Jeg tror mye på skjebnen, det har jeg alltid gjort. Jeg tror det er meningen at man skal møte visse mennesker, og jeg tror det er meningen at man skal oppleve visse ting. Både på godt og vondt. Jeg har mange ganger tenkt “hvorfor skjer dette meg?”, også har jeg innsett noen år senere at på grunn av de hendelsene så har jeg kommet hit jeg er i dag. Selv om jeg virkelig hater det som skjedde i ungdomsårene mine, så er det likevel det som formet meg til å være den jenta jeg er i dag. Jeg har blitt mye flinkere til å sette pris på alt jeg har rundt meg. Jeg har blitt flinkere til å vise kjærlighet til menneskene rundt meg (selv om jeg enda har mye å jobbe med her, haha) og jeg har fått en ståpåvilje jeg aldri kunne vært foruten.
Når noe traumatisk skjer i livet så har man to valg, enten gi opp eller kjempe seg gjennom det. Jeg ga opp mange ganger i løpet av veien, men så klarte jeg å komme meg på bena igjen. Jeg tror ikke det er mulig å være sterk hele veien, men det er vel også en del av læringsprosessen. For du lærer deg etterhvert å håndtere vonde dager bare bedre og bedre. Jeg har selv brukt mye tid på å tenke på fortiden. Jeg har vært sint, jeg har vært lei meg og jeg har synes at det har vært ekstremt urettferdig. Jeg bruke utrolig mye tid på å tenke på det som hadde vært. Jeg gravde meg selv ned med å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes, istedenfor å fokusere fremover der jeg faktisk hadde en mulighet til å endre utfallet. Fortiden kan du ikke gjøre noe med, likevel bruker vi mennesker så utrolig mye tid på å tenke på alt vi kunne gjort annerledes, og hvor mye vi savner “hvordan det en gang var”.
Hvor mange ganger har vi for eksempel ikke hørt at “det funket ikke mellom oss nå, men jeg er sikker på at vi to kommer til å ende opp sammen”. Jeg har selv vært der, og jeg gikk rundt å trodde det i kanskje et år før jeg innså at det kanskje ikke var sånn at vi var skapt for hverandre. For helt ærlig så tror jeg ikke på at det kun finnes et menneske der ute som passer for deg, for tenk hvor mange mennesker som lever på denne jorda. Yeah right at det kun er en av de som er ment for deg, og at dere tilfeldigvis ble boende i samme land og by.
Jeg tror derimot at du møter de menneske du møter av en grunn, for når jeg ser tilbake på mine tidligere forhold så har jeg lært og utviklet meg så mye. Jeg klarte ikke å se det akkurat der og da, men i ettertid så er det veldig enkelt å se hvorfor jeg tok de valgene jeg tok. Jeg tror også at om du går rundt å overbeviser deg selv om at du en dag vil bli sammen med eksen, så lukker du mulighetene for å møte andre. Det er jo ikke akkurat vits å gå inn i et nytt forhold om man tenker at man skal bli sammen med eksen en eller annen gang i fremtiden. Fortid kalles fortid for en grunn, og jeg tror at du hindrer deg selv i å vokse om du skal fortsette å leve i fortiden istedenfor å fokusere på alt du har foran deg.
Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men jeg tror ikke dere forstår hvor mye tid jeg bruker på å reflektere over livet, sette meg nye mål og jobbe mot å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg har så utrolig mange tanker jeg sitter inne med, som jeg er redd for å dele da jeg synes det er skummelt å være for personlig.
