Er det noe jeg elsker, så er det å være rundt mennesker. Jeg kan likevel bli lei om jeg ser de samme menneskene hver eneste dag, så hvordan er det egentlig å henge så mye sammen med Morten? Vi er så og si sammen hver dag, og vi blir alltid invitert på arrangementer sammen. Det er ingen tvil om at jeg liker å være med vennene mine, og at jentekvelder er noe av det beste jeg vet. Likevel er Morten er ganske morsom type å henge med, noe som gjør at det går helt fint å være sammen så mye som det vi er. Vi har utrolig mye til felles, samtidig som vi har ganske lik humor. Mange vil nok tro at dette bare er nyforelskelsen, men det tror jeg ikke. Enkelte mennesker klikker man bare utrolig godt sammen med, og Morten er en av de. Han er kjæresten min, samtidig som han er bestevennen min.
Vi er også veldig flinke til å tilpasse hverandre, noe jeg tror er veldig viktig. Sånn som nå, Morten sover mens jeg skriver ferdig blogginnleggene mine. Han skjønner at dette er noe jeg må gjøre, selv om han til tider synes det er utrolig kjedelig. Jeg bruker mye tid foran macen som jeg heller kunne brukt på han, om dere forstår. Jeg er glad jeg han er så forståelsesfull når det kommer til dette, ellers ville det nok aldri funket. Vi begge har heldigvis en jobb innen sosiale medier, noe jeg vil tro gjør hele situasjonen lettere. Vi hjelper hverandre, kommer med ideer og støtter når det trengs. Så det å tilbringe så mye tid sammen med Morten er bare morsomt. Jeg nyter hvert øyeblikk jeg har sammen med han, selv om han kan være utrolig plagsom noen ganger, haha. Jeg føler meg veldig heldig som har møtt en som han <3
Nå som Paradise er over, hva tenker jeg egentlig å gjøre fremover? Skal jeg begynne å studere? Er det en spesiell utdanning jeg ønsker meg? Svaret er nei. Jeg kan ikke se for meg at jeg begynner å studere med det første, det er ikke noe jeg ønsker. Akkurat nå skal jeg satse fult og helt på bloggen, og gjøre mitt aller beste for å få det til. Jeg føler jeg har kommet godt i gang, så jeg vil absolutt si at jeg er kjempe stolt over meg selv. Hei hei janteloven ♥♥
Jeg har aldri hatt et ønske om å studere, for jeg har rett og slett ikke følt at det har vært noe for meg. Jeg sliter veldig med konsentrasjonsvansker, noe jeg har gjort siden 22 juli. Det er sikkert mye jeg kunne gjort for at dette skal bli bedre, men jeg må klare å snakke om følelsene mine først. Jeg er enda ikke kommet til det stadiet der det er greit, så akkurat nå prøver jeg å gjøre det beste ut av situasjonen. Det å kunne jobbe med å skrive og uttrykke tankene og følelsene mine har alltid vært en drøm, og den har endelig gått i oppfyllelse. Jeg vil selvfølgelig gjøre noe mer ut av den muligheten jeg har fått nå. Kanskje skrive en bok om fortiden min/traumer?. Jeg vil også hjelpe barn og dyr.
Før jeg takket ja til å være med på Paradise Hotel var planen å reise ned til Los Angeles for å bli make-up artist. Jeg ønsket videre å starte mitt eget merke, noe jeg fortsatt drømmer om. Jeg har lyst til å lage noe som er mitt. Enten sminke eller klær. Jeg har utrolig mange drømmer og mål som jeg ønsker å oppnå. Jeg er ikke den som gir meg med det første, så jeg vet at jeg vil få til dette 🙂 Det jeg gleder meg mest til er å dele denne reisen sammen med dere ♥
I SAMARBEID MED LAPOINT HAR JEG NÅ KONKURRANSE PÅ INSTAGRAMMEN MIN, DER DU KAN VINNE EN REISE TIL PORTUGAL DER DU SKAL SURFE <3 SOFIEENILSEN PÅ INSTAGRAM 🙂 LYKKE TIL!
