Noen ganger tar jeg meg selv i å glemme hvor heldig jeg egentlig er. Selv om denne måneden er tung, og humøret mitt er veldig svingete så har jeg det sykt bra. Det er egentlig litt rart det der, hvor dårlig vi mennesker er til å sette pris på ting. Man jobber for å oppnå visse mål og krav man har til seg selv, så er man fornøyd når man klarer det, så glemmer man det siden. Du glemmer det kanskje ikke, men du glemmer å sette pris på det. For da har du satt deg høyere mål, og klarer derfor ikke å være fornøyd med det du har oppnådd.
Misforstå meg rett, det er viktig å jobbe for de tingene man vil oppnå. Det er også viktig å sette krav og utfordre seg selv. Det er bare viktig å ikke glemme hvor heldig man egentlig er. Det er også viktig å være stolt over seg selv, og kunne skryte av hva du har oppnådd. Akkurat nå er livet mitt perfekt og det høres kanskje klisje ut. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å få et normalt liv etter Utøya, men det klarte jeg. Jeg har klart å oppnå alle målene jeg har satt meg, og jeg er så jævlig stolt over meg selv. Jeg har hundre grunner til å smile, og det er akkurat dette som får meg gjennom måneder som dette. Hva som har skjedd i fortiden min kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan bestemme selv hvordan jeg ønsker at fremtiden min skal se ut.
Dette bildet ble tatt i forbindelse med en bok om Utøya som jeg var med i. Jeg husker enda hvor negativ jeg var til livet da, hadde jeg bare visst.. <3
Det er akkurat sånn ting føles ut nå, at ingenting går fremover. Jeg har alltid hatt dager som har vært bra også har jeg hatt dager som ikke var fult så bra. De to siste ukene har bare vært negative. Jeg har vært utrolig nedfor, og ikke hatt energi til å gjøre noe som helst. Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til jul, men jeg gleder meg ikke litt engang. Nå er det faktisk bare 3 dager til jul, og hadde ting vært som de skulle ha vært så hadde jeg gledet meg som et litt barn. Jeg er den typen som elsker å åpne julegaver, være med familie å bare ha det hyggelig. Sånn blir det altså ikke i år.
Det eneste positive med denne tiden er at det er juleferie, endelig litt fri fra skolen. Jeg burde egentlig være glad nå, for jeg klarte å fullføre dette skoleåret. Jeg trodde faktisk aldri at jeg kom til å greie det, aldri. Det har vært perioder jeg ikke har klart å komme meg på skolen, perioder der jeg har vært helt ubrukelig. Perioder der jeg var klar for å gå til læreren min å si at jeg klarer ikke mer, jeg slutter. Jeg klarte faktisk det. Jeg klarte mitt første skoleår på VGS. Etter 22.Juli trodde jeg aldri at jeg skulle klare noe som helst, jeg trodde aldri jeg skulle få tilbake livet mitt igjen. Nå har jeg nettopp klart å gått et halvt år på skolen uten å droppe ut, og jeg klarer ikke å være fornøyd med det? Jeg har bare lyst å legge meg under dyna å være der for alltid.
Snart begynner rettssaken mot han også, og som det har stått om i avisa den kommer til å bli forferdelig.Han skal forklare detaljert om drapene og alt han gjorde. Filmer og bilder fra utøya kommer til å bli vist, og dette er i April. Da er det 2 måneder til skoleslutt, tenk om rettssaken tar helt knekken på meg? At jeg ikke klarer å fullføre de 2 siste månedene jeg har igjen av VG1. Så blir det andre julen uten pappa, det blir også veldig rart. Jeg tenker også på de som mistet barna sine 22.07, første julen deres uten noen som egentlig skulle vært der. Jeg får så vondt inne i meg, og hadde det vært noe jeg kunne gjort for at det skulle bli litt bedre for dem så hadde jeg gjort det, virkelig. Nå skal jeg ikke bare skrive negative ting, så jeg håper alle dere får en god jul med venner og familie. Får alt dere ønsker dere og spiser mye god mat. Tilbringer masse tid sammen med familien. GOD JUL ALLE SAMMEN <3
Dere skjønner sikkert når dette innlegget er skrevet. 21.12.2011 er datoen, det er nesten 6 år siden. Det er rart å tenke å se hvor annerledes livet mitt er nå. Kunne jeg sagt noe til Sofie 16 år, ville jeg sagt at det kom til å ordne seg. Ikke gi opp.
