Hadde du mange følgere på Instagram før du var med på PH? 
Jeg hadde litt over 3000, husker ikke nøyaktig hvor mange 🙂

Hvilket liv likte du best? Før eller etter PH?
Godt spørsmål. Jeg vil nok si at jeg liker det livet jeg har nå best. Akkurat dette med bloggen og det å ha de mulighetene jeg har nå er noe jeg har ønsket meg så lenge jeg kan huske. Likevel er det et par ting med mitt gamle liv som jeg savner. Jeg tenkte å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere synes er interessant? 

Snakket du noen gang med Breivik?
Jeg vet ikke om du mener om jeg vitnet mot han eller utvekslet ord under skytingen? Svaret er uansett nei, jeg snakket aldri med han, og glad er jeg for det 🙂 

Hvilken jobb hadde du før bloggen?
Jeg jobbet i noe som heter alarmtjeneste i Trondheim. Det er på en måte hjemmetjeneste, bare at det er på natten. Det er faktisk den beste jobben jeg har hatt, utenom bloggen. Jeg savner den ofte, og ikke minst folkene. Hadde jeg skulle gått tilbake til en “normal” jobb hadde det helt klart vært denne jobben. Så utrolig givende og ikke minst hyggelig jobb. 

Har du gått på idrett?
Jeg gikk på fotball i mange år, og jeg var faktisk veldig flink! Så har jeg også drevet med ridning 🙂 

Hva har du merket har forandret seg mest etter PH?
Jeg føler ikke at så mye har forandret seg fra før jeg reiste til Mexico og etter. Forskjellen er at jeg har fått meg en kjæreste og masse nye venner. Så har jeg selvfølgelig en veldig opptatt hverdag også! Utenom det vil jeg si at alt er som før. 

Hvilket språk tok du på ungdomsskolen?
Jeg prøvde meg på spansk, men synes det var utrolig kjedelig. Jeg hoppet derfor over til engelsk, veeldig spennende. 

Var du kjent på en eller annen måte før PH?
Jeg var ikke kjent, men noen visste hvem jeg var på grunn av Utøya. Det ble også litt fokus rundt meg da jeg begynte med bikini fitness, men kjent var jeg absolutt ikke. 

Hvilken linje gikk du på VGS?
Jeg gikk helse og sosialfag, også allmenn påbygg.

Blogget du før?
Jeg har blogget siden jeg var 16. Min første blogg slettet jeg, herregud som jeg angrer 🙁

Hadde du gode karakterer på ungdomsskolen? 
Både ja og nei. Jeg vil kanskje si at jeg hadde helt normale karakter, om jeg kan kalle det for det? Jeg fikk alt fra 2-5

Hvor gammel var du første gang du var full?
Jeg var bare 15 år første gang jeg ble full. Jeg klarte faktisk å falle i masse glasskår, og en av guttene på festet måtte presse ut glassbitene fra albuen min. Jeg har enda arr, haha. 

Hva drømte du om å bli før du ble med på PH?
Blogger eller makeup artist. Før hadde jeg en stor drøm om å bli politi, men det var ikke noe jeg ønsket etter 22.juli. Jeg vet at det hadde blitt alt for tøft for meg å skulle jobbe med noe sånt, med den fortiden jeg har.. 

Hva tjente du før PH?
Spørs hvor mye jeg jobbet. Jeg har alltid elsket å reise som dere kanskje vet, og tok meg derfor mye fri. Alt fra 15-28.000kr i måneden. 

Hadde du kjæreste før PH?
Ja, vi gjorde det slutt sommeren 2016. 

Har du møtt Morten før PH?
Nei, han var helt ukjent for meg.  

Har jeg fortsatt kontakt med vennene jeg hadde før PH?
Ja, det har jeg. Jeg har likevel merket holdninger hos enkelte som at “vi har ikke kontakt, for du har ikke tid til meg etter PH”. Det er dessverre alt for lett å skylde på PH, noe som irriterer meg utrolig mye. Det forventes bare at jeg er den som skal ta kontakt, og da blir jeg sett på som en dårlig venn som ikke har vært der på grunn av at jeg ikke har tatt kontakt. Vanskelig å forklare, men et vennskap må gå begge veier, og ikke bare den ene. Jeg har uansett kontakt med de fleste, og de som står meg aller nærmest sier at de ikke har merket noe forskjell på meg. Det er godt å høre 🙂 Mine gamle venner betyr like mye som mine nye <3

Har du noen gang hatt selvmordstanker? 
Ja, det har jeg hatt. Jeg tenkte også å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere vil vite mer om?

