Kategori: Personlig

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg synes er greit og ikke greit når det kommer til forholdet til Morten og meg. Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele noen punkter med dere med hva jeg synes er viktig når det kommer til et forhold. Litt forventinger, hva jeg liker og ikke liker. 

Tillit
Dette er number one om man virkelig skal få et forhold til å fungere, for det er utrolig slitsomt å ikke stole på partneren sin. Jeg har selv opplevd å ikke stole på noen, og det gikk utover hele forholdet. Jeg forventer derfor at kjæresten min skal være ærlig, men det er vel ikke så mye å forvente? Det som er viktig å huske er at man må stole på partneren sin om h*n ikke har gjort noe som har brutt tilliten mellom dere. Det verste jeg vet er mennesker som er skeptisk til alt kjæresten gjør, selv om h*n er helt uskyldig. Det er utrolig unødvendig å straffe noen for noe det ikke har gjort, og jeg hadde ALDRI taklet å vært i et sånt forhold selv. Slapp av, og nyt forholdet istedenfor, det funker alltid mye bedre 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kommunikasjon
Dette var jeg selv veldig dårlig på før, og jeg ble derfor en veldig slitsom person å være sammen med. Jeg har derfor skjerpet meg veldig, og funnet ut at ting blir så mye lettere om man bare snakker om det. Jeg forventet alltid at han skulle skjønne hvorfor jeg var sur eller lei meg, hvordan kunne han egentlig vite det? Jeg føler det er litt typisk jenter, for vi er utrolig kompliserte noen ganger. Kommunikasjon er utrolig viktig, og det kan løse så mange situasjoner på en veldig mye bedre måte enn stillhet. Jeg har blitt utrolig åpen selv etter at jeg skjønte hvor teit jeg var, og jeg merker selv hvor utrolig mye bedre det er. GO KOMMUNIKASJON. 

Initiativ
For meg er det utrolig viktig at begge to er like flinke til å ta initiativ når det kommer til forholdet. Enten til å finne på ting eller gjøre noe hyggelig for kjæresten sin. Jeg hadde personlig ikke taklet å være i et forhold der kun ting gikk den ene veien, og man aldri fikk noe igjen. Det er viktig å ta og gi, ikke sant? 

Sjalusi
Denne henger jo mye sammen med tillit, men jeg tar den som et eget punkt likevel. Det er alltid søtt når kjæresten blir litt sjalu, men det er absolutt ikke søtt når kjæresten er konstant sjalu. Hadde Morten blitt sjalu på grunn av at jeg snakker med andre gutter på byen, eller likt et Instagram bilde hadde jeg følt meg kvalt. Igjen, det er viktig å stole på kjæresten sin til det motsatte er bevist. Man må kunne snakke med det motsatte kjønn uten at det skal bli krangling. 

Tid
Jeg synes det er veldig viktig at man setter av tid til å være med hverandre. Ikke bare at man har et forhold der man er sammen, men ikke er sammen. Morten og jeg har ofte dager der vi er sammen hele dagen, men vi begge er så opptatte av vi like gjerne kunne vært hver for oss. Selvfølgelig kommer man til å ha sånne dager, og det er akkurat derfor jeg synes det er viktig å sette av tid til hverandre. Lag en middag, dra på date, se en film eller gjør et eller annet. 

Venner
Dette punktet er UTROLIG viktig for meg. Vennene mine betyr alt for meg, og det er derfor viktig at kjæresten min passer inn sammen med de. Jeg kunne aldri vært sammen med en som hatet alle vennene mine, og aldri ville ha vært sammen med de. Dette er jo selvfølgelig motsatt også. Heldigvis har ikke Morten og jeg dette problemet, han digger vennene mine og jeg digger hans. Mine venner liker også Morten veldig godt, noe jeg er kjempe glad for ♥

Nå skal jeg faktisk dele noe veldig personlig med dere, som jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri innrømme på bloggen. Alt endrer seg om man gir det litt tid, og nå forstår jeg at jeg bare var et menneske jeg også. Selv om jeg har satt meg selv i den posisjonen jeg har gjort, så takler jeg ikke absolutt alt jeg heller. De siste ukene Paradise gikk på TV var det veldig tøft å være meg, for jeg måtte daglig lese kommentarer om hvor stygg, grusom, slem og forferdelig jeg var. Det ble så ille på et tidspunkt at jeg faktisk måtte stenge kommentarfeltet mitt, og det var da jeg fikk nok.

