Jeg merker det er mange nysgjerrige sjeler der ute som både håper og tror at Morten og jeg er på vei til Mexico, men der må jeg nok dessverre skuffe både dere og meg. Jeg skulle gjerne vært i Mexico å opplevd absolutt alt igjen, men slik er det ikke. Fortid er fortid, og det er på tide å leve i fremtiden. Jeg har virkelig kjent på savnet de siste dagene, men det tror jeg er helt normalt. Det er noen nye som skal oppleve nøyaktig det samme som vi gjorde for et år siden. Drama, tårer, vennskap, frustrasjon, glede og kjærlighet. Nyt tiden dere har i Mexico nå folkens, dere vil virkelig savne det om et år.
Sååå jeg har fortalt dere sannheten, for akkurat nå befinner vi oss i Bali. Vi reiste i 16 timer for å komme hit, så jeg kan love dere at vi er sliten. Det er utrolig godt å endelig komme frem, selv om klokken begynner å nærme seg leggetid her. Klokken er nå 22 her i Bali, og i Norge har dagen så vidt begynt. Det er ikke mange timene siden vi kom frem hit, så jeg skal vise dere mer av hvordan vi bor i morgen ♥ Det er SÅ fint her.
En siste ting, FYFAEN SÅ SLITSOMME “TAXI” SJÅFØRENE HER I BALI ER. Jeg tuller ikke når jeg sier at vi ble forfulgt av sikkert fem stykker, selv om vi sa “no thank you” tusen ganger. Vi prøvde også å forklare at vi hadde en sjåfør, men de ville likevel ikke gi seg. Det verste jeg vet er innpåslitne mennesker, som ikke tar nei for et nei. Det er selvfølgelig lov å spørre, men når du sier nei for femte gang er det virkelig på tide å gi seg. Nok fra sinte Sofie nå, haha. Er det forresten noen som har tips til hva vi burde gjøre i Bali? Akkurat nå bor vi i Canggu <3
Nå skal jeg få meg litt søvn, så snakkes vi imorgen <3
Fyfaen så misunnelig jeg har vært på Martine og Aleks de siste dagene. Er det noe jeg virkelig hater så er det å være hjemme samtidig som noen av vennene min er ute å reiser. Jeg har så vidt orket å åpne snappene fra Martine, rett og slett for at jeg blir alt for sjalu. Jeg har skikkelig kjærlighetssorg over Mexico nå, og synes det er skikkelig kjipt at en ny gjeng har reist ned. Det er jo min gjeng sitt hotell, ååh 🙁 Det hjelper derfor ikke at Martine sender meg snaps av hotellet og solnedgangen hver eneste kveld, haha.
UANSETT, over til noe helt annet. Jeg har faktisk ingen grunn til å klage, for i dag reiser Morten og jeg til BALI!! Vi skal være i Bali i nesten tre uker, noe jeg virkelig ser frem til. Det er så mye morsommere å oppdatere bloggen når man er utenfor Norge, er dere ikke enig? Jeg lover kule bilder, også skal jeg prøve å oppdatere masse på bloggen og YouTube som du kan følge HER. Husk å add meg på Snapchat for masse oppdateringer: Sofieeec.
Hei dere ♥ I går startet jeg helgen hos Egmont sammen med Anne Brith. Planen var å jobbe litt, men det ble vel dessverre ikke så mye av det.. hehe! Det er vel ingen hemmelighet at det er mye konkurranse i bloggverden, så det er derfor veldig fint at man har sine man bare er venner med.
I det jeg begynte med blogg var jeg veldig fokusert på de som lå over meg, og hadde en veldig dårlig vane med å sammenligne med meg andre bloggere. Etter noen måneder har jeg lært at jeg heller må fokusere på å bli en bedre utgave av meg selv, istedenfor å fokusere så mye på hva alle andre gjør. Det vil alltid være noen der ute som er mer suksessfull, penere, tynnere og kulere enn meg. Det vil likevel ikke si at man ikke er bra nok, og ikke kan få til alle disse tingene selv. Herregud, jeg har bare blogget i et år. Jeg kan ikke forvente at mulighetene skal bli kastet over meg. Tålmodighet er en fin gave <3
Jeg er derfor så heldig å ha ei som Anne Brith. Helt siden jeg har blitt kjent med denne fantastiske damen/ungdommen ;PPP har hun hjulpet meg med alt jeg lurt på. Det er ikke bare bare å komme ny inn i bloggverden der man skal finne ut av absolutt alt selv, og det er derfor veldig godt at hun har tatt meg i mot med åpne armer. Alt i alt så er vi egentlig en veldig fin gjeng med bloggere, og jeg har absolutt ikke noe negativt å si om noen. Jeg krysser fingrene for at jeg får flere bekjentskap, og at folk kan slutte å irritere seg over at jeg er en Paradise blogger. Det er jo faktisk bare to måneder til topplisten igjen skal være fylt med masse pærra drama ♥ hehe.
