Kategori: Personlig

Jeg snakker to dialekter
Mamma er fra Tromsø og pappa er fra Tønsberg, derfor snakker jeg nord-norsk når jeg er i Tromsø og bokmål når jeg er i Tønsberg. Det er søring-dialekten som faller meg mest naturlig da det er den jeg bruker mest. Litt rart da Tromsø var mitt fødested og jeg har bodd der utrolig mange år. Likevel føler jeg meg mer fra Sør-Norge enn Tromsø. Mamma, du fødte meg i feil by!

Jeg har bodd 3 steder i Norge
Tromsø, Tønsberg, Trondheim og nå Tønsberg igjen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blir fort irritert 
Det skal dessverre ikke veldig mye til før jeg irriterer meg over andre mennesker. Jeg er heldigvis ikke langsint, så det går gjerne over etter noen minutter. 

Jeg har et veldig stort hjerte
Denne er litt morsom, siden alle tror jeg er en skikkelig bitch før de blir kjent med meg. Jeg bryr meg veldig om mennesker og dyr og gjør gjerne alt for at alle skal ha det bra. Jeg blir også utrolig fort glad i andre. Jeg er ikke en person som trenger å ha kjent noen i mange måneder/år før jeg åpner meg og virkelig bryr meg om de. Jeg er helt sikker på at min framtidige jobb kommer til å være å hjelpe mennesker og dyr som ikke har det så alt for bra. At jeg har resting bitch face kan jeg dessverre ingenting for, det er heldigvis det indre som teller er det ikke? 😉

Jeg elsker å synge og danse
Dere kan tro jeg er sliten i stemmebåndet etter en biltur helt alene. Jeg synger også mye i bilen med andre om jeg er trygge på de rundt meg. Jeg har helt forferdelig sangstemme og kan virkelig ikke danse, derfor er dette noe jeg gjerne gjør etter et par glass innabords. Med litt promille tror jeg virkelig at jeg er verdens beste danser og danser som om jeg skulle vært med på ” Skal vi danse”. Sånn som nå spiller jeg musikk og synger mens jeg skriver dette innlegget, noe som sikkert fører til masse skrivefeil. I tillegg tar det dobbelt så langt tid å skrive da jeg er mer opptatt av å synge. Det irriterer meg hver eneste dag at jeg ikke har sangstemme, da jeg er helt sikker på at dette er noe jeg ville drevet med om jeg bare hadde kunnet 🙁

Jeg er redd for å elske
Dette høres kanskje litt rart ut etter at jeg nettopp skrev om hvor åpen jeg er mot andre mennesker, for det er jeg virkelig. Hos meg er det likevel en forskjell på å være åpen mot noen å få noen så nær at du faktisk elsker dem. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg virkelig begynner å bry meg om noen er det denne veggen som alltid kommer opp. Jeg klarer ikke å slippe noen helt inn. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er nok rett og slett veldig redd for å bli såret? Dette gjelder ikke bare gutter, men også venninner. Utrolig irriterende egentlig. Dette er virkelig noe jeg MÅ jobbe med. 

” Er valgene dine nøye gjennomtenkt?”

” Du har flyttet så mye” 

” Hva rømmer du fra? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

” Du er så urolig “

Dette er ting jeg får høre veldig ofte, både av kjente og ukjente. Jeg forstår hvorfor disse spørsmålene stadig dukker opp, for jeg kan skjønne hvordan det ser ut fra utsiden. Jeg har tross alt bodd i 3 forskjellige byer i Norge, jeg er alltid ute og reiser og finner alltid på noe nytt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg både er rastløs og urolig, men hvorfor må det være noe negativt? 

