her er det fortsatt utrolig mange andre pappaer som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er godt å kunne feire en sånn dag som dette med et smil om munnen, godt selskap og masse kake. Det er godt for at jeg feirer andre mennesker jeg bryr meg om, men jeg feirer også deg pappa. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag når jeg logget inn på blogg.no så jeg  ” 1 leser 8 måneder igjen”. 8 måneder? Hva handlet det innlegget om ? Kanskje Los Angeles? 14.10.2015, for 11 måneder siden hadde jeg bestemt meg for å flytte til Oslo. Hadde dette stemt hadde jeg bodd i Oslo akkurat nå. Istedenfor har jeg en leilighet i Tønsberg mens jeg bytter på å bo i tre forskjellige byer. 

Det er ingen hemmelighet at jeg har 100 baller i luften, det er så utrolig mye jeg vil og ikke minst SKAL gjøre. Det å bo i Oslo er en av de. For et år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å bo i Oslo nå, men det gjør jeg altså ikke. Istedenfor flytter jeg til Los Angeles om 3 måneder. Jeg har allerede sett for meg hvordan livet mitt kommer til å være om 8 måneder, men hvor vil jeg egentlig være? Er det noe jeg har lært med meg selv så er det at jeg ikke kan bestemme meg for noe langt fram i tid, for jeg vil mest sannsynlig endre mening. Det vil dukke opp noe bedre, kulere og morsommere enn hva jeg først hadde planlagt og da er jeg ikke vond å be. Selv om jeg har bestemt meg for å slutte å skrive innlegg om avgjørelser jeg tar som ikke er 100% sikker, er jeg likevel glad jeg gjorde det. Det er morsomt å se hvilke planer og mål jeg hadde for et år siden og sammenligne de med nåtidens mål og drømmer. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

You will never know the true value of a moment until it becomes a memory. Make the most of the moment cos you never know what you have until it’s gone.
– Dr. Seuss