Var du forelsket før PH?
Jeg var forelsket før jeg reiste ned til Mexico, men livet og kjærligheten kan være veldig komplisert noen ganger. Ting endret seg jo også veldig under oppholdet på Paradise. 

Kjole/ Topp – New Yorker // BH – Cubus // Piercing – skummelt kriminell tatoveringsmann i Harstad // Makeup and hair by me <3

Når jeg skriver dette innlegget føler jeg meg svak. Jeg har nettopp gjort det jeg bestemte meg for å ikke gjøre, og det er å stikke av fra problemene mine. I dag når jeg våknet følte jeg at jeg måtte reise til Trondheim og det måtte skje NÅ, jeg klarer rett og slett ikke å vente helt til lørdag når jeg egentlig skal reise. Så det jeg gjør nå er å pakke kofferten og ta med meg problemene mine til en annen by. Det vil føles bedre der, tror jeg. 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele dette innlegget med dere, for jeg er livredd for å ha en negativ blogg. Likevel synes jeg det er viktig å vise dere begge sider også, og ikke bare det perfekte liv mange av dere tror jeg lever. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror og håper at livet i Trondheim skal bli så mye bedre, det bare føles sånn. Det er et eller annet med Oslo som får meg til å ikke ville være her, kanskje for mange minner? 

Flybilletten er uansett bestilt til i morgen, og der har jeg faktisk jobb som venter på meg. Jeg tror jeg har godt av litt jobb nå, og kanskje få tankene over på noe helt annet. Denne jobben kunne egentlig ha ventet et par dager, men jeg valgte å ta den nå. Jeg tror jeg trenger det. 

Her om dagen fant jeg faktisk noe jeg fikk helt sjokk av å se. Er det noe jeg husker fra barndommen min så var det at jeg alltid fikk høre at jeg hadde arvet pappas kroppsbygning. Lange ben og en rumpe som går i ett med ryggen. Dette var aldri noe jeg tok meg nær av som barn, og heller ikke noe som påvirket meg i ungdomsårene. Som dere kanskje vet så var det puppene jeg slet med, men på den tiden så var det store puppene som var i fokus. Fokus på store pupper har vært så lenge jeg kan huske, men ikke rumpe. 

Jeg skulle lage et innlegg med gamle bilder til dere, og det var da jeg kom over bilder av rumpa mi. Jeg har alltid følt at jeg har hatt liten rumpe, men jeg hadde faktisk glemt hvor ikke-eksisterende rumpe jeg hadde. Det er ikke vits å begynne med at jeg skaper press og er slem for at jeg sier at jeg hadde liten rumpe. Det er som å kjefte på meg for å kalle en banan for en banan. Jeg lo litt når jeg så på bilde av rumpa mi, for den var nesten litt søt. Det er også da jeg innså hvor mye trening faktisk hjelper, for både kropp og sjel. Treningen hjalp meg mye mer enn hva lommeboken gjorde i det jeg valgte å ta silikon. Etter jeg fikk pupper fant jeg noe nytt å klage på, mens treningen bare har gitt meg noe positivt. 

Som dere ser så er det helt klart en forskjell, og jeg synes selv jeg har vært flink. Fokuset har aldri vært å få en stor rumpe, men heller en sunn kropp. Jeg lurer virkelig på hvordan 14 år gamle Sofie hadde taklet å ha denne rumpa i dagens samfunn. Jeg synes det er syk utvikling fra da jeg var ungdom, som ikke er mange år siden. Ingen av de rundt meg var opptatte av perfekte bryn, highlighter og moteklær. Dette var den tiden vi gikk i akkurat det vi ville, sminket oss som vi selv ønsket og bryn var bare bryn. Det eksisterte heller ikke noe press på den å ha den perfekte rumpe. Nå eksisterer det, og jeg skal være så ærlig å si at jeg på 22 år kjenner på dette presset. Det har vært mye jeg har vært usikker på å legge ut på grunn av kommentarer jeg kanskje kommer til å få, og mange ganger har de kommet også. Jeg har ofte fått høre at jeg har liten rumpe. Jeg har heldigvis lært meg å håndtere kommentarer om utseendet mitt, og det påvirker meg derfor ikke. 