Nå som festivalene er godt i gang ønsker jeg å komme med en liten påminnelse til dere. De fleste vet dette allerede, men noen ganger glemmer man. For 6 år siden opplevde jeg å bli dopet ned da jeg befant meg et sted jeg ikke burde ha vært. Vi sneik oss inn på en camp under en festival. Det var et par eldre gutter som hjalp oss under gjerdet, noe vi selvfølgelig synes var kjempekult. Jeg løpte rundt på campen og tok i mot drikke fra alle som ønsket å gi meg. Jeg var ung og uvitende, og tenkte ikke over at ikke alle har gode hensikter. Dere skjønner sikkert hvor denne historien ender, jeg ble dopet ned. Ingen av venninnene mine fant meg, og en god del timer senere ble jeg funnet på en benk.
Jeg husker svært lite fra den kvelden, uten om at jeg ble tatt vare på av en vakt og sendt på legevakten. Jeg har ingen anelse om hvor jeg befant meg de timene jeg var borte, og det er veldig ekkelt å tenke på. Jeg har heldigvis lært etter den gangen, og ALDRI igjen har jeg tatt i mot drikke fra noen jeg ikke kjenner. Det er også veldig viktig å ikke sette fra seg drikken sin for å så komme tilbake å drikke. Man vet aldri hva mennesker rundt deg kan finne på, og det er dessverre alt for mange som har opplevd det samme som meg. Så kjære alle festivalvenner og dere som er ute på byen generelt, vær så snill å pass på hvem du tar i mot drikke fra. Det er selvfølgelig super digg å bli spandert på, men det er ikke super digg å bli dopet ned.
Festivaler er egentlig veldig gøy, det er bare så jævlig kjipt at noen alltid må ødelegge. Her er et bilde fra verdens beste festival, og det er nå bare 3 dager igjen <3 <3
Dette ordtaket har en viktig betydning, for det ligger så mye sannhet bak. Som jeg har fortalt dere før så var jeg veldig skeptisk til Kevin i det jeg fikk se han. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at han kom til å bli en av mine bestevenner. Hvorfor? Rett og slett for at jeg dannet meg et inntrykk av han uten å kjenne han. Beklager for at Kevin har vært nevnt mye den siste tiden, men historien vår passer perfekt til dette innlegget.
Et av mine beste minner fra PH <3
Det er ikke ofte jeg dømmer andre mennesker før jeg kjenner de, men det skjer. Jeg har lært meg at man ikke skal dømme før man vet, men noen ganger tar følelsene over. Det er ikke alltid jeg klarer å fortelle meg selv at jeg må gi det en sjanse, før jeg skal ha en mening om noe jeg egentlig ikke vet noe som helst om. Da jeg fikk Kevin som partner skjedde dette. Jeg trodde helt seriøst at det kom til å bli kjempe kleint å dele rom med Kevin, kun på grunn av et bilde der det sto en tekst under. “Vi har ingenting til felles, jeg kan ikke være partner med han“. Tenk at jeg faktisk har sagt noe sånt om et menneske jeg har så utrolig mye til felles med. Jeg er evig takknemlig for at jeg ble presset til å være i en situasjon jeg egentlig ikke ønsket å være i, for Kevin og jeg ville aldri hatt det samme vennskapet idag visst ikke.
Kevin er en helt fantastisk gutt, og jeg føler meg så heldig som har en sånn som han i livet mitt. Aldri hadde jeg trodd at gærningen med alle tatoveringene skulle bli en av mine bestevenner. Han jeg ringer til klokken 02.00 på natten når jeg er full, kun for å få trøst over meningsløse ting. Han som kan bli irritert på meg når hønemor Sofie kommer frem. Han som ler av meg hver eneste gang jeg løper rundt for å rydde småting han har plassert rundt om kring i leiligheten. Jeg vasker faen meg bokserne til Kevin, og han sover her flere ganger i måneden. Tenk alt jeg hadde gått glipp av, om jeg ikke hadde blitt kjent med Kevin. Selv om det bare er småting, betyr de likevel veldig mye.
