Kategori: Personlig

Først vil jeg beklage til dere lesere for litt triste innlegg de siste dagene. Jeg vet noen av dere ser på dette som negativt, men det er ikke det som er meningen. Jeg har bare veldig mye følelser inni meg, og dette er min måte å få det ut. Dette er dagboken min. Min psykolog. Mitt sted der gode og vonde tilbakemeldinger kommer. Når jeg er i en slik periode som jeg er i nå blir jeg plutselig veldig dyp. Jeg har masse på hjertet jeg bare må få ut, og det er dere jeg deler det med. De eneste jeg klarer å dele det med. Masse fremmende mennesker, er det ikke litt rart? Dere har tilliten min i alle fall, det er sikkert. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som er vondt og litt rart er at det skal ikke mer til enn en ubehagelig flytur for å ta meg tilbake. Det tar meg tilbake til det vonde. Til redselen. Til angsten. Til en trist fredag for 6 år siden. Det som også er så vondt men også litt godt er at perioder som dette får meg til å reflektere. Den siste tiden har jeg reflektert mye. Sannheten har vært vond, det skal jeg love dere. Men innerst inne har jeg godt av å innse dette. 

Jeg har til tider vært et jævlig menneske etter 22.juli. Ikke bare jævlig, men forferdelig. Jeg har vært vanskelig å forstå. Jeg har hatt sinneutbrudd over små teite ting. Jeg har grått. Jeg har skylt på andre for mine smerte. Det har vært lettere å ta smerten og sinne ut på noen andre, istedenfor å godta at problemet ikke er en flekk på duken. Det er noe større. Noe mer brutalt. Noe så vondt at jeg ikke klarer å ta tak i det. Ikke enda. Jeg trenger hjelp, men jeg føler meg ikke klar. Vil jeg noen gang føle meg klar?

Det knuser hjertet mitt å vite at jeg har vært vanskelig og til tider slem ovenfor de jeg bryr meg om mest. De menneskene jeg elsker. De som har støttet meg gjennom alt. De som er grunnen til at jeg står her i dag. Det er vondt å vite at jeg mest sannsynlig ødela mye. Det er vondt å vite at jeg har såret andre for at jeg har vært såret selv. Tårene presser på nå, for det er vondt å skrive dette. Det er som å få bekreftet svart på hvitt for et grusomt menneske jeg har vært til tider. Det var aldri meningen, og det er ikke før i senere tid at jeg har innsett at problemet var min fortid, ikke deres. 

Jeg har allerede sagt unnskyld. Jeg har allerede fått høre at det går bra. Jeg vet at jeg ikke kan unnskylde meg resten av livet, men jeg vil at dere skal vite at jeg virkelig mener det. Jeg vil at dere skal vite at det gjør vondt å innse nå et par år senere hvor mye jeg lot det gå utover dere. Det var aldri dere som såret meg. Det var ikke dere som ga meg angst. Det var ikke dere som gjorde meg deprimert. Det var han. Så unnskyld. Unnskyld for hvordan jeg oppførte meg noen ganger. Unnskyld for at dere alltid fikk skylden. Unnskyld for at jeg ikke så hvor mye dere faktisk ga meg. Unnskyld. 

Jeg vil skrike. Jeg vil kjefte. Jeg vil gråte. Jeg vil hyle. Jeg vil gi opp. I så mange år har jeg hatt lyst til å si akkurat hva jeg har tenkt og følt, men jeg har ikke turt. Følelser er skummelt, i alle fall når det kommer til hva jeg føler rundt deg. Jeg vil ikke tilfredsstille deg på noen som helst måte med å si at jeg er svak, sliten, deppa og lei. Du har vært motivasjonen min til å lykkes i livet, ” han skal ikke få ta fra meg dette også. Kom igjen, Sofie“. Du har gjort meg sterk, men du har også gjort meg så forbanna svak. 