Det som påvirker meg derimot er hvordan det er å være ung i dagens samfunn. Jeg tenker faktisk ofte på det, og jeg får ofte kommentarer fra dere lesere om hvor vanskelig det kan være. Det er utrolig vondt for meg å lese, for jeg forstår virkelig at det kan være tøft. Mitt beste tips til deg er å være deg selv. Er det ikke litt kjedelig å være lik alle rundt deg? Du er unik, husk det. Gå i de klærne du selv ønsker, smink deg på din måte og ikke glemt å nyt livet. Jeg beundrer virkelig alle dere unge som må møte dette presset hver dag. Fyfaen, det kommer virkelig til å bli sterke mennesker ut av dere. 

Hilsen Sofie 14 år, som ga faen at rumpa hennes ikke så ut som Kim K sin. 

Fra å være en veldig åpen person som deler veldig mye på denne bloggen, så er det fortsatt mye jeg velger å holde for meg selv. Det har ofte skjedd at de gangene jeg har valgt å være åpen med dere så har jeg fått tilbakemeldinger om at jeg er så negativ og at jeg kun sier det for å få oppmerksomhet. Dere kan tenke dere selv hvordan det ville vært å åpne seg til et annet menneske, også skal det være tilbakemeldingen du får. Du er allerede langt nede, og ikke minst sårbar. Det er som å sparke noen som allerede ligger nede.

Den siste tiden har jeg ikke hatt det særlig bra. Jeg føler for å bare stikke av, og ikke komme tilbake på en stund. I går holdt jeg på å bestille meg flybilletter til Trondheim, for jeg følte at jeg MÅTTE vekk, og det måtte skje NÅ. Jeg har en uvane med å stikke av når ting blir vanskelig, og dette tilfellet var ingen unntak. Jeg har heldigvis lært meg sånn halvveis at det ikke hjelper å rømme fra problemene, og jeg klarte å overtale meg selv til å ikke bestille billetter. Hvorfor skal jeg alltid rømme fra ting? På hvilken måte vil det hjelpe meg? 

Nå sitter jeg her i leiligheten min i Oslo, og egentlig bare føler meg helt lost. Jeg kom nettopp gråtende hjem fra trening, som man ikke kan kalle for en treningsøkt engang. Jeg følte meg som en taper som kom meg på trening for å så forlate 5 minutter senere. Hodet og kroppen klarte ikke å være med og alt jeg ville var å gråte. Det er akkurat det jeg skal gjøre resten av dagen, alene i sengen min. Døgnrytmen min har vært helt grusom de siste månedene, og det hjelper ikke akkurat på psyken. Jeg legger meg ikke før 03.00, og føler meg som en zombie når jeg til slutt klarer å presse meg opp av sengen klokken 11.00. Det føles ut som at jeg ikke eksisterer, jeg bare er her. Fyfaen som jeg elsker livet mitt, men noen ganger suger det også. Det er vanskelig å skulle være på topp uten å være på topp. Akkurat nå er livet veldig tøft, og jeg føler meg så alene.

Dette ble nok et veldig rotete innlegg for dere, og ingen av dere vil nok forstå hva som egentlig er problemet. Jeg skal være så ærlig med dere å si at jeg absolutt ikke har det bra, og det har sine årsaker. Kanskje jeg forteller senere, kanskje ikke. Akkurat nå er bare alt rotete, og det sliter meg ut. 

Vi møttes for 7 måneder siden på et hotell rett ved Gardermoen natten før vi skulle reise til Mexico. Ingen av oss hadde trodd at vi skulle være bestevenner og samboere bare noen måneder senere. Vi hadde ikke kjent hverandre lenge før vi flyttet sammen, så begge var vel forberedt på at hverandre kunne ha noen negative sider vi kanskje ikke hadde sett inne på hotellet. Tenk om Andrea er litt bitchy eller super kontrollerende? Hva om hun skal bestemme absolutt ALT hjemme? Jeg var så utrolig spent på å finne ut hvordan det var å bo med Andrea, så jeg tenkte nå at jeg skulle dele sannheten med dere.

Jeg merker nesten ikke at jeg bor sammen med Andrea, for hun sitter alltid inne på rommet. Vi er faktisk veldig forskjellig på dette punktet, for jeg sitter aldri på rommet. Jeg har ikke fått det så hjemmekoselig der enda, noe Andrea virkelig har fått. Med mindre vi spiser middag sammen eller ser på en film, så befinner jeg meg i stua og Andrea er på soverommet. 

Hun er veldig tålmodig når det kommer til Morten. Hva er det man alltid hører om i kollektiver? De man bor sammen med klager over at kjæresten alltid er der. Andrea har ALDRI klaget på at Morten er her hver eneste dag, og det synes jeg er utrolig fint av henne. Morten og jeg har måtte si til Andrea såå mange ganger at hun bare må si ifra om hun blir lei, og da har hun nesten blitt irritert for at vi tror at hun er lei av at han alltid er her. Som dere sikkert forstår så er Andrea den perfekte å bo sammen med om man har kjæreste.

