Dere kan tro vi fikk sjokk da vi våknet i dag å så hvor nydelig utsikt vi hadde fra hotellrommet vårt, H E R R E G U D. Det var helt mørkt da vi kom, så vi hadde ingen anelse om hva vi hadde i vente. Jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at utsikten er bra, for hotellrommet vårt er virkelig ikke noe å skryte av. Jeg tror faktisk dette er første gangen jeg opplever å bli lurt av bildene hotellet legger ut, så en gang måtte vel bli den første. Jaja, det er uansett ikke inne på hotellrommet vi skal tilbringe dagene, så det går vel fint.
Nå ligger Morten i sengen ved siden av meg å venter på at vi skal komme oss ned på stranden. Jeg forstår at det må være kjipt å være på ferie med en som alltid må prioritere bloggen, men det er jo også den som gjør at vi kan reise på slike turer. Selv om jeg ofte synes det er stress at jeg aldri får “ferie” når jeg er på ferie, så er jeg fortsatt evig takknemlig. Jeg har verdens beste jobb og verdens beste følgere, i love you guys <3
Jeg kjenner forresten at hjernen min er i feriemodus, så for øyeblikket har jeg INGEN bloggideer. Jeg hadde derfor satt stor pris på om DU kunne lagt igjen en kommentar med hva du vil lese om. Takk på forhånd <3
HEEI FRA GARDERMOEN <3 Da vi bestilte denne turen fikk jeg mail med nedtelling, “det er 51 dager til avreise”. Jeg husker både Morten og meg synes det var alt for lenge å vente, men tiden har jo gått så ekstremt fort? Jeg synes nesten det er skremmende hvor for tiden går, snart begynner jeg vel å nærme meg 50 årene 🙁 haha neida, joda.
Det som er morsomt er at jeg aldri bestiller pakkereise da jeg ofte føler det er dyrere enn å bestille alt separat, men det var helt til jeg kom over restplass. Jeg kan faktisk ikke forstå hvordan jeg som reiser så mye ALDRI har tenkt på restplass før? Jeg tuller ikke når jeg sier at vi betale 10.000 kroner for hele ferien. Fly og hotell til to personer for 10.000??? Vi skal bo på et ganske fint hotell også, så jeg vil absolutt si at vi har gjort en god deal. Jeg gleder meg SÅ til å vise dere <3 Vi snakkes i Hellas.
I går fikk jeg et spørsmål om jeg kunne skrive litt om pausen til Morten og meg. Jeg forstår at det er mange der ute som lurer på hvordan vi fikk det til å fungere igjen, så jeg bestemte meg derfor for å være helt ærlig med dere å fortelle historien vår.
Jeg husker ikke nøyaktig når det begynte å gå dårlig med oss, men det var vel før juletider engang. Vi har snakket om i ettertid at vi begge var innstilt på at Bali ville bli vår siste ferie sammen. Bali gikk overraskende bra, noe som jeg tror kanskje ga oss et nytt håp på at dette ville fungere likevel. Det gikk dessverre ikke lang tid fra vi kom hjem til det begynte å gå dårlig igjen. Under premierefesten til årets sesong av Paradise Hotel begynte vi å krangle over noe helt unødvendig. Det var nesten sånn at vi kranglet bare for å krangle.
Dagen etterpå kjente jeg rett og slett at jeg hadde fått nok, jeg klarte ikke det her mer. Det morsomme er jo at veldig mange trodde det var Morten som ønsket pause, men sannheten er at det var meg. Vi tok en prat og vi begge var enige om at en pause kanskje kunne være det beste for oss. Jeg tror nok både han og jeg var innstilt på at en pause betydde slutten, så vi kom på en måte aldri i gang. Morten sov hos meg og vi var sammen hver dag, samtidig som vi liksom hadde denne “pausen”.
Vi ble til slutt enige om at vi kunne ikke holde på slik om vi skulle klare å kjenne på hvordan livet uten hverandre var. Vi kuttet derfor all kontakt i nesten to uker. Det var noen unntak sånn som den episoden med Jodel, der et stakkarslig menneske brukte all sin tid og energi til å skriver usanne rykter om forholdet til Morten og meg. Det var selvfølgelig ikke noe kult da det var ekstremt mange som trodde på det han/hun skrev, spesielt da alt var veldig negativt rettet mot meg. Jeg husker blant annet at vedkommende mente at jeg hadde tryglet Morten til å gi meg en ny sjanse og at han derfor gikk med på en pause for å være snill, ha ha. Offentlig forhold er det beste <3
Vi hadde med andre ord nesten null kontakt og vi møttes heller ikke. Den eneste “kontakten” vi hadde var at vi fulgte med på hverandre gjennom Snapchat og Instagram. Jeg fikk også et spørsmål om vi fikk lov til å gjøre noe med noen andre, noe vi IKKE fikk. Spør du meg så vil det ikke hjelpe på forholdet om man i en liten periode for lov til å flørte og ligge med andre. Jeg hadde ikke klart å bli sammen med Morten igjen om jeg hadde visst at han hadde vært på andre jenter samtidig som han skulle finne ut om han ønsket noe videre med meg.
