Det virker som utrolig mange misforstår det jeg skriver på bloggen. Som jeg oppfatter mange av kommentarene jeg har fått den siste tiden så tror mange av dere at jeg er flau over å være fra Tromsø? Jeg får ofte kommentarer som “hvorfor later du som at du ikke er fra Tromsø?” Er du flau over fortiden din?” Du er vant til midnattsolen, du er jo fra Tromsø”.
Ja, jeg er fra Tromsø. Jeg er også fra Tønsberg. Nei, jeg er absolutt ikke flau over fortiden min. Som jeg har nevnt før så er mamma fra Tromsø og pappa er fra Tønsberg. Jeg har bodd mange år i Tromsø, så jeg kan snakke nordlending. Jeg snakker dialekt når jeg er i Tromsø, men det er kun når jeg er i Tromsø. Jeg ser ikke på meg selv som en nordlending, selv om jeg er det. De årene vi bodde i Tromsø var seriøst de verste årene i mitt liv, og jeg har aldri hatt det så tungt før. Det var et utrolig vanskelig miljø, med press fra alle kanter. Det å flytte til Tønsberg er noe av det beste jeg har gjort, og jeg er evig takknemlig for at røtter som er derfra.
Det er i Tønsberg jeg har store deler av livet mitt, og det er her jeg føler meg hjemme. Ja, halve familien min er fra Tromsø. Jeg har bodd i Tromsø, men det er fortsatt ikke der jeg føler meg hjemme. Jeg har aldri følt meg hjemme der, og jeg kommer nok aldri til å ville føle meg hjemme der heller. Resten av familien er fra Tønsberg, så hvordan noen av dere kan mene at jeg er mer fra Tønsberg enn Tromsø kan jeg ikke forstå. Jeg er like mye fra begge stedene, men jeg føler meg ikke som en nordlending. Jeg har min egen dialekt med en god blanding av både søring og nordlending, som de fleste kanskje hører.
Jeg håper dere har fått oppklart det dere lurer på. Så håper jeg at dere forstår at jeg er hverken flau av å være fra Tromsø eller fortiden min. Det at jeg klager på midnattssol er rett og slett for at jeg ikke er vant til dette mer. Det er over 8 år siden jeg bodde i Tromsø, så jeg er naturligvis ikke vant til at det er lyst døgnet rundt mer.
For de aller fleste er sommeren den beste årstiden av de alle, men for meg er det annerledes. Jeg elsker sommeren, og det er helt klart min favorittårstid, det er likevel bare så mye som har skjedd. På fredag hadde Sondre bursdag, han skulle blitt 23 år. Han rakk så vidt å fylle 17 år, og nå var det altså 23-årsdagen hans. 3.juli er det 8 år siden pappa døde. Om noen uker er det 22.juli. Alt er samlet på 2 måneder, og jeg skal være så ærlig med dere å si at det er vondt. Det er jævlig vondt.
Jeg stenger ofte følelsene ute, for noen ganger føles det som den eneste måten å overleve. De få gangene jeg faktisk setter meg ned for å føle på det, så stopper jeg. Det å kjenne på at jeg aldri skal møte pappa igjen, er tungt. Jeg skal aldri mer få en klem eller se et smil. Jeg skal aldri mer få høre stemmen hans, eller være rundt han. Han er borte, for alltid. Jeg har snart vært uten han i 8 år. Jeg så han sist da jeg var 14 år gammel. Tenk så mye som har skjedd, og hvor mye han har gått glipp av. Hadde han vært stolt over meg?
Livet kan virkelig være brutalt noen ganger, og det er mye som kan være vanskelig å godta. Jeg vet ikke om jeg har godtatt, eller om jeg bare har lært meg å leve med det. Jeg har lært å kjenne på lykken, selv om det kan gjøre vondt samtidig. Jeg kan le, men også gråte. Jeg er sterk, men jeg tillater meg selv å være svak. Jeg vet dette er et rotete innlegg, men for meg så er dette rotete. Noen ganger føles det ut som at jeg har glemt alt som har skjedd. Jeg klarer å leve med det, helt til påminnelsene kommer.