Jeg vet det er mennesker der ute som er bekymret over meg og tror jeg har det veldig vondt på innsiden. Det er ikke sant. Det er absolutt ikke perfekt, men livet mitt er veldig bra for tiden. Mye for at jeg endelig har begynt å gjøre de tingene jeg ønsker, som å flytte og reise. Jeg fikk et annet syn på livet etter 22 juli, noe som er bakgrunnen til både rastløsheten og uroligheten min. ” Jeg trodde jeg skulle dø ” sa jeg sist jeg ble spurt om dette. Det er nok ikke en fasit på dette, men jeg fikk lyst til å leve livet mitt akkurat som jeg ville etter Utøya. Mens jeg ventet på å dø angret jeg på alle tingene jeg ikke hadde gjort, og det sugde. 

Nei, jeg stresser absolutt ikke med å få gjort alt jeg ønsker før jeg dør. Så lenge jeg vet at jeg har levd livet mitt som jeg selv ønsker, og ikke etter alle andres forventninger er jeg fornøyd. Jeg har selv fått erfare at livet kan bli snudd opp ned når du minst venter det, noe som har gitt meg et helt annet syn på livet. Jeg forventet ikke å frykte for livet mitt en regnfull fredag for 5 år siden, for kunne det skje da kan det skje igjen. Det høres kanskje ut som at jeg går rundt å er redd for å dø, det er heller ikke sannheten. Jeg har bare lært meg å sette pris på livet.

Jeg vet dette innlegget er rotete, men jeg klarer dessverre ikke å forklare det på en bedre måte. Det er uansett ingen grunn til bekymring, for jeg elsker rastløsheten min. Den har gitt meg så jævlig mye bra i livet, som jeg ikke ville hatt uten den. 

I går når jeg satt på flyet hadde jeg lyst å gråte. Jeg ble så jævlig stolt over meg selv at tårene presset på. Hadde det ikke vært for at jeg hadde to personer ved siden av meg ville jeg latt de komme. Det er ikke ofte jeg gråter av glede, men denne gangen hadde jeg virkelig fortjent å gråte så mye jeg bare kunne. 

Er det noe jeg har lært etter 22 juli, så er det at angst kan komme i mange former. Er det noe jeg virkelig ble redd for etter hendelsen så var det å fly. Jeg har aldri vært redd for å fly før, så det var utrolig tungt å plutselig skulle være livredd noe jeg innerst inne visste ikke var farlig. Jeg vet hvor lite sannsynlighet det er for at noe skjer og jeg vet at det er mye farligere å kjøre bil. Uansett hvor mange piloter jeg snakket med, hvor mye fakta jeg fikk kastet over meg og hvor mye jeg fløy ble det aldri bedre. Det var ikke flyet som var problemet, det var det å stole på to mennesker jeg ikke kjente. Jeg hadde ikke kontroll, de hadde. 

Jeg tror du kommer til et punkt i livet hvor du bare for nok. Du får nok av å være redd, lei deg, sint og hjelpesløs. Som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden har jeg begynt å godta at jeg ikke er perfekt. Jeg har problemer og diagnoser som sikkert vil være her en god stund til, men det viktigste er at de ikke skal være her for alltid. Jeg har kommet til et punkt der jeg ønsker å jobbe med det som er vanskelig, blant annet det å fly. I går fløy jeg fra Oslo til Tromsø, og vet dere hva? Det er den beste flyturen jeg noen sinne har hatt. Jeg sjekket IKKE værmeldingen før jeg skulle reise som jeg alltid gjør. Jeg fikk sove natten før, noe jeg vanligvis ikke klarer. Jeg kaldsvettet ikke før jeg skulle gå på flyet. Jeg fortalte ikke flyvertinnene at jeg hadde flyskrekk. Jeg SOVNET til og med på flyet, noe jeg aldri gjør. Noe som ikke er så rart da jeg er livredd og alltid på vakt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før jeg gikk på flyet sa jeg til meg selv ” Tenk logisk nå, Sofie”. Alle tanker om turbulens, risting, varierte lyder fra motoren og død forsvant helt. Jeg følte meg trygg, selv om to personer jeg ikke kjente hadde kontrollen. Mange vil sikkert ikke forstå hvorfor jeg er så stolt over meg selv for noe så “lite”, noe som er greit. Du som ikke forstår var heller ikke en av de som satt ved siden av meg på flyet når jeg gråt, hadde panikk og måtte få flyvertinne til å komme. Det å bare kunne lese et blad, sove litt og nyte utsikten var helt fantastisk. Jeg vet at flyskrekken ikke har forsvunnet helt, men jeg er på vei i riktig retning. For bare en måned siden kunne jeg aldri fortalt meg selv å tenke logisk, det hadde aldri hjulpet. Det var uansett for en måned siden, nå er jeg her. Det gjør meg lykkelig. 