Under pausen tror jeg egentlig vi begge følte på at vi to ikke kom til å fortsette sammen, og da vi møttes igjen var det vel egentlig det vi begge hadde bestemt oss for. Problemet var bare at ingen av oss klarte å ta steget med å si “det er over”. Jeg husker at jeg prøvde å presse Morten til å si det, noe som er veldig typisk meg i sårbare situasjoner. Jeg har dessverre en dum uvane med å dytte vekk mennesker jeg bryr meg om når ting blir vanskelig, rett og slett for at jeg er livredd for å bli såret.
Etter mye frem og tilbake fikk jeg plutselig en følelse på at vi ikke kunne gi opp, ikke helt enda. Jeg spurte derfor Morten om vi skulle gi forholdet vårt en siste sjanse, der vi virkelig ga 100% begge to. Han var enig om at det var en god ide, og noen måneder senere flyttet vi sammen. Jeg er så evig takknemlig for at vi ikke ga opp, for nå kan jeg virkelig ikke tenke meg et liv uten han. Jeg har alltid tenkt at det å ha en pause er ødeleggene for forholdet, men pausen vår var det som reddet oss.
Det er aldri lett å komme til et punkt der man ikke vet om man skal gi opp eller om man skal kjempe videre. Vår generasjon har kanskje litt for lett med å gi opp med tanke på alle mulighetene vi har. Det er bare å logge seg på Tinder eller følge en kjekkas på Instagram, så ordner det meste seg. MEN jeg mener også at livet er for kort til å sløse det bort på en kjærlighet du innerst inne vet aldri vil fungere, så hadde jeg vært deg så ville jeg spurt meg selv “ser jeg en fremtid med h*n?“. Er svaret ja så er det jo verdt å prøve det man kan for å fikse forholdet, og for vår del var det pausen som hjalp. Vi trengte å kjenne på hvordan livet uten hverandre var, både på godt og vondt.
Jeg vet det var mange som ble fortvilet over at dere ikke rakk å bruke min personlige rabattkode, så jeg er derfor ekstremt glad at jeg kan meddele at dere enda kan få 20% rabatt på ALT fra NLY Trend. De har fått inn utrolig mye fint den siste tiden, så nå kan du virkelig shoppe fine høstklær til en billigere penge. Koden varer i 24 timer, dvs at den går ut 14/9 – klokken 15.00. Dere har med andre ord et helt døgn til å SHOPPE <3 Enjoy
Her om dagen innså jeg at jeg ikke hadde influensa eller var syk, det var angsten som hadde kommet tilbake. Jeg har blitt så vandt til å leve med den at det tar dager før jeg kjenner at den er tilbake. Kanskje det egentlig er jeg som fornekter at den er her og heller skylder på andre ting som “vondt i halsen” eller “influensa”. Det er jo lettere å kalle seg selv syk enn å si at man har angst.
Jeg skjønte ikke at den var tilbake før jeg plutselig fikk behovet for å ringe mamma klokken 02.00 på natten kun for å sjekke at alt var OK. For noen år tilbake da angsten plaget meg som verst var dette en daglig rutine. Jeg kunne ikke miste enda en foreldre, så jeg måtte derfor alltid passe på at mamma hadde det bra. Den samme natten som pappa døde følte jeg et sterkt behov for å ringe han, men jeg bestemte meg for å vente til dagen etter da klokken var langt over midnatt. Dagen etter var det for sent.