I går slo det meg plutselig at jeg aldri skulle få møte de igjen. Det virker noen ganger som om de har reist på ferie, og vært borte i mange år. I 6 år overbeviste jeg meg selv om at pappa hadde reist bort. Jeg fortalte meg selv at han snart ville komme igjen, og jeg skjønner selv hvor feil det er. Noen ganger er det lettere å gjøre feil, enn å godta sannheten. Selv om jeg stort sett er lykkelig, og har mange grunner til å smile. Så er det dager som dette der det bare gjør vondt. Det gjør vondt å føle på, og det gjør vondt å vite. Sannheten sårer like mye hver eneste gang.
Jeg skulle gjort alt for få oppleve denne dagen på nytt. Ta vare på de rundt deg <3
For bare 3 måneder siden hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være hjemme i Bodø hos foreldrene til Morten. Jeg skal være ærlig å si at det har vært mye frem og tilbake, og mye usikkerhet. Er jeg alene med å ikke like startfasen ? Jeg føler alle snakker om at det alltid er så hyggelig i starten, for da er man mye flinkere til å ta vare på hverandre. Jeg er helt motsatt, for jeg hater det.
Alt er så mye mer stress. Det er så vidt man skal tørre å gå på do å tisse, i tilfelle han hører det. Det er mange matretter man unngår da man er syk usjarmerende når man spiser, som pasta for eksempel. Åh som jeg hater pasta på første date. For å ikke snakke om å ha glattbarberte legger 24/7. Så glattbarberte at du kan kjenne sårene på leggene i det du barberer deg for hundrede gang. Ikke minst det at man alltid er usikker. Liker han meg? Holder vi på? Skal jeg kysse han nå? Skal jeg spørre om å sove over?
Det kan godt være jeg som er rar, men jeg har alltid hatt det sånn. Jeg trives mye bedre nå som jeg kan ligge på sofaen i den rosa joggedressen min med bustete hår. Man skulle tro at man ble trygge på hverandre etter å delt rom i mange uker på Paradise Hotel, men med engang vi begynte å bli seriøse var det masse som plutselig ble flaut. Som dere sikkert har sett på TV så er kanskje ikke Morten den som viser mest følelser, så han kan være utrolig vanskelig å forstå seg på. Det var mange ganger jeg lot være å snakke til han, kun for å se om han tok kontakt med meg. Det endte alltid med en ” skal du sove over?” melding, og en time senere var jeg hjemme hos Morten.
Det er selvfølgelig hyggelig i startfasen, men jeg trives mye bedre nå. Vi vet hvor vi har hverandre, og vi har det utrolig bra sammen. Jeg føler meg så heldig som har møtt en så fin gutt, med så mange gode verdier. Jeg er utrolig glad for at det ble oss til slutt, og at det ikke bare var Paradise boblen som fikk oss til å føle som vi gjorde.
Jeg fant denne t-skjorten på H&M, og jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker den. Et morsom ordtak, med en viktig betydning. Vi vil alltid møte nedturer gjennom livet, og det er hvordan vi håndterer dem som har noe å si. Istedenfor frustrasjon og sinne, make lemonade <3
Jeg har så utrolig mange grunner til å smile for tiden. Så lykkelig som jeg føler meg nå tror jeg helt ærlig at jeg aldri har vært. Det føles endelig ut som at alle brikkene faller på plass, og at livet går min vei. Med tanke på all motstand jeg har hatt fra jeg var 14 år til nå, hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme meg hit jeg er i dag. Jeg har et helt fantastisk liv, og jeg har så utrolig mange grunner til å være glad. Jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har mine bestevenninner og jeg har Morten. Jeg har mamma som alltid er der. Jeg har endelig fått drømmejobben min og leilighet i Oslo. Jeg har endelig lært meg å fokusere på det positive istedenfor det negative, og det føles utrolig bra.
Jeg tror de fleste har fått med seg den vår lange reise til Bodø? Oslo-Bodø-Evenes-Narvik-Bodø var altså reiseruten vår i går, så dere kan tro vi var sliten når vi endelig kom frem. Foreldrene til Morten hentet oss på halvveien, og jeg må virkelig si at det er en av de fineste menneskene jeg har møtt. Dere vet sånne mennesker som er så åpne at det føles ut som du har kjent dem i evigheter? Det er akkurat sånn de er. Akkurat nå kan jeg ikke forstå hva jeg var bekymret for, for det hadde jeg ingen grunn til. Det er kanskje ikke så unormalt likevel, eller hva?