Dere husker kanskje turen min til Barcelona, når jeg plutselig satt meg på flyet og dro? Det var for at jeg visste at siste uken på Paradise kom til å bli et helvete, og på det tidspunktet der taklet jeg ikke mer. Det var sant at vi dro til Barcelona for å dra i et jobbmøte, men jeg fikk tilbudet om å ta dette etter finalefesten i tilfelle det ble stress for meg. Det ble stress for meg, men jeg klarte ikke å utsette å komme meg vekk fra helvete som ventet hjemme i Norge. Det hjalp på en måte å reise vekk, men samtidig ikke. Jeg ble faktisk sittende inne på hotellet for å oppdatere alle stygge kommentarene jeg fikk, og det er utrolig hva mennesker får seg selv til å skrive. 

Jeg er tøff, og jeg tåler mye. Aldri etter Paradise sluttet å sendes på skjermen har jeg opplevd å måtte være redd for å sjekke kommentarfeltet mitt, og det er jeg glad for. Selvfølgelig kommer det inn noen kommentarer her og der, men det takler jeg fint. Jeg taklet derimot ikke å stå i en storm av hat og stygge kommentarer, men jeg kom meg gjennom det også til slutt. Det å stå i rampelyset er virkelig tøffere enn hva man kan se for seg, og jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg gikk til. Så jeg har mine svake øyeblikk jeg også, så svake at jeg setter meg på et fly å rømmer fra problemene mine. Ikke den beste løsningen, men akkurat da var det som føltes riktig. 

Som dere kanskje har merket er jeg tilbake, og Morten har lagt bloggen på hylla for denne gang. Jeg tror han synes det var litt mer slitsomt enn hva han kanskje hadde forventet. Det var utrolig deilig å være den som lå på siden å slappet av, mens han måtte skrive innlegg til dere. Jeg tror det er lenge til jeg får høre “er du ferdig snart?”, haha. Hva synes dere om Morten som blogger? Det virker som mange synes det var gøy å høre litt fra han også, og det er selvfølgelig noe vi kan gjøre igjen (om han vil). 

Jeg fikk lese gjennom innleggene før han publiserte det, og det siste innlegget som du kan lese HER skjønte jeg absolutt ingenting av. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk skikkelig latterkrampe på slutten, for ingenting av det han skrev hadde en sammenheng eller ga mening. Var det egentlig noen som fikk svar på da Morten begynte å like meg? Tviler. Jeg ba han derfor svare nå, og han sier det samme som meg. Han likte meg inne på hotellet, men det var ikke før vi kom hjem fra Paradise at følelsene virkelig begynte å komme. Vi begge trengte litt tid fra hverandre for å finne ut hva vi egentlig ville, og det var noen dager der vi ikke hadde kontakt i det hele tatt. Vi endte opp sammen til slutt, og vi begge er glad for det 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

PS, vi har aldri lekt potetleken før, så jeg har dessverre ingen spilleregler å dele med dere. Hvordan han i det hele tatt klarte å komme på “potetleken” kan jeg ikke forstå, det var utrolig random, haha. Så nei, vi kaster ikke poteter på hverandre.

I dag savnet jeg deg. 
Jeg savnet deg i det jeg så et fint øyeblikk mellom en sønn og en far. Hvor ble det av mine øyeblikk med deg? 
Jeg savner deg. 
Spesielt rundt bursdag, jul og viktige hendelser. Hvor er kortet med ditt navn på?
Jeg trenger deg
Hvem skal beskytte meg på den måten bare en pappa kan? Jeg trenger din beskyttelse. 
Jeg tenker på deg
Hver eneste dag. Det går ikke en dag der du ikke er i tankene mine. Noen dager er verre enn andre. Hvorfor kan du ikke bare være her?
Du er borte
Du er borte for alltid, og det jeg sitter igjen med er et åpent sår og masse minner. Jeg vil skape nye, men det går ikke. Hvorfor måtte dette skje deg?

Savnet og lengsel etter deg vil alltid være der. Det vil alltid være små eller store øyeblikk som vil minne meg om deg. Det vil være hendelser du går glipp av, som jeg håper du får med deg på en eller annen måte. Jeg vil for alltid lengte etter smilet og klemmene dine. En dag vil ikke denne lengselen være her, for vi vil forhåpentligvis møtes igjen. Et helt annet sted og tid. 
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor mange søsken har du?
Med meg er vi 7 søsken. Pappa har 6 barn og mamma har 3 barn. Som dere sikkert forstår har jeg ikke samme mamma og pappa med alle, kun med en faktisk. Dette har jeg fortalt før da 🙂

Hvor mange kjærester har du hatt?
Jeg har har hatt to seriøse forhold før Morten. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har du hatt kjærlighetssorg?
Ja, en gang. 