Jeg har heldigvis vokst, og det er veldig sjeldent at jeg dømmer andre mennesker. Det kan likevel skje, som i dette tilfelle. Jeg tror likevel at jeg har lært nå. Det å faktisk bli kjent med Kevin var en skikkelig oppvekker, og det er jeg glad for. En så fantastisk gutt som han skal man lete lenge etter, og hun som kaprer han en dag er verdens heldigste jente. Kevin er så mye mer enn masse tatoveringer og en klein beskrivelse av seg selv(hehe sorry). Kevin har en unik personlighet og et hjerte av gull, og det er det som virkelig betyr noe.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Eller, jeg vet vel egentlig det. Jeg vet selv at vi mennesker har alt for lett for å forhåndsdømme, og jeg tror helt ærlig at vi går glipp av mye fint på grunn av dette. Vi må lære oss å utfordre oss selv noen ganger, og bli kjent med mennesker vi kanskje ikke tror vi har noe til felles med. En ting er sikkert, du vil lære utrolig mye.
De neste ukene før 22 juli kommer jeg til å dele noe veldig personlig med dere. Jeg har tekster som jeg skrev rett etter Utøya, som jeg har tatt vare på. Det er utrolig rart å lese dette igjen, for mye har forandret seg. Det er også mye detaljer jeg ikke husker, eller fortrengt er vel det rette ordet å bruke. Jeg har ikke endret noe på teksten, og det vil dere nok merke med litt skrivefeil her og der. Jeg tenker uansett ikke at det har så mye og si. Nå får dere lese den uredigerte sannheten. Overskriftene på innleggene jeg kommer til å legge ut er overskrifter jeg skrev da. Alt er som det var for nesten 6 år siden..
Jeg får ofte spørsmål av forskjellige lesere som lurer på om jeg kan skrive om ting de lurer på, derfor har jeg nå bestemt meg for å svare på spørsmålene deres kanskje 2 ganger i uken. Det var veldig mange som har spurt om det samme, og det er ” Hvordan er ditt forhold til gjerningsmannen, hva føler du når du ser eller hører noe om han?”
Det er egentlig veldig mange stygge ting jeg har lyst å skrive ned her. Hvor jævlig han er, hvor mye jeg hater han, hvor lyst jeg har å gjøre livet hans til et helvete, og hvor mye han har ødelagt. Hva hjelper egentlig dette meg? Det hjelper absolutt ingenting, og alt jeg sitter igjen med etter å ha tenkt på han er sinne og sorg. Derfor prøver jeg ikke å tenke på han, jeg vil ikke tenke på han. Jeg vil glemme han, for godt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, hvordan kan man glemme en person som tok fra oss 77 mennesker? en person som har ødelagt så mange liv, en person som prøvde å drepe deg. Jeg kommer ikke til å gå rundt å snakke om han, for han fortjener ikke et eneste ord. Jeg nevner aldri navnet hans heller,for det burde bli glemt. Jeg ser nesten aldri på nyheter eller leser aviser for jeg klarer virkelig ikke å høre om han. Jeg har ikke lyst å høre om hvor forferdelig barndom han har hatt, eller alle feilene politiet har gjort. Hvorfor han klarte å gjennomføre planen sin. Alt han har planlagt i 9 år. Hva får man ut av å høre på sånne ting? Jeg får i alle fall ingenting ut av det. Bortsett fra at det tapper all energi ut av meg og at jeg har lyst å legge meg under dyna å bli der en god stund.