Jeg skjønte at den var tilbake da jeg tok meg selv i å sjekke værmeldingen for tiende gang samme dag. Jeg skulle fly fra Trondheim til Oslo, og måtte derfor forsikre meg at det ikke skulle lyne eller at det var alt for mye vind. Dette gjorde jeg alltid før, og det var mange ganger jeg enten ikke møtte opp eller bestilte meg tog istedenfor. For hva om det skjer noe med flyet? Hva gjør gjør jeg om lynet slår ned i flyet? Hva om vi styrter? Jeg var frem og tilbake i går om jeg skulle sende Ulrik en melding for å høre om det var trygt å fly. Skulle jeg virkelig la angsten vinne over meg? Ja, nei, JA. Noen minutter senere sendte jeg han en melding, og han sjekket flyforholdene for meg. Jeg fikk tilbakemelding om at det kom til å bli en fin tur og at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Takk gud for venner som er pilot. Jeg roet meg ned i noen sekunder, helt til jeg fikk denne meldingen fra Morten.
Jeg har levd med denne angsten i så mange år, at jeg ikke “tenker” over den lengre. For meg er dette normalt. Det er normalt å være livredd for vind og regn når jeg er ute å flyr, til tross for at jeg ikke var redd for å fly før Utøya skjedde. Sannheten er at det ikke er selveste flyturen jeg er redd for, men det er angsten for å gi fra seg kontrollen over eget liv. For hva om noe skjer? Hva om piloten ikke er flink nok? Hva om han ikke klarer å takle en eventuell krise?
Jeg tror faktisk jeg aldri har åpnet meg så mye om angsten min før, men akkurat i dag så føltes det rett. Jeg trenger å snakke om det, men så er det ikke alltid like lett. Jeg har ikke telling på hvor mange notater og sider jeg har lagret på et trygt sted som kun handler om dette. Notater jeg aldri hadde tenkt å vise til noen, men som jeg nå vurderer å dele med dere. Selv om mange mener at jeg ikke kan ha angst for at jeg lever det livet jeg lever, så føler jeg meg bare mer og mer klar for å vise dere en side dere aldri har sett før. Om jeg kommer til å tørre det vet jeg ikke helt enda, det får tiden vise.
Den eneste planen jeg har akkurat nå er å jobbe med angsten som alltid blir forsterket når høsten kommer. Jeg skal ikke ha en kjip ferie eller flytur på grunn av den, det er det mål jeg SKAL klare.
♥ Jeg har fått en uvane med å utsette regninger til siste frist, hehe. Jeg har seriøst alltid vært den personen som har betalt regninger med engang de har kommet i posten, men nå har jeg begynt å utsette de til siste liten. Det er IKKE bra, skjerpings!
♥ Morten og jeg har fått et skikkelig husmor-forhold, han er den som lager mat og jeg er den som rydder.
♥ Jeg bærer på en stor hemmelighet som jeg er veldig frem og tilbake på om jeg skal dere med dere eller ikke. Det er mange grunner til at jeg ikke burde dele, samtidig som at det er mange grunner til at jeg burde dele. #DILEMMA
♥ Jeg har som dere kanskje forstått blitt veldig rastløs igjen. Hadde det ikke vært for Celine så hadde jeg pakket kofferten min å flyttet til USA for lenge siden.. Jeg føler nesten at jeg er stuck hjemme i Norge med et… barn? haha. Jeg kunne uansett ikke byttet ut Celine mot noe som helst, hun er virkelig verdens beste <3
♥ Den perioden Morten og jeg ikke hadde det så bra sammen så tror jeg faktisk vi kranglet hver eneste dag. Nå kan jeg ikke huske sist vi kranglet, hvor deilig er ikke det? Jeg HATER å krangle, så det er veldig deilig at vi har en pause fra all kranglingen nå, haha! Jeg vet jo at det en gang vil komme dårlige perioder igjen, så det er bare å nyte tiden mens der er her. Neida, joooda.
♥ Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle si dette, men jeg har fått dilla på exern on the beachern. Det er liksom vondt og godt på en å samme tid. Jeg tror nok det har noe med at jeg har fått sansen for noen der inne, og for at Malin er med. Den to første episodene var helt katastrofe, men nå har det begynt å komme seg.
♥ Jeg tror at slutten av 2018 og 2019 vil bli mitt år, WATCH ME!
♥ Jeg har bestemt meg for å KUN shoppe litt sminke og noen plagg fra House of CB når Isabel og jeg reiser til Los Angeles. Jeg vil heller bruke pengene mine på opplevelser istedenfor klær.
♥ Jeg er en prosent unna å bestille meg tur til New York, SKAL? SKAL IKKE?