Jeg må bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått på innlegget mitt om å godta hvordan livet mitt er akkurat nå <3 du kan lese det HER. 

Jeg må starte med å si at jeg virkelig setter pris på absolutt alle hyggelige tilbakemeldingene jeg får. De hjelper virkelig når du velger å åpne deg om noe som er så sårt. Det var likevel to tilbakemeldinger som virkelig satte sine spor. Det var de to som sa at jeg var en inspirasjon. Wow! Jeg? Når jeg skriver innleggene mine er det aldri en baktanke rundt det, det er bare følelser som kommer som jeg MÅ få ut NÅ. Innlegget om å godta ble skrevet midt på natten, men jeg valgte ikke å publisere det før dagen etterpå. Jeg fikk rett og slett ikke sove før jeg hadde fått ut alle tankene mine. Det er min terapi. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke bare det å skrive som er min terapi, det er også å motta hyggelige tilbakemeldinger. Om jeg vet at jeg kan hjelpe andre med å dele mine historier, hjelper det meg også. Det gir meg et mot til å fortsette og aldri aldri aldri gi opp. Den ene tilbakemeldingen var fra en gutt jeg møtte ute på byen. Han turte først ikke å snakke til meg for at jeg så skummel og bitch ut ( hørt den før). Det morsomme er at jeg alltid får høre ” HERREGUD DU ER JO SÅ HYGGELIG”. Nettopp av en så enkel grunn at jeg ikke er en skummel bitch, utseendet mitt kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. 

Meen fram til poenget. Vi hadde bare en vanlig fylleprat som alle har i fylla. Utvekslet Snapchat, snakket om framtiden, nevnte blogg, skole ja you name it. Han kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke han. Likevel tok han seg tid til å skrive en skikkelig fin melding til meg på Snapchat etter å ha lest innlegget mitt. For en utrolig hyggelig ting av en som ikke kjenner meg å gjøre. Bare det å få høre at jeg var en inspirasjon fra en som ikke kjenner meg engang, det betydde utrolig mye. 

Jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne mennesker som sier hva de tenker. Jeg leser ofte tekster selv som jeg virkelig finner inspirerende, men jeg er alt for dårlig til å fortelle det. Nå som jeg merker selv hva det gjør med meg å få tilbakemeldinger som virkelig varmer langt inne i hjerterota skal jeg virkelig bli flinkere til å gi dem selv. Jeg tror vi mennesker er alt for dårlig til å fortelle når andre gjør det bra, inkludert meg selv. Så fra nå, SKJERPINGS.

” Jeg er så jævlig lei av å være så sliten” 

Jeg kan sove 2 timer, 12 timer eller 7,5 time. Jeg kan ligge en hel dag på sofaen, jeg kan slappe av samtidig som jeg gjør noe, eller jeg kan gjøre noe en hel dag. Det spiller ingen rolle. Jeg vil uansett være like sliten. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet å følte meg uthvilt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det føles. Utenom de få minuttene i løpet av dagen jeg får et energi-kick som tar meg tilbake til den personen jeg engang var. Jeg er en ung jente “fanget” i en gammel kropp. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Jeg er her jeg er i dag for at jeg ikke har ønsket å godta. Godta at livet mitt ble som det ble. Hvorfor skulle jeg godta at livet mitt ble snudd opp ned? Ikke faen. Hvorfor skulle jeg godta at en mann som ikke engang vet hvem jeg er gjør hverdagen min så vanskelig? Ikke faen. Jeg har heldigvis lært at det er viktig å godta. Det er viktig å godta for å komme seg videre, ellers vil jeg aldri klare å ta tak i problemet. Ja, jeg mistet pappaen min. Ja, jeg ble utsatt for terror i en alder av 16 år. JA, jeg sliter både med PSTD, angst og depresjoner 7 år senere. HVA SÅ? Skal disse diagnosene og problemene noen gang forsvinne må jeg godta at de er der. 