Jeg har også tenkt ofte, hva kunne jeg gjort annerledes? Men jeg får aldri noe svar, for det er ikke noe vi kunne gjort. Vi var stuck på en øde øy sammen med en massemorder, hva kunne vi gjort? Det har vært så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde turt å gjøre noe, at jeg ikke hadde vært så redd. Kastet meg over han, løpt mot han og dyttet han ned når han sto ved stupene. Jeg vet at det er også en tanke jeg burde legge fra meg, for det hjelper meg ikke det heller. Jeg vet at det er mange som sitter igjen med sånne tanker. Er det virkelig vår skyld? Hva kunne vi gjort? Det var en jente som la ut et bilde der noen av oss svømte og skrev under ” Det var 500 ungdommer på en øy, hvorfor tok dere han ikke sammen istedenfor å flykte?” Når jeg leste det kjente jeg at det stakk i magen. Tror virkelig enkelte at det var så lett? 500 ungdommer som hadde panikk, hva skulle vi gjort? Samlet oss i en flokk å løpt mot han? Skulle vi da diskutert hvem som som skulle løpt først for å så bli skutt og drept først? Vi var hjelpeløse. Det var ikke noe vi kunne gjort annerledes. Det eneste vi kunne gjøre var å prøve og redde livet sitt og de du sammen var med. Vi kunne passe på hverandre, og det gjorde vi.
Som dere kanskje har forstått så har jeg valgt å ikke bry meg så mye om gjerningsmannen, selv om det er vanskelig. Uansett hvor man går så hører man jo snakk om han. Han har ødelagt for mye, og jeg skal ikke la han ødelegge mer.
Nå skal jeg fortelle dere noe om meg som egentlig er veldig ironisk. I alle år har jeg alltid sagt at jeg trives best som singel, likevel har jeg vært mer opptatt enn hva jeg har vært singel. Man skulle nesten tro at jeg var redd for å være alene, men det er absolutt ikke det som er problemet. Jeg hadde det veldig bra det året jeg var singel før jeg møtte Morten. Det var utrolig godt å bare ha seg selv å tenke på og slippe å bekymre seg over en annen.
Likevel har jeg det sånn at jeg alltid møter noen. Jeg føler alle vennene mine snakker om at de har så lyst på kjæreste, men aldri finner noen. Så kommer jeg da, som har vært ganske heldig med mine kjærester. Jeg vil nok tro at det har mye med at jeg ikke er på leting etter kjæreste. Alle vennene mine som desperat har vært på utkikk etter kjæreste har aldri funnet, eller så har det vist seg å være helt feil. Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men jeg føler at man har litt lettere for å ta det man får om man er desperat etter en kjæreste. Misforstå meg rett, det er sikkert mange som vil ta seg nær av den setningen der. Se litt mellom linjene, så kanskje dere forstår hva jeg mener.
Planen var aldri å forelske meg i Mexico, det var faktisk det siste jeg ville. PH-forhold har kanskje ikke vært helt min greie, og i de fleste tilfeller har det ikke funket. Følelsene man har i Mexico trenger ikke alltid å være de samme når man kommer hjem, noe det heldigvis var i dette tilfellet. Jeg er utrolig glad for at jeg har møtt en gutt som Morten. Jeg ville aldri gått inn i et forhold med han om jeg ikke trodde dette var noe å satse på. Forhåpentligvis er det han jeg skal dele resten av livet mitt sammen med, noe jeg virkelig gleder meg til ♥
Det føles utrolig godt å ha funnet en gutt som fjerner alle mine behov for å være singel. Nå synes jeg det er deilig å ikke bare ha meg selv å tenke på. Ikke minst det å alltid ha noen der. En man legger seg med hver natt og våkner opp sammen med. Følelsen av å være så knyttet til en annen på både godt og vondt, det er utrolig fint. Jeg elsker den følelsen.
Akkurat nå sitter jeg med en følelse jeg ikke kan beskrive. Ord blir fattige og jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt jeg kan si er tusen takk <3 Jeg gruet meg til å poste innlegget om pappa i går, for det er veldig personlig og sårt tema. Jeg har selv fått kjent på kroppen hvor slemme mennesker kan være, og det å da få oppleve så mange snille mennesker gjorde meg godt. Vanligvis vil jeg takle å høre at pappa ikke ville vært stolt over meg, og at jeg kun skriver dette for å få oppmerksomhet, men ikke i går. Det var en vond dag, og det er enda vondt i dag. Jeg fikk heldigvis bare et par kommentarer, men de godkjente jeg ikke. I går fikk dere ikke lov til å trykke meg ned.