I går fortalte jeg dere at jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg en gang i løpet av livet mitt, og tenkte derfor å dele dette med dere. Det er jo egentlig veldig personlig for min del, men kanskje jeg kan hjelpe andre som er i samme situasjon nå.
For noen år siden møtte jeg en gutt jeg var helt sikker på at jeg kom til å være sammen med for resten av livet. Jeg var så forelska at dere ikke vil tro det engang. Sommerfuglene jeg trodde var oppskrytt var noe jeg plutselig kjente hver eneste dag. Savnet etter han når han bare var borte noen timer var nesten utholdelig. Jeg var avhengig, og kjempe forelsket. Jeg er ganske sikker på at disse følelsene var gjensidig, og vi hadde det utrolig bra sammen. Likevel var det et eller annet som skjedde. Vi fikk det bare ikke til å funke, uansett hvor hardt vi prøvde. Eller, problemet var vel at vi ikke gjorde de riktige tingene. Vi bare ga opp, og latet som ingenting.
Det tok meg noen år å innse at dette mest sannsynlig ikke ville funke. Det var vondt, for han betydde utrolig mye for meg. Det var så vondt at jeg ikke klarte å gi slipp, selv om jeg viste at det var det eneste rette å gjøre. Jeg stakk derfor av, for jeg klarte ikke å møte sannheten. Jeg gikk en hel sommer å hadde kjærlighetssorg, for jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg klarte ikke å reise hjem til Trondheim, for jeg visste at det ville være slutten for oss. Jeg ble derfor igjen i Tønsberg med kjærlighetssorgen min. Jeg smilte på utsiden, men det føltes helt jævlig. Kjærlighetssorg var noe som skulle komme etter et brudd, ikke flere måneder før. Hvordan skulle jeg klare å reise hjem til leiligheten vår og pakke tingene mine? Han skulle være igjen der, uten meg. Hvordan skulle jeg klare å avslutte et kapittel som var så viktig for meg?
Jeg klarte til slutt å reise hjem til Trondheim, og gjøre det slutt. Selv om det var vondt, var han enig. Vi begge satt med de samme følelsene, men ingen av oss hadde klart å ende det. Jeg flyttet tilbake til Tønsberg, men det tok ikke mer enn et par dager før jeg var tilbake til Trondheim igjen. Hvorfor klarte vi ikke å å gi slipp? Jeg hadde det vondt i mange måneder, for vi var kjærester uten å egentlig være sammen. Vi begge var single, og kunne gjøre akkurat hva vi ville, samtidig som vi sa “jeg elsker deg”. Jeg måtte faktisk reise hele veien til Mexico for at vi skulle klare å gi helt slipp.
Selv om det var tungt, så var dette det beste for oss. Noen ganger er det vanskelig å se det selv, men det er ikke alltid det vil funke. Vi var nok for ulike og hadde forskjellige drømmer og mål. Nå kan jeg ikke forstå hvorfor jeg valgte frivillig å ha det vondt i flere måneder. Helt ærlig, så trodde jeg aldri at det kom til å bli bedre. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å klare å forelske meg på nytt, men se hvor jeg er nå.
Jeg vil ikke tenke på hvordan forholdet hadde vært den dag i dag om vi ikke hadde gjort det slutt. Selv om det var jævlig vondt der å da, er alt bra nå. Han har det bra, og jeg har det bra. Jeg har forelsket meg på nytt, selv om jeg ikke trodde det var mulig.Alt vil ordne seg til slutt, det kan jeg love deg. Når en dør lukkes, åpnes alltid en ny. Husk det ♥
Jeg er født i væren. Passer perfekt da jeg er både sta og har en sterk personlighet.
Da jeg var liten hadde jeg en merkelig hobby, nemlig å putte perler i nesa. En gang puttet jeg så mange perler i nesa at mamma måtte ta et sugerør å suge de ut igjen, da de hadde kommet alt for langt inn. Jeg vil tro mamma var fornøyd i det hun måtte suge på et sugerør som var plassert langt inni nesa mi. Bare hyggelig 🙂
Da jeg var liten bestemte jeg meg for å rømme hjemmefra. Jeg dro derfor til naboen å satt meg i en gammel trailer og ventet til noen skulle hente meg. Når jeg oppdaget at ingen brydde seg dro jeg hjem igjen å latet som ingenting.
Jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg en gang i løpet av livet mitt. Den varte i flere måneder.
Humøret mitt kan endre seg utrolig fort. Jeg kan gå fra å være kjempe glad til sint på noen sekunder.
Jeg har hatt en ponni, en hest, 8 hamstere, 4 katter og 2 hunder.
Jeg har overdrevent støv på hjernen. Jeg bruker kanskje 1/3 av dagen på å rydde. Det verste jeg vet er rotete overflater.
Det er bare et par år siden jeg slet ekstremt mye med selvbilde. Både utseendet og kropp.
Jeg har kun jobbet etter at jeg fullførte videregående.
Jeg har gått gjennom mange faser i ungdomstiden min. Det er noen perioder jeg mest sannsynlig ikke vil dele bilder fra, men jeg kan si så mye som løvemanke. Noe dere kan se bilder fra er den perioden jeg skulle ha minst mulig bryn. 1KM mellom hvert brynene er fint.
🙂
Samvittigheten min er noe for seg selv. Jeg får fort dårlig samvittighet, og kan gå å tenke på situasjoner jeg egentlig ikke trenger å ha dårlig samvittighet for.
Jeg tar lett til tårene. Jeg gråter av å se andre gråte, urettferdighet, dyr som dreper dyr, ja alt.
Jeg må alltid sjekke bak meg før jeg tar i headsettet, ellers tror jeg alltid noen følger etter meg. Min største frykt er at noen skal overfalle meg uten at jeg hører det først, hehe.
Da har jeg fått en del spørsmål om hvordan det var å møte foreldrene til Morten og hva de synes om meg, tenkte jeg å skrive et innlegg om det. Jeg spurte derfor om Morten ønsket å skrive et innlegg om hvordan han synes møtet gikk. Det er jo alltid litt skremmende å ta med kjæresten hjem til foreldrene, er det ikke? Jeg ville ikke tatt med meg selv til foreldrene mine så, hehe neida. Personlig synes jeg det gikk utrolig bra, men nå skal dere få høre Morten sin side av saken 😉
Forrige uke var vi hjemme i Bodø hos foreldrene mine. Dette var noe vi hadde planlagt en stund tilbake i tid. Mamma og Pappa ble kjempeglad da vi fortalte at vi skulle ta turen oppover til kalde nord. Jeg visste at Sofie kom til å bli godkjent, så jeg var ikke nervøs. Så innbilsk som Sofie er sa hun selv at hun visste de kom til å like henne, noe de absolutt ikke gjorde. Neida, jeg bare tuller. Foreldrene mine er veldig lett snakke med, så Sofie hadde absolutt ingen grunn til bekymring. Som sagt, man blir fort kjent med mamma og pappa, men Sofie tok det virkelig til et nytt nivå. Det virket nesten som hun hadde kjent dem hele livet, for hun ble utrolig fort varm i trøya, haha. Jeg synes selvfølgelig det bare var bra.
Så hvordan gikk egentlig turen hjem til Bodø? Jeg kan si så mye som at de elsket henne, og det virker som de har fått seg en ny bestevenn. Jeg fikk til og med beskjed fra pappa om å ta godt vare på henne, da han ikke vil at det skal skjære seg mellom oss. I går ringte de Sofie på Facetime. Dette var kun for å vise henne solnedgangen i Bodø. Det var egentlig noe vi skulle gjøre mens vi var der, men på grunn av dårlig vær fikk vi aldri gjort det. Mamma og Pappa gikk derfor opp på fjellet for å filme solnedgangen slik at Sofie fikk sett det. Veldig søtt. Hun er godt likt med andre ord!