I dag har vi ikke gjort noe fornuftig, så jeg har enda ikke fått sett så mye av Bodø. Jeg skulle stå opp klokken 09.00 for å faktisk få noe ut av denne dagen, men det skjedde selvfølgelig ikke. Jeg kjenner likevel at det er godt med noen avslappende dager. Det skjer alltid noe ellers, så jeg tror jeg skal nyte denne uken i Bodø. Vi får til og med servert middag hver dag, hvor luksus er ikke det? Nei, nå skal jeg nyte tiden her. Jeg skal ikke stresse noe som helst nå, og ta ting litt mer som det kommer. Jeg trenger litt fri kjenner jeg.
Den siste tiden har jeg fått spørsmål om hvordan forholdet mitt til mamma er, og om vi ikke har kontakt. Jeg kan faktisk forstå hvorfor dere spør, for hun nevnes aldri på bloggen. Sannheten er at jeg ikke har sett mamma siden jul, og det begynner virkelig å bli mange måneder siden. Mamma bor i Tromsø og jeg bor i Oslo, og det er den eneste grunnen til at vi enda ikke har møttes. Vi begge har hatt utrolig mye å gjøre siden jeg kom hjem, noe som har gjort at vi ikke har hatt tid til å reise.
Så til alle dere som lurer, vi har et utrolig bra forhold. Jeg snakker med mamma nesten hver eneste dag på telefonen, ofte flere ganger om dagen. Etter alt som har skjedd i livet mitt ville jeg aldri vært her jeg er i dag uten henne. Hun har vært verdens beste mor og ikke minst støttet meg gjennom alt. Mamma kommer til Tønsberg i dag, men da er jeg selvfølgelig ikke hjemme. Jeg skal rett til Tønsberg med engang jeg kommer hjem, og da skal jeg endelig få møte mamma igjen ♥
Dette er en av få bilder jeg har sammen med mamma. Denne nydelige damen hater å bli tatt bilde av, og klager på absolutt alle bildene hun er med på. Derfor ender det opp med bilder som er 4, nesten 5 år gammelt. Jeg skal prøve å få med mamma på flere bilder når jeg reiser hjem til Tønsberg, så kanskje dere også kan bli litt bedre kjent med henne 🙂
Den siste tiden har jeg vært redd. Det verste er at jeg ikke har noe som helst grunn til å være redd, jeg bare er det. For første gang på mange år kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har det utrolig bra. Det begynner endelig å føles som at brikkene faller på plass, og at ting endelig føles rett. Jeg kan ikke forklare det, men de siste årene har det vært noe som har manglet i livet mitt. Jeg var glad, men aldri lykkelig. Jeg smilte, men hadde som oftest lyst til å gråte. Jeg var veldig ofte lei meg, for jeg visste at noe var feil, jeg klarte bare ikke å finne ut hva.
Selv om jeg noen ganger har hatet alt som har med Paradise Hotel å gjøre, så tror jeg at dette var vendepunktet i livet mitt. Jeg trengte rett og slett å komme meg bort. Jeg trengte å møte nye mennesker, jeg trengte en utfordring og jeg trengte en pause fra mitt livet mitt. Jeg har lært så utrolig mye etter dette, og jeg føler jeg har utviklet meg på så utrolig mange områder. Jeg har fått meg så mange gode venner, og jeg har fått Morten. Jeg har endelig flyttet til Oslo, som jeg har ønsket i 4 år. Jeg har latt meg holde igjen på alle kanter, og derfor ikke gjort de tingene jeg har ønsket. Det er så utrolig deilig at jeg endelig tør, og ikke minst at jeg har begynt å sette meg og mine behov først. Jeg høres kanskje egoistisk ut når jeg sier dette, men det er faktisk viktig å sette seg selv først om man noen gang skal bli lykkelig. Man blir dessverre ikke lykkelig av å leve etter andre, det gjorde iallfall ikke jeg.