Begge er veldig ryddige av seg, så det er alltid ryddig i leiligheten vår. Det som er veldig morsomt også, er at vi nesten alltid har hver sine oppgaver. Andrea vasker mye klær, mens jeg tar mye ut av oppvaskmaskinen. Jeg vasker stua og kjøkkenet, og Andrea tar badet. Dette er ikke noe vi har bestemt, det har bare blitt sånn. 

Jeg kan ikke snakke for Andrea, men jeg har aldri irritert meg over henne. Som sagt, så er vi veldig like og ingen av oss gjør derfor noe som irriterer den andre. Vi rydder alltid opp etter oss og vi er flinke på å respektere hverandre. DET LIKER JEG. Det har alltid vært krangling om rot i de andre kollektivene jeg har bodd i, noe jeg er utrolig glad for at jeg slipper i dette. Jeg er alt for ryddefreak til å kunne bo med noen som ikke er like ryddig som meg.

Vi går veldig godt overens med vennene til hverandre, og det er kanskje det jeg liker best. Det er jo nesten som å være i et forhold når man er samboere, og det er derfor viktig at vi liker menneskene vi omgås mye med. Sist Julie (som er min beste venninne) var på besøk, sov hun kun inne hos Andrea. De går kjempe godt overens, og Julie føler like mye at hun er på besøk hos Andrea som meg. 

Begge er bloggere, noe som gjør jobben vår så utrolig mye morsommere. Vi pleier ofte å sitte i stuen og se på film, mens vi hjelper hverandre med innlegg. Vi har også dager vi drar ut å tar bilder på. Det er utrolig hyggelig å bo sammen med noen som deler de samme interessene som deg, for da vil man gjerne gjøre de samme tingene. Det er mange av vennene mine jeg ikke kan be om hjelp til å ta bilder for eksempel, for de er helt udugelige til å ta bilder, hehe. Vi vet nøyaktig hvordan bilder hverandre vil ha, og da blir det alltid bra.

Selv om vi har flyttet sammen, er vi veldig flink til å bevare vennskapet. Jeg føler det er lett å bare være samboere når man først får seg en leilighet sammen, og at man glemmer å finne på ting. Man ser hverandre hjemme hver dag uansett, så hvorfor invitere samboeren med på middag? Andrea og jeg gjør fortsatt masse sammen, selv om vi ser hverandre hver eneste dag. Det liker jeg ♥

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra trening, og leiligheten føles plutselig veldig tom. Rett før jeg dro på trening leverte jeg Celine til en venninne av meg, for hun skal reise til Trondheim i kveld. Jeg skulle egentlig ta med Celine selv når jeg reiser på lørdag, men på grunn av at vi begge har skikkelig flyskrekk fant jeg ut at det beste var at hun dro til Trondheim i dag. Celine og jeg stresser hverandre alltid opp, og begge er helt utslitt når vi endelig lander. Som dere sikkert forstår er det en veldig dårlig kombinasjon, så det beste var nok at hun ble med venninnen min et par dager i forveien istedenfor. Ja, det er hunden min jeg snakker om.

Venninnen jeg snakker om er faktisk søsteren til eksen min, og hun er også en av mine nærmeste. Jeg har fått et par kommentarer på dette tidligere, der noen av dere har reagert på at jeg enda har kontakt med familien hans nå som jeg er sammen med Morten. Jeg valgte å overse disse kommentarene, for jeg var helt ærlig redd for at det skulle bli skikkelig oppstyr rundt det. Etter en stund med netthets og stygge kommentarer, begynner man etterhvert å gi litt mer.. faen. Jeg har uansett ikke gjort noe galt, så hvorfor skal jeg ikke tørre å uttale meg? 

Vi ble gode venninner mens jeg enda var sammen med han, og er det virkelig sånn at vi skal avslutte et vennskap på grunn av et avsluttet forhold? Vi var sammen en god stund, så noen i familien hans har blitt som familien min. Hun er en av de, og aldri har jeg sett på hun som “søsteren til eksen min”. Hun er en god venninne som stiller opp for meg om jeg trenger det, og vi har det utrolig morsomt sammen. Hun har blitt en viktig del av livet mitt, og det hadde vært helt uaktuelt å aldri snakke med henne igjen. Jeg er også venn med han, og vi kan fint omgås hverandre uten at det er noe problem. Jeg synes det er så trist at man nesten automatisk skal bli uvenner på grunn av at man er ekser. Vi har aldri gjort noe som har såret den andre, eller vært respektløse mot hverandre, så hvorfor skal vi være uvenner? Vi fikk ikke forholdet til å fungere, men det vil ikke si at vi ikke kan få et vennskap til å fungere. 