Jeg har alltid hatt en unnskyldning for alt. Jeg er trøtt for at jeg sov for lite eller for mye. Jeg er sliten for at treningen i dag var for tung. Jeg er redd for at det er en naturlig reaksjon. Jeg føler meg konstant ulykkelig for det er normalt. Det er ikke lenge siden jeg var hos legen for å sjekke ALT. Jeg var helt sikker på at det var et eller annet som var galt med meg. Hva med lavt stoffskifte, glutenallergi eller B12 mangel? Jeg fikk prøvene tilbake og alt var helt perfekt. Jeg tror de fleste hadde blitt lykkelig, men jeg ble det motsatte. Det var som å få slengt i tryne “Sofie, du må begynne å jobbe med deg selv” Hvorfor kunne det ikke vært noe så enkelt som B12 mangel? Det hadde vært et par sprøytestikk istedenfor mange timer hos psykolog. 

Det er en sannhet bak det å ikke kunne hjelpe andre før de er villige til å hjelpe seg selv. Jeg er her jeg er i dag for at jeg har hverken vært villig eller klar for å hjelpe meg selv. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg må gå til psykolog, jobbe mindre og snakke om problemene mine. Jeg har rett og slett ikke vært klar. Du kan ikke be noen slutte å røyke før de virkelig ønsker det selv, for de vil aldri slutte å røyke med mindre det er noe de virkelig vil. Sånn er det med absolutt alt. Narkotika, overvekt, usunne forhold og psykiske problemer. Vi vil så gjerne hjelpe, men det er ikke alltid det går. Av og til er det å forstå det eneste man kan gjøre. 

Ja, livet har gitt meg mange prøvelser på mine 21 år. Jeg syntes livet rett og slett har vært jævlig urettferdig. Så urettferdig at jeg noen gang skulle ønske at jeg ikke var født. Jeg har ofte tenkt ” er det sånn her livet mitt skal være så lenge jeg lever kan jeg like gjerne bare dø”. Men vet dere hva? Jeg velger selv å ha det sånn hver eneste dag. Det som har skjedd har skjedd. Jeg kan ikke endre det uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kan likevel endre på noe annet, og det er måten jeg velger å håndtere situasjonen på. Jeg kan enten fortsette å late som ingenting har skjedd. Nekte å gå til psykolog, så kan jeg heller være ulykkelig og sliten for resten av livet. ELLER så kan jeg være takknemlig for alt dette har lært meg å begynne å ta tak i problemene her og nå. Jeg velger alternativ 2. 

For sannheten er at jeg hadde aldri vært den personen jeg er om ikke jeg hadde opplevd alt jeg har opplevd. Jeg ville ikke vært så sterk, så reflektert, så omsorgsfull og så selvstendig hadde livet mitt vært perfekt. Jeg vet at alle disse egenskapene kommer til få meg akkurat dit jeg vil i livet. En gang skal min jobb være å hjelpe andre. Tenk så mange erfaringer jeg kan bygge den jobben på. 

Akkurat nå føler jeg meg lykkelig. Jeg er lykkelig for at jeg endelig er klar for å godta hva som har skjedd. Jeg godtar at jeg mistet pappa, jeg godtar at jeg opplevde terror og jeg godtar at jeg mistet noen jeg var glad i 22.07. Selv om jeg godtar det vil det ikke si at jeg ikke er sint eller lei meg. Det vil si at jeg endelig er klar for å ta tak i livet mitt. Opplevelsene mine kommer alltid til å være med meg, men jeg er klar for at de ikke skal styre hverdagen min mer. Jeg er endelig klar for å ta kontroll over livet mitt igjen. 