Derfor vil jeg takke alle dere som skrev til meg i går. Jeg fikk over 70 kommentarer på blogginnlegget, rundt 40 på Facebook og mange av vennene mine tok kontakt. For dere tar det kanskje noen sekunder å kommentere et hjerte, men for meg betyr det mer enn bare et par sekunder. Selv om jeg ikke har svart en eneste en, så skal dere vite at jeg har lest absolutt alt. Jeg har fortsatt at det er mange som er i den samme situasjonen som meg, og det gjorde vondt å lese. Jeg skulle ønske jeg kunne gi en klem til hver og en av dere <3
Er det en ting jeg lærte i går, så er det at jeg må bli flinkere til å snakke om følelser. Morten prøvde å snakke med meg om det, og det eneste jeg gjorde var å avvise han. Det første jeg sa når jeg når vennene mine tok kontakt var “jeg vil ikke snakke om det” Hvorfor er det så vanskelig å snakke om følelser? Jeg har alltid vært sånn, og det irriterer meg. Jeg hater å vise mine sårbare sider, det er noe av det verste jeg vet. Mitt neste mål er helt klart å bli flinkere til å snakke om følelser. Det har jeg bare godt av.
Nå er det heldigvis en ny dag med nye muligheter. I går kom min kjære bestevenninne kjørende hele veien fra Trondheim, og i dag reiser kollektivet til Sverige. Jeg skal hamstre mat, godteri og pepsi max. Jeg er ikke den som reiser til Sverige for å kjøpe masse alkohol og tobakk. Jeg er vel en av få som ikke snuser eller røyker, og det er jeg evig takknemlig for. Det er mye bedre å bruke pengene sine på en fin kjole istedenfor en “dåse med snus” som dere kaller det. Hver sin smak, haha. Vi snakkes senere ♥
I dag føles det meningsløst å skal starte på et innlegg som egentlig ikke har noe betydning. Et innlegg om hva som skjedde i går eller planene mine i dag. Jeg har prøvd flere ganger nå, men hvorfor skal jeg late som? Hvorfor skal jeg late som at ingenting plager meg, når jeg egentlig har tusen tanker som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Alt føles meningsløst i dag, og det er jævlig kjipt.
På denne dagen for 8 år siden døde pappa. 8 år.. Det føles ut som det skjedde i går. Jeg kan enda huske telefonen jeg fikk tidlig på morgenen “pappaen din er død“. Han er død, det vil si borte for alltid. Jeg skal faktisk aldri se han igjen, aner dere hvor vondt det er? Jeg er flink til å stenge følelsene mine ute å late som ingenting, men på dager som dette går det ikke. Det er vondt å bli påmint hvert eneste år og hver eneste sommer hva som har skjedd. Jeg føler enda på smertene som 14 år gamle Sofie kjente på. Jeg som trodde det kom til å bli bedre med årene. Det har blitt bedre, men langt i fra bra.
Savnet vil alltid være der. Spesielt på dager han skulle vært her. Som på sykehuset for å ta i mot barnebarnet sitt, om det noen gang skjer. Han har allerede gått glipp av dette. Han døde før han fikk barnebarn. Hva med kirken? Hvem skal følge meg opp til alteret da? Det er vondt å vite at noen av de viktigste dagene i mitt liv kommer til å være uten han. Jeg kan ikke gjøre noe med det heller, jeg må bare godta det. Jeg føler meg hjelpesløs. Det er så vondt.