Det er veldig mange av dere som tror at Morten bor hos Andrea og meg, noe som kanskje ikke er så veldig rart. Morten er alltid hjemme hos meg, og jeg er aldri hjemme hos han. Jeg vet ikke om jeg trenger å si så mye annet enn at Morten bor med fire gutter? Dere kan sikkert gjette dere til resten? rot, rot og enda mer rot. Jeg takler ikke å være steder det er rotete, og har derfor nektet å være hjemme hos Morten. Det er ikke bare litt rotete her, det er faktisk mildt sagt helt jævlig.
Nå som Martine flytter inn til Andrea og meg velger jeg å “flytte ut”. Jeg tror det kan bli veldig vanskelig å være fire mennesker oppå hverandre i en liten leilighet, så jeg må derfor ha et sted jeg kan dra om det blir litt for mye mennesker. Morten og jeg ble derfor enig om å dra hjem til han for å rydde, og ikke minst gjøre leiligheten litt koselig. Forandringen er VELDIG stor, så jeg tenkte jeg skulle vise dere før og etterbilder.
Nå skal jeg være brutalt ærlig. Jeg orker ikke lyve mer, ikke for dere og spesielt ikke for meg selv og mine nærmeste. Jeg tror at visst jeg noen sinne skal bli 100% frisk fra traumer, angst og depresjoner så må jeg være ærlig. Jeg er lei av å være 50% frisk, det funker ikke mer. Jeg er lei av at dagsformen min er som en berg og dal bane, det klarer jeg snart ikke mer. Jeg er lei av å legge meg uten å vite om jeg kommer til å klare å sove, og hvordan neste dag blir. Jeg er lei av å føle meg utslitt, redd og lei meg. Jeg er lei av at de enkleste ting virker som de tyngste oppgavene å fullføre. Jeg er lei, og jeg er syk. Der sa jeg det, endelig. Jeg vet ikke hvorfor dette er så jævlig vanskelig å innrømme, kanskje for at jeg ikke vil innse det selv. Kanskje for at jeg må godta at jeg har tatt feil. Kanskje for at jeg må åpne øynene mine å forstå at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har nå gått rundt i 9 år å ventet på at et mirakel skal skje. Hva faen er det jeg driver med?
Kanskje jeg bare er redd, redd for å bli dømt. Det er 9 år siden pappa døde og 7 år siden terroren på Utøya. Burde ikke livet gått videre? “Om du sliter, hvordan klarte du å være med på Paradise Hotel?” Vet dere hva? Jeg vet ikke. Kanskje jeg bare er god til å presse meg selv. Kanskje det er der jeg har gjort en feil. Jeg presser, presser og presser helt til det ikke er noe igjen. Helt til du møter veggen som treffer deg så jævlig hardt. Helt til du ligger våken nesten hver eneste natt på grunn av angst, og skylder på mørketiden slik at ingen skal bli mistenksomme eller begynne å stille spørsmål. Alt jeg vet er at om jeg noen sinne skal bli frisk, så må jeg være ærlig mot meg selv. Jeg må slutte å late som ingenting.
Dette har jeg faktisk helt glemt å fortelle dere, noe som egentlig er veldig rart. Det skjer en ganske stor forandring i kollektivet til Andrea og meg, og det er at Martine flytter inn til oss. Vi skal ikke bo to ( tre med Morten, hehe) her mer, men 3 stykker! Som dere kanskje har fått med dere så er Martine en av de mest ubesluttsomme menneskene i verden, så hun har flyttet litt rundt den siste tiden. Martine skal bo her helt frem til 15 februar, for da skal vi reise til Los Angeles.
Jeg er veldig spent på hvordan det skal bli å få enda en i kollektivet, kanskje like greit at jeg reiser til Bali på søndag? hehe neida. Martine er står både meg og Andrea veldig nær, så jeg er helt sikker på at dette vil bli kjempebra. Det eneste minuset er at Martine er ekstremt rotete, så hun passer kanskje ikke inn i “støv på hjernen-kollektivet”, men hun får virkelig bare lære seg å rydde opp etter seg. Andrea får ta seg av den oppgaven, for jeg skal være på Bali i nesten tre uker der jeg bare skal kose meg og slappe av <3 Wuhuuuu
Jeg bare lurer på en ting, er det noe dere savner på bloggen? Gjerne kom med ønsker og innspill til hva dere vil at jeg skal blogge om. Takk på forhånd ♥
Det å være en offentlig person kan til tider være veldig skremmende. Etter (nesten) et år på topplisten har jeg lært litt. Jeg har lært at jeg ikke kan tilfredsstille alle, og jeg også har lært at uansett hva jeg gjør så er det noen der ute som ikke vil like det. Rett etter Paradise var jeg livredd for å bli mislikt. Jeg var livredd for å si noe feil, og jeg var livredd for at noen skulle dømme meg. Jeg fikk en kommentar ” Helt ærlig, angrer du på at du tok silikon?”. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte, men jeg var ærlig. Jeg fortalte at jeg ikke angret, for det hjalp meg med et kompleks som plaget meg veldig i hverdagen. Det løste absolutt ikke problemene mine, men det hjalp litt. Spør du meg var dette et helt ærlig og fint svar, men den ble ikke tatt godt i mot. Jeg fikk masse kommentarer om at jeg var et dårlig forbilde, og at jeg ikke burde ha blogg når jeg kommer med slike uttaleser. Jeg slettet derfor innlegget og kommentaren i panikk.