Jeg synes det er synd at det skal være så mye fokus på hva man kan gjøre, og hva man ikke kan gjøre. La oss heller ta egne valg, og gjøre det som føles rett for oss selv. Det vil alltid være noen som er uenig med deg, men til syvende og sist så skal du gjøre de tingene som er best for deg. At jeg enda er involvert i hans liv på noen måter, har aldri vært ødeleggene for forholdet mitt til Morten. Så hvorfor skal jeg kutte ut mennesker jeg bryr meg om? 

Jeg har fått kommentarer på bloggen om hvorfor jeg ikke velger å uttale meg om enkelte saker dere er nysgjerrige på. Jeg opplever også at folk blir sure, og kommer med kommentar som at “jeg kommer aldri til å lese denne bloggen igjen”. Om det virkelig skal så lite til, så tenker jeg at det er helt okei. Du slutter heldigvis ikke å lese bloggen min for at jeg er et dårlig menneske, eller har usunne holdninger. Du slutter å lese bloggen min for at jeg velger å holde noen deler av privatlivet mitt utenfor det offentlige rom. 

Alle mennesker opplever drama, krangler og uenigheter, that’s life. Det har skjedd ting i livet mitt, akkurat som det har skjedd i livet ditt. Selv om jeg har valgt å være en offentlig person, vil ikke det si at jeg må dele absolutt alt som skjer i livet mitt. I enkelte situasjoner kunne jeg kommet mye bedre ut av å faktisk si noe, men det ville gått i mot mine prinsipper. Jeg vil heller bli sett ned på enn å henge ut andre på bloggen min, så viktig er det faktisk ikke å forsvare seg selv. Drama og krangling ville helt klart gitt mye klikk, men det er absolutt ikke noe jeg vil bygge opp denne bloggen på. Jeg synes også det er viktig å huske at vi er forbilder og har mange som ser opp til oss, noe som gir oss et ansvar. Jeg synes derfor ikke at vi skal vise at det greit å henge ut andre mennesker på blogger. Jeg forstår at i enkelte tilfeller må man forsvare seg selv, men at man kanskje burde prøve å holde seg, til det eventuelt ikke er mulig mer.

Jeg vet det er mye dere vil ha svar på, men dere må bare respektere at jeg ikke kommer til å dele alt på denne bloggen, med mindre jeg virkelig føler at det er nødvendig. 

Nå skal jeg dele noe veldig irriterende, men også ganske morsomt om Morten og meg. Jeg holdt på å skrive “om forholdet vårt”, men jeg tror ikke jeg kan si at dette handler om forholdet vårt. Det er vel mer oss to som enkelt individer som absolutt ikke har lært seg å kysse?? Er det helt ærlig en spesiell måte man kysser på for at bildene skal se bra ut, eller er det bare Morten og jeg som ser helt jævlige ut når vi kysser? Vi har sluttet å ta kyssebilder, for bildene blir bare kleine. Det ser også ut som at vi hater hverandre, og har fått betalt for å ta disse bildene sammen, haha. I går prøvde vi på nytt og det ble som forventet, IKKE bra. Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele noen av bildene med dere, bare sånn at dere kanskje forstår hvor lite søtt dette er. 

Se på leppene våre.. Det ser ut som vi skal spise hverandre 🙁

Morten syntes at kysset mitt ble alt for vått, så her tørker han seg faktisk rundt munnen ETTER å ha kysset meg. Verdens beste kjæreste <3

Hmm.. Trenger jeg egentlig å si så mye? haha

ENDELIG fikk vi til kysset, men det ser jo IKKE bra ut. Buhu 🙁

Morten er lei av å prøve å ta kyssebilder, og prøver derfor å gjemme seg sånn at han slipper. Jeg som alltid har troen på at det vil bli ET bra bilde til slutt og er derfor i strålende humør.

Her ser det ut som at Morten ikke har spist middag enda, og derfor har store planer om å spise meg. HVEM kysser med munnen åpen? 

Dette var faktisk det beste vi fikk til, og jeg vil si at det var helt OK. Hadde jeg sett dette bildet av noen andre hadde jeg aldri tenkt, “åååh så søte <3” Det ser fortsatt ut som at noen betaler oss for å ta disse bildene.