Jeg føler at livet mitt er perfekt nå. Jeg våkner opp hver eneste dag å er i godt humør. Jeg klarer ikke å beskrive det, men jeg har bare så mange grunner til å være glad. Det er akkurat dette som gjør meg redd, og det er egentlig helt tåpelig. Jeg klarer ikke å nyte min egen lykke, for jeg er redd for hva som kan skje. Jeg er redd for å mislykkes, jeg er redd for å bli såra og jeg er redd for å være redd. Jeg skjønner selv hvor teit dette er nå som jeg sitter å skriver dette, og egentlig har jeg lyst å gi meg selv et spark i rævva. Jeg har ikke hatt en lett ungdomstid, og det er utrolig mye som har skjedd i livet mitt. Jeg synes jeg selv fortjener å ha det bra, og det er akkurat derfor jeg vil klare å nyte dette. Jeg vet det selv at livet har både oppturer og nedturer, og da er det utrolig dumt om jeg skal bruke denne oppturen på å være redd for hva som kan skje.
Det kan sikkert være lett å misforstå mye av det jeg skriver nå, og det er derfor viktig å påpeke at jeg hadde veldig mange fine mennesker i livet mitt før jeg reiste til Mexico. Jeg tror rett og slett bare jeg trengte en forandring. Og selvfølgelig er mine gamle venner med på denne forandringen, for det var aldri de jeg trengte en pause fra.
Da kan jeg endelig komme med beskjeden som har vært i tankene mine de siste 4 ukene. Jeg har kommet til et punkt der jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke klarer mer, jeg orker rett og slett ikke mer for denne gangen. Mange vil sikkert tenke ” hvorfor gi opp 4 uker før målet?” jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe jeg ikke vil lengre. Jeg har mistet all lysten på å stille, og det har blitt så ille at jeg sliter med å stå opp om morgenen for jeg har ikke lyst å møte en ny dag. Jeg er rett og slett dritt lei, og kroppen min er helt utslitt. Etter 6 måneder med ekstremt lite mat og mye trening så sier kroppen min stopp, og det var uheldigvis rett før mål. Helsa mi betyr mer for meg enn å stå 10 minutter på scenen, så derfor ble dette valget tatt. Jeg har heller ikke gitt opp visst dere tror det, for dette er noe jeg vil gjøre. Men jeg vil gjøre det når jeg føler meg klar for det, og har fått motivasjonen min tilbake. Jeg orker ikke å fullføre noe bare for å tilfredsstille alle andre enn meg selv.
Dette ble skrevet 28.02.2015. Jeg skulle egentlig stilt i Bikini Fitness, men jeg valgte å trekke meg rett før konkurransen. Jeg holdt på med dette i 8 måneder, og valgte å trekke meg rett før målstreken. Akkurat da var det et utrolig tøft valg, men nå er jeg så stolt over meg selv som klarte å sette helsen min først. Jeg hadde ikke godt av å ha et så stort fokus på trening og kosthold, jeg ble rett og slett syk av det.
“En annen ting som har gjort denne prosessen veldig tøff, er at dette har endret mitt syn på kropp og helse. Jeg har gått fra å være en jente som ikke brydde meg noe særlig om dette, til å stå på vekta hver eneste morgen. Hva jeg veier på morgenen har alt å si på humøret mitt resten av dagen. Jeg har hatt dager der jeg har følt jeg har veid alt for mye, og har rett og slett kjørt meg selv helt ned i kjelleren med tankene som kommer etterpå. Det er et ekstremt press for å gå ned i vekt, og bli tynn nok. For man skal bli så utrolig tynn. Når man går på en diett så er det utrolig mye sunn og bra mat som plutselig blir nei mat. Spiser jeg et eple en dag så har jeg skeia helt sykt ut, og hvor sykt er egentlig ikke det? Et eple er da virkelig ikke å skeie ut.”
Dette er også fra dette innlegget. Jeg er glad for å lese at jeg turte å være ærlig med hvor problematisk dette var for mitt syn på egen kropp. Det verste er at jeg ikke var helt ærlig i innlegget. For jeg måtte faktisk i møte med legen da dette opplegget begynte å gå for langt. Vennene mine ble kjempe bekymret for meg, for de så forandringene på meg. Jeg gikk fra å være en lykkelig jente som elsket livet, til å ønske at jeg kunne dø noen ganger, kun for at jeg ikke var tynn nok. Jeg husker at jeg var livredd for å innrømme det, da jeg var redd for at noen skulle nekte meg å fortsette. For selv om jeg visste at jeg ble syk av dette, hadde jeg faktisk tenkt å stille om et år. Jeg kan ikke forstå hva jeg tenkte med, og jeg kjenner nå at jeg er evig takknemlig for at jeg aldri gjorde det.