Noen ganger lurer jeg på om han visste at han kom til å dø. Tror dere man kan kjenne det på kroppen? Jeg husker siste gangen jeg var med pappa. Vår siste kveldstur med bil og musikk. Vår siste kveld med en fast tradisjon som bare vi to gjorde. Det var mye løfter den kvelden, løfter han var veldig opptatt av at jeg måtte holde. Jeg måtte ta lappen og fullføre skolen, dette var veldig viktig. Jeg husker enda dagen jeg fikk lappen. Jeg besto på første forsøk, og herregud som jeg gråt. Ikke av glede, men av stolthet. Jeg hadde holdt løftet jeg ga til deg. Det samme var tredje året på videregående, et år jeg aldri hadde trodd jeg kom til å klare. At jeg klarte å fullføre videregående etter 22.juli var på grunn av deg. Ikke faen at jeg ikke skulle holde løftet jeg hadde gitt deg.
Selv om du er borte. Selv om jeg aldri kommer til å se deg igjen, så føler jeg likevel at du er her. På en eller annen måte må du være her. Jeg har ikke lyst å akseptere at jeg aldri skal se deg igjen. Det er så jævlig vondt og ikke minst urettferdig. Jeg vil kjenne klemmene dine igjen. Jeg vil se det igjen. Jeg vil gråte, for jeg vet innerst inne at det kommer aldri til å skje. Kanskje en dag, et annet sted. Kanskje vi møtes igjen. Jeg elsker deg pappaen min <3
Hvordan er det egentlig å gå fra å bare være Sofie til å bli “Paradise Sofie”? En ting er sikkert, og det er at jeg hadde aldri sett for meg hvordan dette kom til å være. Du kan forestille deg og du kan ha dine forventinger, men det vil mest sannsynlig ikke være sånn som du tror. Det er et press, et press jeg aldri har kjent på før. Det er utrolig mye man må tenke på, og uansett hva man gjør så er det alltid noen som vil finne et eller annet å pirke på. For det er dessverre sånn, at noen vil gjøre alt for å trykke deg ned.
Jeg er fortsatt den jeg alltid har vært. Den Sofie som meldte seg på Paradise i håp om en kul opplevelse. Hun som gråter av ingenting, får fort dårlig samvittighet og ler av alt. Samtidig kan jeg også være sta,barnslig og sur. Jeg føler ikke at jeg har forandret meg som person. Jeg er bare forrvirret, samtidig som jeg prøver å venne meg til min nye hverdag. Hittil har jeg ikke taklet det så veldig bra, for jeg klarer ikke å finne tid. Jeg vil så gjerne, men det er så mye jeg ikke rekker. Skal jeg være ærlig så føler jeg meg ofte alene, for jeg må sitte hjemme foran macen. Jeg må takke nei til å være med på ting på grunn av avtaler og jobb. Det å blogge er frihet, men samtidig et fengsel. Jeg vet mange av dere ikke vil forstå, men dere skulle bare visst hvor mye tid dette tar. Jeg elsker bloggen min overalt, men noen ganger kan det være tøft også. Jeg må gjøre alt for å tjene penger, akkurat som deg. Likevel kunne jeg ikke tenkt meg noe annet, jeg må bare finne en balanse.
Plutselig spiser jeg middag med mennesker jeg selv har sett på TV. Jeg henger med andre som jeg selv har fulgt i mange år. Jeg drar på arrangementer som jeg engang pleide å lese om på blogg eller se på Snapchat. Jeg er en av de. Jeg har mennesker som løper etter meg for å ta et bilde, av meg. Det er en helt merkelig tanke, for hvorfor vil egentlig noen ha bilde med meg? Misforstå meg rett, for jeg skjønner hvorfor. Det er bare rart, for jeg er jo egentlig bare Sofie. Så er det denne grensa da, for er det egentlig greit å si nei? Jeg vil ikke si nei, for jeg digger alle dere som støtter meg og hjelper meg på denne veien. Likevel er jeg bare et menneske jeg også, og noen ganger kan det bli for mye. Jeg har blitt dratt i håret, fått kamera trykt opp i ansiktet mitt uten å bli spurt, åpenbare snikbilder, blitt snakket om mens jeg står ved siden av, fått stygge kommentarer, men de skal likevel ta bilde og jeg har blitt fulgt etter i flere timer. I går ble Morten kalt en “jævla fitte” for at han kun smilte og sa hei, og ikke stoppet opp. Det er liksom greit å gjøre alle disse tingene, for vi er offentlige personer og har valgt dette selv. Vi er bare mennesker vi også, vær så snill å husk det.