Når vi var i New York så vi noe som virkelig gjorde meg sint. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette innlegget for lenge siden, men det gikk dessverre i glemmeboken. Jeg ble påmint galskapen i kveld. Noe som gjorde meg sint, sur og virkelig lei meg. Det er vel ingen hemmelighet at Central Park er noe man må gjøre når man er i New York, det er heller ingen hemmelighet at turister er et lette offer for alle pengemaskinene som står klar å venter på deg. 

Noe som dessverre er veldig populært å gjøre i New York er å bruke hester som taxi for oss mennesker. Jeg mener, vi har jo ikke ben å gå på eller en sykkel å tråkke på, derfor MÅ vi bare utnytte de stakkars dyrene for å se den berømte parken. For dere som aldri har vært i New York, Central Park er mye større enn hva du noen gang kan tenke deg. Vi fikk vite at det tar hele 5 timer å gå rundt hele parken, så dere kan vel tenke dere hvor stor den er. Jeg og Gabriel brukte to dager i parken og vi fikk kanskje se 2/3 deler av den. 

Jeg var i New York i April, da var det 23-27 varmegrader hver eneste dag. Jeg vil ikke tenke på hvordan de stakkars hestene hadde det. Ikke nok med at disse hestene skal dra en vogn som veier x-antall kilo de skal også bære alt utstyret som holder vognen på hesten. Vi må ikke glemme alle menneskene som skal sitte i denne vognen, det var et vanlig syn å se 4-5 mennesker i disse vognene. Ja, hester er sterke dyr men hallo. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil heller ikke tenke på hvor mange timer disse hestene tilbringer i parken i løpet av en dag, det er nok alt for mange. De hestene som ikke går rundt i parken står bare på veien mens eieren prøver å få turister til å kjøpe seg en tur. Jeg så en artikkel som bekreftet alle mine teorier om hvordan disse hestene har det, som du kan lese HER. 

Hesten kollapset å kom seg ikke opp før det hadde gått 20 minutter med hjelp av flere menn. Jeg har ikke ord for hvor sykt dette er. Jeg syntes det er sykt at vi mennesker er dumme nok til å bruke penger på tjenester som dette. Det kryr av sykler rundt Central Park som er billige og leie. Tro det eller ei, man kan også bruke bena sine. Det finnes ingen unnskyldninger for å kjøpe tjenester som dette. 

Den siste tiden har det vært mye snakk om dårlige forbilder. Gjerne bloggere og kjendiser som operer seg å forteller åpenlyst om dette. For hva slags signalerer gir dette yngre jenter og gutter? Hva lærer vi den yngre generasjonen ?

Jeg er helt enig at det ikke er bra å normalisere plastikk kirurgi og jeg er også enig at det er skummelt å tenke på hvor normalt det har blitt. MEN det som også skremmer meg er voksne mennesker som slenger dritt på nett. For hva slags signaler gir dette yngre jenter og gutter? Jeg syntes det er ironisk at en dame på 50 år forteller hvor dårlig forbilde andre er når denne damen velger å bruke ord som ” dukke” og ” stygg”, hva slags forbilde er egentlig du? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blir redd når jeg leser kommentarfeltet på TV2 og VG, for det er skremmende å se hvor mange godt voksne mennesker som skriver stygge kommentarer som om det skulle vært helt normalt. Jeg så en kommentar her om dagen som var skrevet av en voksen dame ” Hun må få velge sine kunder selv, vi vet jo ikke hvem av de som er selvmordsbombere. Kan ikke føle oss trygge i vårt eget land lengre” Jeg håper virkelig ikke at du har barn eller barnebarn, for det er skremmende å tenke på hvilke holdinger og verdier du lærer dem. Forresten, DU er et dårlig forbilde. 