Du av alle har gitt meg en intens flyskrekk. Ikke bare flyskrekk, men skrekk for situasjoner der jeg ikke har kontroll. Jeg vet at det ikke er farlig å fly, men jeg vet så alt for godt følelsen av å skulle dø. Jeg kjenner til følelsen av å ikke ha kontroll. Den kontrollen du tok fra meg. Husker du? Den kontrollen jeg stadig mister. Jeg mistet den på flyet på vei til Dubai, bare sånn helt plutselig. Plutselig var det vanskelig å puste. Jeg kaldsvettet. Tårene presset på. Nå dør jeg. Hvorfor dør du, Sofie? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg dør hver gang jeg føler jeg mister kontrollen, for du har lært meg at det å miste kontrollen kan drepe meg. Du har lært meg at det å ikke ha kontroll er farlig. Så farlig at jeg som ikke er kristen engang ba til gud om å få overleve. Få klemme mamma igjen. Faen, jeg var bare 16 år. Jeg var ikke klar for å dø. Jeg døde. Ikke fysisk men psykisk. Jeg er død på innsiden. Jeg var heldig som fikk overleve, men uten kontroll er jeg ingenting. Da er jeg bare død. 

Så fuck deg Breivik. Fuck deg som enda hjemsøker meg. Fuck deg som har gjort meg så redd. Fuck deg som har gjort meg til en kontrollfreak. Fuck deg som drepte så mange. Fuck deg som tok fra så mange det kjæreste de har. Fuck deg som var så feig. Fuck deg. 

” En ting jeg ikke forstår. Hvorfor legger du ut bilder av rumpa di når du har komplekser med den?” Jo, det skal jeg gjerne fortelle deg. Jeg jobber hver eneste dag med å godta meg selv som den jeg er, og fortelle meg selv at jeg er bra nok. Var det ikke vanskelig nok før, så skal jeg love deg det at det er vanskelig nok nå der jeg blir fortalt det motsatte hver eneste dag. Enten så er jeg feit, har liten rumpe eller så er jeg ikke spesielt pen. Jeg skrev et innlegg med setningen “jeg vet at jeg ikke er stygg” og kommentarene om utseendet mitt tikket inn. “Du er ikke pen”. Neivel, janteloven. 

Jeg får daglig kommentarer om utseendet mitt, og jeg regner med at du som leser dette forstår at det ikke er lett. Ja, jeg er en offentlig person, men jeg er bare et menneske jeg også. Selvfølgelig er det ikke kult å daglig få høre hva som ikke er bra med deg. Hadde jeg vært et par år yngre og vært den usikre Sofie jeg engang var, så ville jeg gått i kjelleren av kommentarene deres. Jeg opererte puppene mine på grunn av et par kommentarer, jeg vil ikke engang tenke på hva jeg hadde gjort nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jo, jeg legger ut bilder av rumpa mi. Ikke for at jeg elsker den over alt på jord, men for at jeg prøver å godta den. Jeg ønsker ikke å sette grenser for meg selv med å fortelle hva jeg kan og ikke kan gjøre, kun for at jeg ikke er fornøyd. Det er ikke lett å godta seg selv når man daglig får sin dose av “perfekte rumper”. En liten rumpe er ikke lengre bra nok, for vi har blitt alt for vandt til å se store flotte veltrente rumper over alt. Jeg har alltid hatt en liten rumpe, men aldri før har jeg fått kommentarer på den. Verden blir bare mer og mer utseendefiksert, og vi alle er med på å godta dette. Slutt å alltid pek finger på bloggere og kjendiser, dere er også en del av det. Vi blir så påvirket av det vi ser på nett, så vi overbeviser oss selv til å tro at det er sånn det skal være. Jeg skal ikke gå den veien, og legger derfor ut bilder av rumpa mi uansett hvor liten du måtte føle at den er. Når jeg tenker meg om så er det bare noe så lite og ubetydelig som en rumpe. Takk gud for at jeg ikke må kjempe mot kreft hver eneste dag, og at problemet mitt ligger på størrelsen på rumpeballene mine. Verden ass. 

Jeg er er bra nok som jeg er, og til syvende og sist så er det personligheten som teller. Kanskje jeg ikke har en stor rumpe, men jeg har veldig mange gode egenskaper som jeg er SÅ STOLT av. Nå skal jeg ta med meg min #noass og komme meg på stranda. Vi snakkes. 

Vet dere hva? Etter at jeg skrev innlegget om mitt ekstreme pengeforbruk innså jeg noe veldig viktig. Det som har vært problemet er at jeg alltid har visst at jeg må skjerpe meg, men jeg har ikke hatt motivasjonen til å gjøre det. Helt til jeg skrev en setning på min egen blogg. Jeg har alltid tenkt over det, men det ble ikke en realitet før jeg så det svart på hvitt. “Jeg fortjener å bruke masse penger på ting som ikke vil ha en verdi for meg den dag i dag” Det vil ikke ha en verdi for meg den dag i dag, så sant. Ingenting av det jeg har brukt pengene mine på har hatt en verdi for meg senere i livet, utenom et hotellopphold i Thailand som ga meg mye fine minner. 