I går var Morten og jeg å prøvde The Juicery for aller første gang. Jeg følte nesten at jeg måtte i og med at hele blogg og influencer-Norge spiser på dette stedet. Det er viktig å passe inn, ikke sant? Hehe neida, joda. Jeg fikk anbefalt av Martine å smake den blå for den skulle tydeligvis smake godteri, noe jeg må si meg sterkt uenig i, MEN den var veldig god. Jeg har aldri vært en fan av smoothie bowls, men nå fikk jeg plutselig sansen for det. I og med at jeg endelig har begynt å like smoothie bowls tenkte jeg å ha et innlegg om positive ting som har skjedd hittil i 2018, da dette er en av dem 😉 hehe
♥ Året startet med at jeg skrev et ærlig innlegg om mitt første inntrykk av årets PH-deltakere, der jeg utpekte blant annet Ine som en av mine favoritter. Det tok ikke mange ukene før vi ble kjent. Det er litt morsomt at jeg kunne ha så rett av å bare se en intro der jeg virkelig digget Ine. Nå har jeg fått meg en venn for livet, noe jeg er evig takknemlig for <3
♥ Apropos Ine. For noen måneder tilbake så var vi med Anne Brith på premieren til bloggerne der jeg fikk møte Joakim for første gang. En liten funfact; Jeg prøvde å unngå Joakim ettersom jeg synes han var skummel og jeg var helt sikker på at han mislikte meg. Så sosial som Joakim er kom han selvfølgelig bort, og det viste seg at han ikke mislikte meg. Jeg har dessverre en dårlig uvane med å tro at alle influencere i Norge hater meg, haha. Det hele endte uansett med at vi dro på et nach som var helt krise, så vi måtte derfor løpe derfra og endte istedenfor opp på Max der vi ble sittende å snakke høylytt om BÆSJ, haha. Bæsjesamtalen og et dårlig nach var startet på en vennskap som jeg er evig takknemlig for å ha den dag i dag. Joakim er en helt fantastisk gutt, i love you <3
♥ Det er ingen hemmelighet at forholdet til Morten og meg har vært veldig turbulent. Det er ikke så lenge siden vi ble enige om å gå fra hverandre, noe som er helt merkelig å tenke på nå. Selv om vi har hatt våre nedturer så vil jeg vel egentlig bare si at det har gjort oss sterke. Det gjorde noe med forholdt vårt å komme oss igjennom en slik periode. Vi har bare vokst mer og mer på hverandre, samtidig som jeg bare har blitt mer og mer lykkelig. Takk for at du er du <3
♥ Jeg har lenge slitt med å klare å være 100% lykkelig etter alt som har skjedd meg, men det siste året har jeg virkelig forstått hvor forbanna bra livet kan være. Jeg har endelig fått oppleve at alt kan bli bra igjen etter traumatiske hendelser. Faen som jeg har kjempet, og ENDELIG kan jeg kjenne at alle tårene, styrken og presset har vært verdt det.
♥ Ikke bare har jeg kjempet for at jeg skal få det bedre inni meg, jeg har også stått på som f*en for å gjøre bloggen og jobben min så bra som overhodet mulig. Det har vært søvnløse netter, lite timer til venner, familie og kjæreste. Jeg har måtte ofre mye for å komme meg hit jeg er i dag, men herregud så takknemlig jeg er den dag i dag. Jeg tror det vil skje syke ting fremover og jeg kan love dere at 2019 vil bli mitt år 😀
♥ Jeg valgte å gå tilbake til managementet mitt etter at jeg hadde innsett at det ikke var så kult å stå på egenhånd likevel, noe jeg er EVIG takknemlig for nå. De er virkelig verdens beste og har hjulpet meg ekstremt mye dette året. Jeg hadde faktisk ikke klart meg uten dere, så TUSEN TAKK <3
♥ Mamma. Hun skjedde meg for 23 år siden, men jeg er likevel evig takknemlig for å ha henne i livet mitt.
♥ Jeg er så heldig at jeg har muligheten til å reise en del, noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg tror alle som har fulgt bloggen min en stund vet hvor viktig det er for meg å reise, noe jeg virkelig har fått dette året. Bali, Los Angeles x2, Kreta, Santorini og Sri Lanka. Sistnevnte gleder jeg meg ekstremt mye til.
♥ Jeg har fått så mange nye og fine bekjentskap dette året. Joakim, Ine, Anne Brith, Julianne, Stina og en del andre dere ikke vet hvem jeg er. Selv om jeg ikke føler at jeg har plass til flere venner så ELSKER jeg likevel å bli kjent med nye.
♥ Jeg fikk SÅ mange positive tilbakemeldinger på boktankene mine i går, så da tenker jeg vel at det bare er å begynne med å skrive bok? Så får vi se hvor det tar meg 😀
Kjekke Morten <3 <3 ;PPP
Dette er faktisk noe av det morsomste jeg har sett på lenge!
ooog dette må være det styggeste
Kanskje dette faktisk?