En del måneder senere har jeg blitt mye tøffere, jeg har også forstått at jeg ikke skal endre meningene mine for å bli godtatt. Enten så liker du meg, eller så liker du meg ikke. Jeg kan faktisk ikke bli likt av alle, og selv om mange av dere forventer at jeg alltid skal være politisk korrekt så er det ikke slik jeg er. Denne bloggen handler om meg, mitt liv og mine meninger. Det er akkurat derfor jeg velger å poste dette innlegget, for jeg vet at jeg tidligere har vært veldig forsiktig med å uttale meg om silikon på denne bloggen. Jeg har sagt ting som at “det hjalp ikke å operere” og at jeg mest sannsynlig ikke ville tatt silikon i voksen alder.
Nei, det å operere puppene mine løste ikke alle problemene slik 18 år gamle Sofie var overbevist om, men det løste et. Etter mange år med stygge kommentarer om puppene mine hadde jeg virkelig komplekser. Så sterke komplekser at min daværende kjæreste ikke fikk se puppene mine før de var operert. Jeg hadde tidligere fått en kommentar fra en gutt jeg virkelig likte om at jeg hadde vært mye finere med litt pupper, og at kroppen min minte han om en barnekropp. Han sa faktisk at han ville følt seg pedofil om han hadde sex med meg, og kunne derfor ikke gjøre det. Dette var en kommentar som ble sagt i fylla, og han beklagde seg dagen etter. Det er uansett ikke bare å rakke ned på noen for å si unnskyld noen timer senere. Jeg var bare 16 år gammel, og veldig usikker på min egen kropp.
Puppene mine var et stort kompleks for meg. Det var vanskelig og ikke minst tungt å virkelig hate noe så sterkt. Ja, jeg valgte å operere. Nei, jeg angrer ikke på at jeg opererte, jeg var bare redd for å være ærlig med dere. Hva jeg ville gjort i voksen alder vet jeg helt ærlig ikke, selv om jeg kanskje har sagt noe annet her på bloggen. Aldri mer skal jeg la meg skremme til å være noen andre. Jeg har ikke denne bloggen for å bli godtatt for å være noe jeg ikke er. Ja, jeg har operert puppene mine. Ja, jeg har forandret på noe ved utseendet mitt, men jeg er fortsatt meg. Jeg endret ikke meningene mine eller holdningene mine for at jeg fikk større pupper. Jeg endret bare noe på kroppen min.
Akkurat i det jeg skrev dette innlegget kom dette bildet opp som “minner på Facebook”. Jeg husker at jeg først nektet å publisere dette på grunn av puppene mine, men bestevenninna min tvang meg. Hun var født med store pupper, og jeg husker hvor ofte jeg irriterte meg over uttalelsene hennes. Hvordan kunne HUN si at man skal være fornøyd, når hun aldri hadde kjent på det å være misfornøyd? I voksen alder ser jeg at hun kun mente det godt, og selv om hun hadde store pupper var det garantert et eller annet hun også hadde et kompleks med.
Nelly fortsetter det syke salget sitt, så dere har enda gode muligheter til å kapre dere et par godbiter til en billig penge. Jeg var innom Nelly sin toppliste, og fant ALT dette å salg. Det er mange som har spurt etter nyttårskjolen min, som endelig har kommet inn i butikk igjen 😀 Den er dessverre ikke på salg, men den er absolutt verdt hver eneste krone. Jeg tror helt seriøst det er en av de fineste kjolene jeg har hatt, love it.
Helt til slutt vil jeg anbefale dere verdens beste vippeserum. Dette var slik jeg så ut dagen jeg tok av vippene, og som dere kanskje ser hadde jeg IKKE mange vipper igjen, haha.