For to dager siden sto jeg inne på Chanel. Jeg hadde bestemt meg for å endelig kjøpe vesken jeg har hatt lyst på så lenge. Denne vesken har jeg drømt om i så mange år, så hvorfor ikke kjøpe nå som jeg først har økonomi til det? Plutselig slo det meg. Vil dette ha en verdi for meg om en uke eller en måned? Jeg trenger ikke en veske til 48.000kr akkurat nå, den kan jeg kjøpe senere. Hvorfor ikke bruke de pengene på ferie istedenfor? Hva med et fint hotell i Paris, der vi virkelig kan kose oss på kjærestetur. Eller hva om jeg faktisk bare sparer de 50.000kr? Da er jeg plutselig mye nærmere enn fremtidig leilighet, det vil aldri en Chanel veske kunne gi meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg gikk ut ifra butikken, uten vesken jeg hadde drømt om så lenge. Gamle meg hadde kjøpt denne vesken uten å tenke seg om. Hva har skjedd? I dag var jeg også på shopping, og jeg kjøpte ikke noe med mindre jeg var 100% sikker. Alle som har shoppet med meg vet at jeg alltid kjøper ting jeg egentlig ikke trenger, som blir liggende med prislappen på lengst inne i klesskapet mitt. Jeg er sjokkert , men mest stolt. Dere får mene dette er et luksusproblem, men alle som kjenner meg vet at dette har vært et stort problem for meg. Jeg har ikke klart å kontrollere meg, noe som har vært vanskelig. Jeg tror likevel på nye og bedre tider, så nå er jeg klar for å begynne å spare igjen. ØNSK MEG LYKKE TIL <3 

Denne uken har jeg fått utrolig mange kommentarer om abort. “Tok du virkelig abort som 14-åring, fyfaen så jævlig”, “hvem har sex når de er 14-år?”, “vil tro moren din var stolt når hun måtte ta med barnet sitt for å fjerne et annet barn”. Det har tikket inn så utrolig mange kommentarer, som jeg valgte å ikke godkjenne. Jeg ønsket ikke at det skulle starte noen rykter rundt dette, så jeg prøvde å bare la det roe seg ned av seg selv. Dette tok jo aldri slutt, så jeg valgte derfor å svare på en kommentar der jeg avkreftet dette. 

Det tok ikke lang tid før jeg fikk vite at det hadde stått på Jodel. Herreguuud så sjokkert jeg ble, eller bare ikke. Dette er en av grunnene til at jeg er i mot Jodel, og nå har det blitt bevist igjen. Jeg fikk tilsendt bilder av jodelen, og det som var godt å se var at det var mange som støttet meg. Det er godt å vite at det finnes noen hyggelige mennesker som bruker denne appen også. Men over til hva dette innlegget handler om; Nei, jeg tok ikke abort som 14-åring. Jeg så det var en “gammel bekjent” som skrev dette, noe jeg tviler sterkt på. Det er akkurat dette som er så skummelt med Jodel, for hvem som helst kan skrive hva som helst. Jeg tok meg ikke veldig nær av dette, men hva om jeg faktisk hadde tatt abort? Hva om dette var noe jeg virkelig slet med, og ikke ønsket at hele verden skulle få vite? Nei, dette var så langt i fra greit å skrive.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg håper dere nå har fått en oppklaring i dette. Så håper jeg vi kan legge denne død nå, og kose oss på en så fin lørdagskveld. Takk for meg <3

Daglig får jeg kommentarer om at forholdet til Morten og meg er så perfekt. Vi er goals og har et drømmeforhold. Forholdet vårt er langt i fra perfekt. Det er ikke lenge siden vi var så uenige at vi ikke snakket sammen på en hel dag, rett og slett for at begge trengte tid. Vi kan bli sint, lei og frustrert vi også. Vi sier ting vi ikke mener, og krangler over meningsløse ting. Jeg kan noen ganger tenke at livet uten Morten ville vært lettere, til jeg angrer noen sekunder etterpå. Jeg elsker Morten, selv om han kan utfordre meg ekstremt mye noen ganger. 