Alle bildene er tatt av Joakim Kleven.
I går ble Morten og jeg invitert av søteste Anne Brith til premieren av bloggerne. Det kommer snart til å bli en tradisjon, for hun inviterte meg med sist også. Jeg føler selvfølgelig det er viktig å stille opp for vennene sine på ting som dette, for det sier seg vel kanskje selv at det var en stor dag for mange av de som er med. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg først ikke så veldig lyst da jeg skulle reise med nattoget noen timer senere, og det eneste som fristet var noen timer med søvn. Etter en liten prat med Joakim skjønte jeg fort at jeg måtte ta meg turen, noe jeg ikke angrer et sekund på. Det var så koselig <3
Da var faktisk sist premierefest Joakim og jeg ble kjent. Vi snakket om det i går, for det føles jo faktisk ut som at vi har kjent hverandre i 10 år, men sannheten er at vi bare har kjent hverandre i 5 måneder??? Det er litt morsomt å tenke på hvordan noen vennskap får deg til å føle deg så.. trygg? at det kjennes ut som at man har kjent hverandre i mange år. Jeg ble plutselig veldig dyp nå, så la oss avslutte her, hehe!
Jeg vet forresten ikke om jeg har fortalt det her før, men visste dere at jeg egentlig synes det er ekstremt ubehagelig å være på kjendis-eventer eller hva jeg nå enn skal kalle det? Før jeg begynte å blogge selv så drømte jeg om å kunne få delta på slike eventer, men nå synes jeg bare det er litt… ubehagelig? Det teiteste er at det kun sitter i hodet mitt, for jeg føler meg på en måte så lite velkommen om jeg kan si det sånn. Misforstå meg rett, for de aller fleste er alltid hyggelig, men det har dessverre vært sine unntak. Jeg tror nok kanskje det er det som har gjort meg så usikker også, for det er jo aldri kult å føle at noen åpenbart ikke liker deg og helst skulle ønske at du kunne forlate stedet umiddelbart. Det skal sies at jeg kun har opplevd dette en gang, men det var på en måte nok til at jeg ble litt redd for å være rundt andre influencere. Jeg føler meg bare så alt for ny, haha. Det er bare så rart at alt det her kommer fra meg som vanligvis er SUPERSOSIAL, men det er vel ikke alltid man kan være det heller?
Er det en ting jeg har lært etter i går så er det å aldri spørre om råd for hvordan syk man er på bloggen. Dere vet når man er bekymret over noe med helsen sin? så velger man å google symptomene så har man enten kreft eller er dødssyk. Det verste man gjør er å google “sykdommen” sin, det har vel vi alle lært. Nå har jeg fått lære at man ikke skal spørre blogglesere heller, for plutselig er man gravid eller så kan man ikke ha influensa for at sesongen for influensa ikke er her.
Misforstå meg rett, for jeg setter virkelig pris på at dere tar dere tid til å kommentere og dele deres tanker og tips, MEN det gjør meg likevel bare mer stresset. For å si det sånn så vet jeg at jeg ikke er gravid, ettersom at dette ble sjekket flere ganger før p-staven ble satt inn og i ettertid også. Så med mindre jeg er jomfru-Maria så er det fysisk umulig at jeg er gravid, men jeg skal ikke nekte for at jeg blir stresset etter x-antall kommentarer. Så stresset at jeg ringte mamma for råd og trøst i går, haha.
Jeg tror jeg gjør det så enkelt at jeg drar innom legevakten og får en sjekk, så får jeg et ordentlig svar der. Jeg er dessverre bare så lat at jeg synes det er lettere å spørre dere, til tross for at det bare gjorde meg mer stresset. Jeg er faktisk så lat at jeg enda har fastlege i Trondheim, så jeg MÅ faktisk innom legevakten for å kunne sjekke meg. Jeg har bare blitt så glad i legen min at jeg ikke vil bytte, hehe. Jeg tok forresten blodprøver for bare noen uker siden der alt var tipp topp, så det er nok ikke mangel på noe som plager meg. Jeg tror nok egentlig det bare er en god blanding av stress, lite søvn og at jeg har slappet lite av. Jeg lå derfor på sofaen en HEL dag i går, noe som er veldig ulikt meg. Så ulikt at jeg ikke har gjort det på sikkert et år, hehe!
Uansett, takk for at dere bryr dere <3 you are the best!