Det er utrolig deilig når du begynner å forstår hvem du trenger i livet ditt, og hvem du ikke trenger. Som jeg har fortalt dere før så har jeg vært veldig opptatt av å bli likt av alt og alle. Heldigvis er den perioden over. Jeg hadde behov for aksept, og når jeg ikke fikk det var det verdens undergang. I mange år har jeg vært desperat etter å holde på venner, som egentlig ikke er venner. De menneskene du alltid må jobbe for å ha kontakt med, de som ikke gir noe som helst tilbake. Hvorfor vil man egentlig ha sånne mennesker i livet sitt? Hvor kom behovet mitt fra?
Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid å be meg selv om å stoppe. Det er dessverre ikke mulig, men jeg har likevel muligheten å be dere som leser dette om å stoppe. Respekter deg selv nok til å kutte ut mennesker som ikke ønsker deg godt. Mennesker som tråkker deg ned istedenfor å løfte deg opp. De som ikke ofrer sin tid og energi på deg, selv om du gir så mye av deg selv. Det kommer en tid der du ikke føler behovet mer for å bli akseptert av de som blir sett på som kul. Herregud som jeg misliker ordene “populær” og “ikke populær”. Hvem faen har egentlig retten til å bestemme det? Jeg kan love deg at om noen år, vil du ikke bry deg om å være venn med han eller hun som alle ønsker å være venn med nå. Du kommer til å le av deg selv. Du kommer ikke til å forstå hvorfor du brukte så mye tid og energi på noe så meningsløst.
Bruk heller tiden din på de menneskene som aksepterer deg for akkurat den du er. De som støtter deg og heier på deg. De elsker deg, selv for dine negative sider. Ingen mennesker er perfekte, noe dessverre ikke alle forstår. Det beste valget jeg har tatt er å slutte å bry meg. Jeg vil mye heller bruke min tid på de som faktisk ønsker å være med meg. Vennene mine, som betyr alt på denne jord. Ingen av oss var en de kule, men vi har alltid hatt det utrolig morsomt sammen. Vi har alltid støttet hverandre, og brydd oss. For meg er dette mye viktigere enn alle disse overfladiske vennskapene. Så kjære du som leser dette. Respekter deg selv nok til å vite hva du fortjener. Du vil få det mye bedre, det jeg kan love deg.
Denne gutten er definisjonen på en god venn. Jeg unner alle å ha en Kevin i livet sitt <3
Det er vel ingen hemmelighet at jeg ser for meg en framtid sammen med Morten. Jeg hadde aldri orket å bli sammen med en gutt om jeg ikke hadde trodd det var noe å satse på. Likevel skremmer det meg litt med alle forventingene som kommer med et forhold. Det var noe annet når man var ungdom og fant seg en kjæreste, enn hva det er nå. Nå kommer spørsmål som, “skal dere flytte sammen?” og “vil dere ha barn?”
Skal jeg være helt ærlig med dere så har jeg ikke lyst på barn. Jeg føler meg egentlig veldig alene når det kommer til dette. De fleste vennene mine snakker om hvor mye de gleder seg til å få barn. Så har dere meg da, livredd for å bli gravid og ingen ønsker om å få barn. Jeg vil jo tro at dette kanskje endrer seg med årene, for jeg er bare 22 år. Jeg føler meg alt for ung til å få barn, selv om jeg egentlig ikke er det. Eller er jeg det? Noen ganger føler jeg meg som et barn. Jeg kan enda være både sutrete og sykt barnslig. Hvordan skal jeg kunne ta vare på et barn?
Det vil nok helt sikkert føles annerledes den dagen jeg blir gravid. Det kan godt være at jeg rett og slett bare ikke er klar for å få barn. Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg føler det som jeg gjør, det er bare noe jeg alltid har gjort. Det er egentlig veldig merkelig, for jeg er utrolig glad i barn. Det er nok bare ansvaret som bekymrer meg. Jeg er også redd for å være en dårlig mor. Jeg har vært så heldig med min mamma, så jeg føler jeg har mye å leve opp til. Jeg unner virkelig mitt fremtidige barn en like bra oppvekst som det jeg har hatt. Jeg kjenner jeg blir stresset bare av å skrivet dette innlegget. Alt jeg klarer å tenke på er ansvar og tid.