Hele poenget mitt er at forholdet vårt ikke er så perfekt som det kanskje kan virke fra utsiden. Men vi har det bra sammen. Jeg er lykkelig, og det vil jeg tro han også er. Selv om Morten virkelig kan gå meg på nervene noen ganger, så er det likevel så mye jeg elsker med han og forholdet vårt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

♥  Morten hater egentlig å holde rundt meg på grunn av at armen hans alltid sovner, men han gjør det likevel. Jeg pleier ofte å våkne av at han ikke holder rundt meg, og da må jeg vekke han for å få han til å ta rundt meg igjen. Jeg vet han egentlig hater det, så det er egentlig ganske søtt gjort. 

♥ Han hjelper meg mye med Celine, noe som absolutt ikke er en selvfølge. Han går turer med henne, mater hun og passer på henne når jeg ikke har tid.

♥ Er jeg sliten en dag tar Morten seg av bloggen. Jeg spør aldri, han er bare så søt at han alltid tilbyr seg å gjøre det. “Skal æ skrive et innlegg for dæ eller?”

♥ Vi kan være i samme rom, uten å måtte gi hverandre så mye oppmerksomhet og bekreftelse hele tiden. Begge har mye å gjøre, noe som gjør oss veldig usosiale. Derfor tar vi noen minutter der vi koser litt før vi begynner å jobbe igjen, det er veldig koselig. Sånn som nå la jeg meg i armkroken hans i noen minutter, før jeg var rett tilbake på pcen igjen. 

♥ Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; JEG ELSKER AT MORTEN ER LIKE SPONTANT SOM MEG <3 Ikke bare det at han er spontan, han elsker også å reise. Det er så viktig for meg å ha dette til felles, da jeg virkelig brenner for å reise og oppdage nye steder. Det er bare 3 dager til vi reiser, herreguuuud. 

♥ Det er selvfølgelig ikke et must, men for meg er det utrolig viktig å gå godt overens med familien til Morten. Jeg tuller ikke når jeg sier at han har verdens beste familie, de tar alltid så godt vare på meg.

♥ Han godtar mine syke humørsvingninger. Som jeg har skrevet litt om før så sliter jeg med mitt, noe som kan gjøre meg til en veldig krevende person å være sammen med. Morten vet at jeg ikke mener noe vondt med det, og støtter meg alltid på en så utrolig fin måte. Sist jeg kom gråtende hjem for ingen grunn kom han etter meg inn på rommet, og bare holdt rundt meg. Takk for at du er du. 

♥ Når alt kommer til alt så er jeg bare glad for at du er du. Selv om du kan være en utrolig krevende person å være sammen med, så har du så mange fine egenskaper som jeg elsker. Jeg vet veldig godt selv at jeg også kan være veldig krevende og ikke minst sta. Det er derfor det er så godt å se at vi klarer å få det til å funke så bra, til tross for personlighetene våre. Jeg kunne aldri byttet deg ut mot noen <3 du er virkelig best.

Da jeg var 18 år gammel fikk 300.000 på sparekontoen min. Det var en trøst til meg fra staten for å ha opplevd terror. Jeg fikk en erstatning for hva jeg hadde vært igjennom. Jeg er glad for pengene, men jeg skulle heller ønske dere hadde vært flinkere med oppfølgning. Hvor ble vi av ? Glemte dere oss? 

For hva skjer egentlig med en 18-åring som plutselig får flere hundre tusen på kontoen sin? Noen ville sikkert vært fornuftig å spart alle pengene, men jeg var alt for ung til å forstå viktigheten av penger. Jeg kjøpte derfor en klokke til eksen min og masse klær på H&M, Bikbok og Zara. Jeg fortjener det. Jeg fortjener å bruke masse penger på ting som ikke vil ha en verdi for meg den dag i dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg flyttet til Trondheim der jeg selvfølgelig måtte bo i en kjempe fin leilighet. 10.000kr i måneden betalte jeg som gikk tredje året på videregående. Hvem har råd til å betale så mye i husleie på videregående? Svært få. Men jeg hadde sparekontoen min. Årene gikk og jeg fikk mer i erstatning. Jeg klarte ikke å jobbe, måtte dele opp skoleåret og lå egentlig bare hjemme i sengen min å var deprimert. Jeg shoppet mye da, for det gjorde meg lykkelig i noen minutter.