I går er første gangen jeg sa nei til å ta et bilde. Rett og slett for at noe hadde skjedd og jeg var jævlig lei meg. Jeg trengte litt tid for meg selv, og akkurat da kom det dessverre en jente bort. Det å si nei føltes ikke bra, og samvittigheten tok meg et minutt senere. Den tok meg så mye at jeg glemte mine egne problemer, og løp rundt for å finne henne. Jeg skrev på Snapchat i håp om at hun skulle se det, noe hun ikke gjorde. Det plagde meg i hele går og det plager meg enda i dag. Jeg vil ikke være en av de som sier nei, men er det greit i noen tilfeller? Jeg personlig synes det er viktig å ta vare på alle dere som leser bloggen min, for jeg er ingenting uten dere. Det er bare vanskelig å være 100% hele tiden, selv om jeg så gjerne kunne ønske.
Jeg har bare vært “Paradise Sofie” i fire måneder, og det vil nok ta tid før jeg blir vant til dette. Det høres kanskje ikke ut som jeg liker det livet jeg har nå, men det gjør jeg. Jeg elsket det livet jeg har nå og det har gitt meg så mye fint ♥ Jeg ønsker bare å være ærlig med dere, for det er ikke ” et perfekt liv” som veldig mange tror. Jeg får være med på mye moro og jeg har allerede fått opplevd mye sykt. Jeg har fått møtt masse mennesker og stiftet nye bekjentskap. Når du ser på det store bildet så er det ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er vennene mine, familien min og kjæresten min. Det som betyr noe er at jeg fortsatt er meg, og det er den personen jeg alltid vil være. Uansett om jeg er “Paradise Sofie” eller “hun med bloggen” Uansett om jeg får tilgang på VIP sammen med de andre kjendisene, så er jeg bare meg. Jeg ønsker ikke å være noen andre, kun for at jeg er en offentlig person.
“Om jeg overlever dette skal jeg aldri klage igjen” saklig, ikke sant? 22 juli for snart 6 år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø. Jeg satt å ventet på å bli skutt og drept, brutalt men sant. En ting var sikkert, kom jeg meg gjennom dette skulle jeg aldri klage igjen. Jeg vet ikke hvor mange dager det tok, men jeg kan love dere at jeg klagde igjen. Jeg har tatt meg selv i det mange ganger, for jeg vet hvor ille det faktisk kan være. Man skulle ikke tro at man kan overlevere terror, så skal man glemme følelsen av takknemlighet. Misforstå meg rett i dette innlegget, men noen ganger blir jeg flau over meg selv.
Selvfølgelig skal man klage, for man kan ikke gå gjennom livet å bare være positivt. Du skal ha gode dager, og du skal ha dårlige dager. Det er bare de tingene jeg velger å klage over som irriterer meg noen ganger. Dere vet sånne små ting, som absolutt ikke har noen betydning? Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg velger å fokusere på små bagateller. Psykologen min sa til meg “Når noe irriterer deg, legg det til side og ta det opp igjen før du skal legge deg. Det vil mest sannsynlig ikke irritere deg da.” Det er SÅ SANT. Hvor mange ganger har vi ikke irritert oss skikkelig over ting, så kan vi nesten ikke forstå hvorfor noen timer senere? Alt for mange ganger. Jeg har vært så utrolig heldig med livet mitt, så noen ganger burde jeg holde kjeft.
Jeg er frisk. Har en fin familie og en mamma som alltid stiller opp. En snill og god kjæreste som passer på meg. Fantastiske venner. Jeg bor i Norge. Jeg har masse muligheter foran meg. Med andre ord, jeg har tusen grunner til å smile. Nå er ikke jeg en veldig negativ person, men det er noen ganger jeg tar meg selv i å være en utakknemlig drittunge. Det er ikke spesielt kult, og noen ganger må jeg minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er veldig heldig. Takk livet og takk dere rundt meg <3