Jeg tror den fremtidige meg vil le av dette innlegget. Det blir nok noe helt annet den dagen jeg får mine egne barn.
For 10 år siden var jeg 11 år. Jeg bodde i Tromsø og drømte om å bli politi. Nå 10 år senere bor jeg i Trondheim. Her har jeg bodd i 3 år, men nå er jeg lei. Derfor skal jeg flytte til Los Angeles for å studere. Hadde noen fortalt meg dette for 10 år siden, ville jeg aldri trodd på dem.
Har du noen ganger tenkt over at alle valgene du har tatt, har fått deg akkurat dit du er i dag?
Jeg har bodd i Tromsø store deler av livet mitt, men aldri følte jeg meg hjemme. Hadde det ikke vært for alle tårene og maset om å flytte til Tønsberg, ville jeg nok vært på et helt annet sted i livet den dag i dag. Jeg ville ikke hatt all erfaringen jeg har fått ved å flytte og måtte omstille meg. Jeg hadde helt annet liv og venner da, enn hva jeg har nå. Miljøet rundt meg var annerledes. Jeg ville nok vært en helt annen person.
Hadde jeg ikke flyttet til Tønsberg hadde jeg aldri dratt på Utøya i 2010. Hadde jeg ikke dratt på Utøya i 2010 ville jeg aldri møtt Victoria som tok meg med igjen i 2011. Selv om Utøya har gitt meg arr jeg alltid vil ha og tatt fra meg mennesker jeg aldri vil se igjen, har den introdusert meg for mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Utøya har også lært meg hvor brutalt livet kan være. Utøya tvang meg til å bli voksen da jeg kun var 16 år, noe som har gjort meg til akkurat den jeg er i dag.
Hadde det ikke vært for Utøya hadde jeg aldri flyttet til Trondheim.
Hvordan hadde livet mitt vært da? Hvor hadde jeg vært i dag om jeg ikke hadde følt for å komme meg vekk fra Tønsberg en stund? Selv om jeg er veldig klar for å flytte hjem igjen å komme nærmere familie og venner, angrer jeg ikke et sekund på at jeg flyttet til Trondheim. Jeg husker hvor redd jeg var for et helt nytt liv. I senere tid har jeg skjønt at det var akkurat dette jeg trengte. Jeg trengte å utfordre meg selv, jeg trengte å bli kjent med andre mennesker og jeg trengte å føle meg usikker og redd.
Jeg er 21 år og har allerede bodd i 3 byer.
Tenk så tøff jeg har blitt. Tenk så mange mennesker jeg har møtt. Så mye jeg har utfordret meg selv og ikke minst hvor mye jeg har lært. Det var ikke dette livet jeg så for meg for 10 år siden og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har fått så mye mer enn hva jeg egentlig hadde planlagt. Eller jeg har ikke fått det, jeg har jobbet for det. Nå drar jeg snart til Los Angeles for å bo der i nesten et halvt år, hvem vet hvordan retning livet tar etter det ?
Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg som leser dette alle erfaringene jeg har fått med å utfordre meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne introdusert deg for alle menneskene jeg har møtt. Jeg skulle ønske du kunne kjent alle følelsene jeg har kjent. Jeg kan garantere deg at du ville gjort akkurat det samme. Livet er for kort til å gjøre det samme hver eneste dag, kun for at man er redd for forandring. Forandring er bra.
Dette innlegget skrev jeg 28.06.2016. På dette tidspunktet skulle jeg reise til LA for å studere make-up. Jeg hadde meldt meg på skole og ordnet boplass. På dette tidspunktet visste jeg ikke noe som helst om Paradise. Jeg kan ikke engang huske om jeg hadde meldt meg på. Når jeg først fikk tilbudet var jeg veldig usikker på om jeg skulle takke ja. Los Angeles kunne jeg gjøre når som helst, men Paradise Hotel skjer bare en gang. Det var nå eller aldri. Tør jeg dette? Tenk om jeg ikke hadde takket ja.