Jeg hadde lenge lyst å ta silikon, og jeg visste at om jeg brukte sparekontoen min på dette ville jeg føle meg lykkelig. Endelig skulle jeg ikke føle denne intense smerten og angsten mer. Jeg tok derfor ut 33.000 kr for å endelig slutte å hate noe på kroppen min, og kanskje bli litt lykkelig igjen. Silikon kan nok redde meg fra traumer, kan det ikke? Det var en lykkefølelse i en måned, også fant jeg noe nytt å hate. Det hjalp ikke å operere, for det var egentlig ikke puppene mine som var problemet. Det var mitt syn på egen kropp. Det var min egen selvfølelse. Jeg hadde rett og slett ikke lært å elske meg selv. Kunne jeg gått tilbake i tid har jeg ikke gjort det, og heller investert de pengene i bolig. 

Jeg kan ikke huske følelsen av å være blakk, for det er så utrolig lenge siden jeg har vært det. Jeg har hatt veldig mye penger i 4 år, da jeg har fått flere erstatninger og tjener godt nå. Jeg har derfor fått meg en livsstil som de fleste ikke har. Jeg kan dra ut å spise flere ganger i uken, kun for at jeg ikke orker å lage min egen middag. Jeg shopper alt for ofte og er alltid ute å reiser. De neste 5 månedene skal jeg til Dubai, Paris, New York, Bali og Los Angeles. Vi har allerede snakket om å dra til Thailand så fort jeg kommer hjem fra L.A. 

Jeg har et sykelig pengeforbruk, og jeg gjør ikke noe med det. Jeg har selvfølgelig spart en del, men hadde jeg vært flinkere kunne jeg nok kjøpt meg en leiligheten uten å måtte ta opp lån. Selvfølgelig hadde jeg tatt opp lån, men jeg regner med at dere forstår poenget mitt. Jeg hadde ikke godt av å få kastet så mye penger i fanget mitt i en veldig ung alder, for jeg var ikke klar. Det å bruke penger var som terapi for meg, noe som ga meg dårlige vaner i voksen alder. Jeg har alltid hatt mye penger, noe som har gjort meg til et lite fornuftig menneske.

En to år gammel selfie. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min første selfie med min første Iphone. Husker dere Iphone 3G? haha

Litta selfie før en fest. Visste dere at jeg festet mer som 16-åring enn hva jeg gjør nå? haha. Savner tiden med hjemmefest <3

Her fikk vi være med de kule gutta på rulling. 

Her hadde jeg akkurat bestått teorien, herregud for en lykkefølelse. Jeg husker jeg kom ut av lokalet å hylte av lykke, så sto det en stakkars gutt utenfor å gråt. Han hadde nok mest sannsynlig ikke bestått, så kom jeg hylende ut. Stakkars, haha. 

Dette var i starten av vennskapet til Julie og meg. Liten funfact: Julie likte meg ikke i starten, haha. 

Dere aner ikke hvor fornøyd jeg var med denne selfien. Rett etter at jeg hadde tatt bildet kjappet jeg meg å laste det opp som profilbilde på Facebook.

Hva skjer med leppestiften her? haha. På dette bildet var jeg faktisk 18 år gammel. 

19 år gammel. Forandret meg litt på bare et år? haha

Nyttårsaften 2015 <3

Dette bildet var veldig morsomt å finne. Jeg hadde skrevet et innlegg som ga meg 736 lesere, aner dere hvor stolt jeg var? Ting har virkelig forandret seg. 

En hyggelig sommerdag i Trondheim <3

Dette er tatt i Santorini i 2015.. Santorini er virkelig det fineste stedet jeg noen sinne har vært. Jeg er ganske sikker på at jeg skal tilbake dit neste sommer. 

Vi tok båt fra Santorini til Paros, som er det verste stedet jeg noen sinne har vært. Det er skikkelig familiested, og resturantene stenger rundt 12.00 hver kveld. 

“ I dag har du fått mye stygge kommentarer, Sofie“. Det er mer synd på deg enn meg, for jeg kan se at det går innpå deg. Jeg forstår så godt at det må være vondt for deg. Det må være vondt å lese alle de stygge tingene de skriver om noen som står deg så nært. Så nært at jeg engang visste hvordan hjertet ditt hørtes ut fra innsiden. For deg er jeg den vakreste på jord, men for andre er jeg en stygg umoden hore og et dårlig forbilde. 