Dette er etter noen uker på vippeserum. Vippene mine har vokst ekstremt mye, selv om jeg enda har en liten vei å gå. Jeg er SÅ fornøyd, og serumet koster ikke mer enn 199 kr <3 Du finner serumet HER
Det eneste som er kjipt med å bli blond igjen er alle prosessene jeg må gjennom først, og hvor dårlig håret mitt responderer på fargen. Som dere kanskje ser har håret mitt blitt veldig varmt den siste tiden, nesten litt oransje faktisk. Det er ikke bare bare å være vant til å ha helt hvitt kaldt hår til å plutselig være veldig varm i fargen. Det viktigste er uansett å bevare håret mitt, så jeg må bare smøre meg med tålmodighet <3
Uansett, over til hva dette innlegget egentlig skulle handle om. Det har vært mange spørsmål etter at jeg fortalte at jeg kommer til å kjøpe leilighet i Trondheim, blant annet om vi skal flytte sammen. Morten er selvfølgelig hjertelig velkommen til å være med til Trondheim om han ønsker det, og det aller beste hadde selvfølgelig vært om han valgte å bli med. Jeg ønsker å ha Morten i samme by, men jeg føler meg ikke klar for å flytte inn sammen med han.
Vi har bare vært sammen i 8 måneder, så jeg synes det er alt for tidlig å flytte sammen. Jeg har gjort dette før, og jeg vil absolutt si at jeg lærte av det. Personlig føler jeg at vi ødela tiden der man skal være nyforelsket og nyte livet som bare kjærester når vi valgte å flytte sammen så tidlig. Spørsmålet er ikke lengre “skal vi dra på kino?”, “skal jeg komme til deg så lager vi litt mat?” eller “vil du komme på besøk?”. Spørsmålene ble plutselig “hvorfor har du ikke ryddet?”, “husket du å betale regningen?” og “hvorfor har du ikke laget mat enda?”
Misforstå meg rett, for dette er “problemer” man kommer til å ha etterhvert, men jeg ønsker ikke å ha de enda. Jeg har lyst å nyte nyforelskelsen og det å bare være kjærester en stund til. Jeg kjenner at jeg ikke er klar for ansvaret som kommer med å flytte inn med Morten helt enda. Vi skal gjennom så mange faser i forholdet vårt, og dette er en av de. Jeg setter pris på at vi kan invitere hverandre på besøk og avtale å spise middag enten her eller der. Jeg setter pris på at han kommer hit å overnatter, og savner han de gangene han sover hjemme. Det kommer en tid der vi vil ha hus, barn, bil og familie, men akkurat nå trives vi veldig godt med å bare være kjærester ♥
Først vil jeg starte dette innlegget med å skryte litt over meg selv, for at jeg endelig klarte å stå opp før klokken 13.00. I 2 uker nå har jeg vært i to byer der mørketiden virkelig er som verst, noe som har plaget meg skikkelig. Det skulle ikke mer til enn litt dagslys før jeg klarte å stå opp klokken 10.00. Jeg er ikke en person som trives med å sove lenge i motsetning til Morten. Jeg tror helt seriøst døgnrytme er en av de større utfordringene vi har i forholdet vårt. Morten kan sitte våken hele natten, for å så sove langt utpå dagen. Jeg kan fort føle meg mislykket om jeg har en slik døgnrytme, mens Morten bare synes det er deilig.
For noen dager siden var jeg hjemme hos Martine, og hun fikk meg virkelig til å begynne å tenke. Vi snakket om penger, og Martine kom med en kommentar som fikk meg til å ligge våken hele natten. “Du har jo aldri hatt bekymringer over penger“. Det som skremmer meg er at dette er veldig sant. Jeg har vokst opp med lite penger, men jeg har aldri hatt lite penger i mitt voksne liv. Jeg har alltid kunne kjøpt hva jeg vil, dratt hvor jeg vil og ALDRI følt på det å være blakk.
Jeg er nå så heldig at jeg har en veldig grei inntekt, og har derfor aldri følt på stresset. Likevel vet jeg ikke hva som skjer i fremtiden, og det er akkurat derfor jeg virkelig må skjerpe meg. Jeg kan ikke fortsette å leve som jeg har gjort de siste årene, for da vet jeg at jeg vil angre senere i livet. Jeg har alle muligheter til å spare, så det er akkurat det jeg tenker å gjøre nå. En egen leilighet betyr mer enn en veske eller fine klær, det er helt sikkert. Jeg satt meg derfor et matbudsjett på 500kr denne uken, noe jeg trodde skulle være utfordrende siden jeg vanligvis handler for nesten 1000kr i uka. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt sjokkert for det var absolutt ikke vanskelig, det var bare å kutte ut de unødvendige tingene jeg vanligvis kjøper. Jeg skal ikke si at grøt var veldig nødvendig, men det var billig og noe jeg hadde kjempelyst på, hehe.
Vi har forresten fjernet julen (nesten) helt fra leiligheten. Jeg kjenner virkelig at jeg begynner å få nok av julen nå, og venter egentlig bare på at sommeren skal komme <3