Jeg hadde ikke hatt kontrakt med Side2. Jeg hadde ikke hatt Morten, Kevin eller Andrea. Jeg hadde kanskje ikke bodd i Oslo. Livet mitt hadde vært helt annerledes enn hva det er nå. Tenk om jeg hadde dratt til Los Angeles istedenfor.
En ting som er typisk meg er å få skrivesperre når jeg har dårlig tid. Jeg takler stress ekstremt dårlig på alle måter. Vi skal å spise lunsj med familien til Morten klokken 12, og jeg sitter enda her. Jeg skal blogge, dusje og ordne meg, på 2 timer. Jeg tror de fleste av oss skjønner at jeg mest sannsynlig ikke vil rekke det, og jeg vil forsinke oss igjen. Dette gjorde jeg for noen dager siden også, hehe. Jeg burde egentlig gjort alt dette i går, men det var viktigere å være sammen med de rundt meg. Jeg bruker store deler av dagen foran denne macen, så noen ganger er det viktig å ta litt fri. Ikke sant?
En dårlig uvane er at jeg kan være ekstremt usosial av meg. Prøver du å se en film med meg vil jeg mest sannsynlig se mer på telefonen enn hva jeg ser på skjermen. Er det en film som virkelig interesserer meg, legger jeg bort telefonen. Jeg er utrolig kjip, i know. Det eneste problemet er at Morten er helt lik. Vi er alt for dårlig til å være sammen, selv om vi er sammen. Derfor hadde vi en utrolig fin kveld sammen i går, og jeg setter virkelig pris på hver gang vi faktisk er med hverandre. Det er også disse dagene som får meg til å innse hvor heldig jeg faktisk er. Jeg har aldri møtt et menneske som er mer lik meg, men samtidig så ulik. Vi har det så morsomt sammen, og Morten får meg til å føle meg helt spesiell.
Det er også på sånne kvelder jeg innser hvor mye jeg har å miste. Utrolig rart å legge fokuset der, men noen ganger slår tanken meg. Det er skummelt å være veldig glad i et annet menneske. Man er jo avhengig, og gir så mye av seg selv til en annen. De har alle muligheter til å såre deg når som helst, noe som er skummelt. Jeg sa til Morten i går ” Jeg er veldig glad i deg, men du skremmer meg”. Morten skjønte først ikke så mye, men etter å ha forklart var han enig. For det er skummelt. Likevel er det ikke der man skal legge fokuset, men noen ganger slår tankene meg. Jeg er bare så lykkelig, og ikke minst forelsket. Skummelt
Jeg anbefaler alle å prøve Fun Light sin nye saft, den er sååå god!
Dette ble kanskje litt rotete, men er det ikke det typisk meg? Jeg skriver bare det jeg føler, og noen ganger er følelsene mine rotete. Nå skal jeg komme meg i dusjen, så snakkes vi senere ♥
Både i går og idag har jeg virkelig fått sett noe som sjokkerer meg. Eller jeg vet ikke.. Jeg føler kanskje at sjokkert er feil ord å bruke, men det er faktisk det jeg er. Etter at jeg valgte å være åpen med dere i går, og dele noe veldig privat har jeg fått sett hvor fantastiske mennesker det finnes. Jeg får ofte hyggelige kommentarer på bloggen, men det å se at de som skriver faktisk bryr seg, det er helt spesielt.
Jeg har opplevd mye rart etter at jeg ble en offentlig person, og jeg har møtt mennesker som kun ønsker meg vondt. Mennesker som skriver utrolig stygge ting kun for å dra meg ned. Det er akkurat derfor det er så utrolig godt å møte på mennesker som dere. Mennesker som tar seg tid til å støtte meg. I går da jeg skrev innlegget skal jeg være så ærlig å si at jeg hadde det kjipt, og det tok ikke mange timer før jeg følte meg mye bedre. Det er på grunn av dere. Jeg føler dere er vennene mine, selv om jeg ikke vet noe som helst om dere. Det eneste jeg vet er at jeg hadde vært stolt over å kjenne en som deg. Jeg håper alle dere som leser dette skjønner hvor bra dere faktisk er. Tusen takk ♥