” Det går bra, jeg tenker ikke særlig over det“. Du virker litt letta, men jeg vet du er bekymra. For hvor mye skal egentlig et menneske tåle? Jeg føler vi er tilbake til barneskolen, der man kommer gråtene hjem fra skolen for noen har vært slemme. Jeg vet ikke følelsen, men jeg tror mammahjertet skriker. Hvordan kan noen være slem mot det kjæreste du har? Du føler deg nok litt hjelpesløs, for du kan ikke beskytte meg mot dette. Du kan ikke ringe rektor eller snakke med foreldre, du må bare godta ord som “det går bra“.

For hva om det hadde vært ditt barn. Ville du fortsatt skrevet disse tingene? Eller om vi skal se det fra en annen side, hadde du ønsket at din mor skulle føle på det? For hvem synes egentlig det er greit å lese slikt om barnet sitt? ingen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli vant til å lese stygge ting om personligheten min og utseendet mitt, men her er jeg. Det er ikke meg dere sårer, det er familien min og vennene mine. Det er de som sitter igjen med en vond følelse. Det er de som er redd for at dette skal ødelegge meg. Det er de dere sårer. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at jeg skrev innlegget ” endrer meg for reisen til L.A” fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg følte behovet for å endre meg på grunn av en 2-ukers ferie. Sist vi var i L.A fikk jeg kjenne på et enormt press jeg aldri har kjent på før. Dere kan gange ungdomsårene med 10 eller kanskje 20 til og med. Jeg følte plutselig at jeg var 14 år gamle Sofie igjen, som gjorde alt for å passe inn. 

Utelivet i L.A funker sånn at rike menn kjøper bord, der de også betaler ekstra for å ha pene jenter på bordet sitt. Disse pene jentene blir vartet opp med fri alkohol, inngang og bord hele kvelden. Hvorfor? For å sitte å se pen ut for disse rike mennene. Det høres nok veldig overfladisk ut, noe det også er. Likevel er det utrolig moro, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Hvem synes det er gøy å sitte å se pen ut en hel kveld? Det er ikke sånn at du MÅ sitte på bordet, du går fritt rundt på utestedet, danser og har det gøy. Så kan du komme tilbake til bordet for å få enda mer gratis drikke. På 10 dager brukte vi null kroner på alkohol, det var virkelig luksus og vel sparte penger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er selvfølgelig en bakside med å slippe køen, få fri inngang, gratis alkohol og bord på de beste nattklubbene. Du blir analysert fra topp til tå. Mange jeg vil se på som normalvektige er rett og slett for feite til å komme inn på utestedene. Du skal være perfekt, for du er kjøpt og betalt. Sist vi var der hadde venninnen min på seg flate sko som vi i Norge så og si alltid bruker på byen, det ble ikke godt mottatt. Jenter SKAL gå å høye hæler på byen, og det er også viktig å kle seg veldig fint. Det er også veldig viktig å være pen, ellers kan vakten fortelle deg at du er for stygg for å komme inn. Tenk at de faktisk holder på sånn? Vi møtte flere jenter i L.A som hadde blitt fortalt at de enten var for stygge eller feite for å komme inn på utestedet. ” Her skal vi bare ha pene og tynne jenter” 

Dette er grunnen til at jeg 4 måneder tidligere sitter å stresser over min kropp og mitt utseendet. Slapp av, jeg vet at jeg ikke er stygg eller overvektig, men er det virkelig så unormalt å føle på presset? Når jeg vet hvor tøft det kan være? Jeg er livredd for å ikke være bra nok for utestedene. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg hadde taklet å fått et nei, for at jeg ikke hadde vært pen eller tynn nok. Jeg vet selv at jeg er tynn, men L.A er en helt annen verden enn det som er normalt, og det er veldig viktig å huske. Det er kanskje lett for dere å si “hvorfor støttet du et slikt miljø?”. Men hallo, hadde ikke du ønsket å feste på de beste utestedene når du først hadde reist så langt? Vi reiser på jentetur for å ha det gøy, ikke for å endre verden. Selv om det er det som forventes av en blogger. Jeg er bare et menneske jeg også. 

Jeg vet hva jeg ville vært forkjemper for om jeg hadde bodd i USA. Synd ingen av de store superkjendisene våre gjør noe for å endre dette syke miljøet, som ikke gjør annet enn å ødelegge selvtilliten til alt for mange jenter.