Etter 40-70 år på denne jorden burde dere virkelig vite bedre, hva har gått galt? Jeg syntes det er skummelt å tenke på at jeg på 21 år vet bedre enn deg på 40 år. Det er ikke jeg som burde fortelle deg hva som er rett og galt, det burde jo være du som lærer meg. Jeg skjønner at man ikke kan være enig i alt, men det er stor forskjell på konstruktiv kritikk og kommentarer som rett og slett er slemme. Det er også stor forskjell å mene noe om en sak og når man begynner å gå på personangrep. Når du begynner å kategorisere andre mennesker som ” de ” og kaller de for selvmordsbombere vil jeg ikke kalle deg saklig lengre. Da er du bare slem.

Jeg er helt enig at normalisering av operasjoner er skremmende, men jeg syntes også at godt voksne mennesker som hetser andre på nett er skremmende. Disse menneskene er kanskje mor/far/ eller bestemor/far til unge jenter og gutter. Jeg syntes det er skremmende å tenke på hva disse voksne menneskene lærer barn og barnebarn. Når et barn ser moren sin hetse andre på nett, hva lærer dette barnet da? Jeg syntes ikke vi bare skal ha fokus på de som normaliserer plastikk kirurgi, også på de som hetser andre på nett. Du skal lete lenge etter et så dårlig forbilde som de som trykker andre mennesker ned. 

Akkurat nå befinner jeg meg i leiligheten min.. i Tønsberg. Jeg har valgt å flytte hjem. Selv om jeg vet dette var det riktige valget å ta, føles det ikke sånn akkurat nå. Jeg har tatt mange tunge avgjørelser for å sitte i denne leiligheten, og det suger. Jeg kan ikke få alt vil ha, uansett hvor hardt jeg måtte ønske det. Jeg flyttet fra Tønsberg for 3 år siden, for jeg trengte en ny start. Er det noe jeg har lært på 3 år, så er det at man ikke kan rømme fra problemene sine. Jeg fikk aldri noe ny start i Trondheim for problemene fulgte meg, bare til en annen by.. 

Det har tatt meg 7 år å forstå at jeg må gjøre endringer i livet mitt om jeg noen gang skal ha det bra igjen. Jeg er lei av å være halvveis, halvveis lykkelig og halvveis ulykkelig. Jeg vil være lykkelig, og av og til kunne føle på det å være ulykkelig. Jeg må begynne å ta tak i problemene mine, jobbe med dem. Jeg har vanskeligheter for å godta hva jeg har vært gjennom, og ikke minst har jeg vanskeligheter med å godta alle problemene som har kommet med. Jeg føler meg svak, og det suger. 

Jeg er lei av å leve det livet jeg har levd siden pappa døde og 22 juli. Det er akkurat derfor jeg må gjøre ting annerledes denne gangen. Jeg har skjønt at jeg ikke kan rømme fra problemene mine noe mer, for de vil alltid være der så lenge jeg ikke tar tak i dem. Jeg flytter derfor tilbake for å starte der jeg slapp taket sist. Jeg skal begynne hos psykolog igjen, noe som er et utrolig stort steg for meg. Jeg har aldri ønsket dette før, for jeg har ikke trodd at det var nødvendig. Jeg har trodd at jeg kom til å klare dette selv, noe jeg absolutt ikke har gjort. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet jeg går en kjempe tøff tid i vente, men om det kan gi meg et normalt liv igjen er jeg klar. Som jeg skrev i et innlegg for noen måneder siden ” hvorfor være ulykkelig når du kan være lykkelig?” ja, hvorfor? Jeg vet ikke hva jeg har i vente, men jeg vet at det kommer til å bli bra til slutt. Jeg gleder meg til å føle meg som den jenta jeg var før jeg mistet pappa og opplevde 22 juli. Jeg gleder meg til å bare være meg igjen. 

Selv om det var tungt å flytte fra Trondheim har jeg alltid et hjem der. Ikke nok med at jeg har et hjem, så har jeg også jobb, venner og familie der. Mitt hjem er ikke bare her i Tønsberg, det er også i Trondheim. Jeg kommer til å være like mye i Trondheim som i Tønsberg og det føles godt. 