“Jeg går 14 cardioøkter i uka, og føler at jeg legger på meg om jeg mister en eller to. Hvor sykt er ikke det? 14 cardioøkter er overdrevent mye allerede, og kommer jeg ned til 12 skulle det egentlig ikke ha ha noe å si. Men det er igjen tankene som tar over, og får meg til å tenke tanker som ikke stemmer i det hele tatt. Jeg drar på trening uansett form. Kroppen min har ikke fått noe hvile på 6 måneder, maks 2 dager i uka. Jeg har egentlig 5 styrkeøkter i uka, men jeg velger å ta enda en for å prøve å gå ned enda mer i vekt. Jeg har kommet dit at jeg overdriver alt, og det er absolutt ikke bra. Kroppen trenger virkelig og hvile, og det har ikke kroppen min fått gjort på en utrolig lang tid nå”
Jeg fikk sjokk når jeg leste dette. Jeg har faktisk glemt hvor ille det var, og dette var en skummel påminnelse å få. Noen klarer helt fint å holde på med dette uten å la det påvirke ditt normale forhold til trening og mat, men det er det absolutt ikke alle som klarer. Helt ærlig så kan jeg faktisk ikke forstå hvordan noen kan gå gjennom denne prosessen uten å få et annet syn på kropp. Du har et konstant fokus på å gå ned i vekt, og bli kjempe tynn. Samtidig som du ikke kan spise mat som egentlig er sunt, for det ikke er bra for dietten. Jeg skal være så ærlig med dere at jeg enda sliter med kroppen min. Jeg har heldigvis blitt mye bedre, og det siste året har jeg endelig klart å nyte usunn mat med god samvittighet. Før fikk jeg dessverre kjempe dårlig samvittighet, eller dro på trening som straff. Jeg kunne også bestemme meg for å kun spise fire godtebiter da 5 var alt for mange.
Jeg tenkte at jeg var feit på dette bilde, det er UTROLIG skremmende å tenke på. Jeg var absolutt ikke feit.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje jeg føler for å advare unge jenter som vurderer å begynne med fitness. Det er mye tøffere for kroppen og psyken enn hva man kanskje forventer. Noen vil takle dette bedre enn andre, og det er ingen hemmelig at dette absolutt ikke var noe for meg. Dette kommer fra en jente som aldri har vært opptatt av trening og kropp før jeg begynte med fitness. Jeg vil virkelig anbefale alle som vurderer å begynne med dette til å ha en godt nettverk rundt seg. Få god oppfølgning, og ikke minst god støtte. Mitt beste tips er rett og slett å trene for at det er gøy, spise god og variert mat, og ikke minst NYTE LIVET 🙂 Dere kan lese hele innlegget HER
Skal jeg være helt ærlig med dere, så er det faktisk helt grusomt å bo med Andrea. Hun er sjefete, rotete og kranglete. Haha, neida! Jeg har hatt to roomier før Andrea, og hun er helt klar den beste jeg har bodd med. Ikke for at de andre ikke var bra, men Andrea og jeg er mer like.
Jeg er over gjennomsnittet opptatt av at det skal være ryddig, og heldigvis er Andrea en veldig ryddig person. Hun er også veldig flink med Celine, og hjelper meg alltid. Hun både passer, går turer og gir henne mat. Vi begge er også veldig glad i å ha besøk, men det kom vel kanskje ikke som et sjokk da det alltid er mennesker her? Noen ganger kan vi bli litt lei, men som oftest så synes vi begge det bare er utrolig hyggelig. Ikke nok med at vi har besøk all the time, så bor jo også Morten hos oss. Andrea tror jeg er det første mennesket jeg har møtt som ikke irriterer seg over gutter som er på besøk hver eneste dag. Hun er faktisk helt motsatt, da hun ber Morten sove over de dagene jeg ikke er hjemme. Noen som er redd for å sove alene? haha
Alt i alt så er det veldig bra å bo med Andrea. Jeg kommer til å bli utrolig lei meg om hun i nærmeste fremtid skal finne på å flytte ut. Så sær som jeg er kommer jeg nok til å flytte for meg selv da, for jeg kommer garantert ikke til å finne en ny roomie som er like bra som Andrea. Herregud så heldig jeg er som møtte Andrea i Mexico, det er jeg evig takknemlig for. Jeg har virkelig fått meg en venn for livet 🙂