Er klokken 00.00 allerede ? Jeg skulle sikkert blogget for 5 timer siden, men jeg har rett og slett ikke hatt tid. Jeg vurderte å bare drite i å blogge nå som jeg ligger her uten sminke. Men vet dere hva? Jeg gir faen. Hvorfor skal jeg ikke kunne ta bilder av meg uten sminke? Jeg har også en kvise i panna, som jeg har redigert bort på de andre bildene jeg har lagt ut. Jeg orket ikke det nå, for det er bare en kvise. Alle får kviser, inkludert meg selv. Jeg kjenner jeg er sliten av å prøve å være så perfekt hele tiden, for jeg er langt i fra perfekt. Perfekt eller ikke, jeg er uansett fornøyd med meg selv. Jeg syntes jeg ser OK ut uten sminke, selv om jeg helst viser meg med sminke. Ikke for at jeg ikke føler meg bra uten sminke, men jeg føler meg bedre med sminke. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er uansett ikke helt naturlig, for jeg gjemmer meg bak vippene mine som nesten rekker taket. Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg bedre med vippene, men jeg er likevel fornøyd. Jeg er fornøyd med å være den jenta jeg er når jeg ikke har vipper, sminke og har ordnet håret. Jeg er glad jeg kan være fornøyd med meg selv, for det er dessverre alt for mange som ikke er det. Kanskje ikke rart i det samfunnet vi lever i, for det er nesten mer godtatt å fortelle hva som er feil med seg selv enn hva som er bra. Det er synd. 

Jeg tror jeg gir meg nå, for jeg kunne sikkert skrevet i evigheter. Jeg vet ikke hva det er med natten og mørket, men det er da alle tankene kommer. Jeg burde begynne å blogge om natten, da tror jeg dere virkelig hadde blitt kjent med meg. Nå skal jeg se litt American Pie før jeg legger meg. God natt ♥

P.S. du er vakker!

Jeg er vel ikke den eneste som har fått med meg at Top Model starter snart? Eller.. starter det kanskje i dag? Dette er det veldig få som vet, men jeg var på opptaket til Top Model. Det kunne faktisk vært meg dere hadde sett på TV sammen med resten av jentene fra Norge, litt rart å tenke på egentlig. Jeg fikk tilsendt påmeldingen til Top Model av en venninne, og noen minutter senere satt jeg å fylte ut søknaden. Jeg husker hvor sikker jeg var på at jeg aldri kom til å komme med da jeg egentlig ikke hadde tid til å fylle ut søknaden. Jeg skulle i bursdag å presterte å si på videoen jeg måtte filme ” Sorry for en lite gjennomført søknad, men jeg skal ut å drikke” Akkurat som det var noe viktig, haha. 

Jeg ble kontaktet dagen etter at søknaden min var sendt og før jeg viste ordet av det satt jeg på flyet til Oslo før å møte redaksjonen. Når jeg var ferdig med de første intervjuene ble jeg oppringt noen minutter senere å hadde allerede kommet videre. Jeg måtte derfor i et møte med en psykolog, noe alle som skal på TV må gjennom. Jeg fikk godkjenning av psykologen å ble tatt med videre i kampen om å være med på Top Model. Jeg kom vel til top 15 om jeg ikke tar helt feil, noe som egentlig er ganske bra. Så en liten klapp på skulderen til meg selv. Jeg husker ikke hvor mange jenter som hadde meldt seg på, men det var en del. Som dere sikkert skjønner ble jeg ikke tatt med helt til slutt. Det var ganske kjipt når jeg fikk beskjeden, men jeg skjønner nå at det kanskje var for det beste. Tiden var ikke rett, jeg kunne absolutt ingenting om modellyrket og det var andre jenter som fortjente plassen mye mer enn meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ødela vel sjansen min ganske greit når jeg sa det var uaktuelt at de gjorde noe med håret mitt, hehe. Jeg har ikke spart så lenge for at alt håret bare skulle forsvinne på noen minutter, det ville ikke vært verdt det. Noe som forteller at jeg kanskje ikke hadde så lyst som jeg trodde først, for da ville jeg nok ofret alt. Hva tenker du? Ville jeg passet på Top Model?