Har du noen ganger hatt selvmordstanker? 
Ikke selvmordstanker akkurat, men jeg har ønsket meg selv død. Rett etter Utøya håpet jeg at jeg ikke skulle våkne hver gang jeg la meg. Forferdelig å tenke tilbake på, og jeg er evig takknemlig for at den tiden er over, for godt. 

Har du vært skikkelig forelska før? 
To ganger. Mitt forrige forhold, så er jeg selvfølgelig super forelska i Morten også. Det er seriøst verdens beste følelse <3 

Hva er du virkelig redd for?
Døden. Det er ikke noe mer som skremmer meg enn døden, men jeg prøver å ikke tenke så veldig mye på det. Jeg er heldigvis veldig flink til å utfordre meg selv, og gjør ofte ting jeg egentlig er redd for å gjøre. Jeg er også veldig redd for å miste noen som står meg veldig nær, det skremmer meg ofte.

Har du ofte dårlige dager?
Det går veldig periodevis til meg, og hvordan hverdagen min er har veldig stor påvirkning på akkurat dette. Er det mye stress og usikkert rundt meg går jeg fort ned i kjelleren. Det skal ikke så mye til før jeg føler meg som dritt, det går heldigvis veldig fort til over. Bare så det er sagt så har jeg flere gode dager enn hva jeg har dårlige dager. Det er uansett helt normalt å ha dager som ikke alltid er like bra. 

Hadde du en bra barndom?
Det vil jeg absolutt si. Jeg har vært så heldig å ha en mamma som alltid har stilt opp for meg, uansett hva det har vært. Hun har vært helt fantastisk, og hun har klart seg så utrolig bra som alenemor. Jeg har selvfølgelig ikke bare hatt det bra, men på grunn av mamma har jeg absolutt ingenting å klage på. 

Hvorfor skriver du aldri om hva som skjedde med pappaen din?
Det er veldig mange som lurer på dette, og det er selvfølgelig forståelig. Jeg skal skrive et innlegg veldig snart om hvorfor jeg ikke snakker om det på bloggen. 

Føler du at du har endret deg som person etter Paradise?
Det å endre meg var faktisk min største frykt, og jeg var veldig opptatt av å fortsatt være den samme når jeg kom hjem til Norge igjen. Er det en ting jeg har lært så er det at det er umulig å ikke forandre seg når hele livet mitt har blitt helt annerledes etter Paradise. Jeg vil uansett ikke si at jeg har forandret meg på en negativ måte. Jeg har vel heller blitt mer arbeidsom, reflektert og ikke minst sterk. Det er ikke bare bare å være i denne bransjen og daglig få stygge kommentarer og at alle skal ha en mening om alt jeg gjør. For 2-3 år siden hadde jeg aldri taklet dette livet, og hele opplevelsen har bare gjort meg sterke. Mine bestevenner som står meg aller nærmest sier at jeg fortsatt er den samme, og det er det som betyr noe. Det vil alltid være mennesker der ute som vil si at jeg har endret meg, men så lenge de som virkelig kjenner meg føler jeg er den samme, så er det som betyr noe. 

Hvor har du gått på skole?
Er det noe jeg har gjort i barndommen min så er det å bytte skole. Skal jeg fortelle alle skolene jeg har gått måtte dere ha satt av et par timer, hehe neida joda. Jeg har byttet skole utrolig mange ganger, men jeg har gått på forskjellige skoler i Tromsø og to skoler i Tønsberg + et år i Trondheim.

Har du gjort noe du angrer på?
Det er selvfølgelig mye jeg angrer på, det vil det alltid være. Jeg skulle for eksempel ønske at jeg behandlet mennesker rundt meg litt bedre i tiden etter Utøya. Jeg var ikke direkte slem, men jeg var veldig mye sint og som jeg har fortalt dere før gikk det dessverre utover mine uskyldige venner, kjæreste og familie. Likevel så er det ikke noe som plager meg, for det vet hvorfor og jeg har selvfølgelig beklaget i ettertid. Man kan uansett ikke angre på noe man har gjort i fortiden, i alle fall ikke jeg. Alle valg og beslutninger jeg har tatt har ført meg akkurat hit jeg er i dag. Så for meg er det helt umulig og angre. Istedenfor å angre så lærer jeg av mine feil, det liker jeg bedre. 

Hvor gammel var du da du fikk ditt første kyss?
Jeg var 12 år, og det var med en gutt jeg var kjempe forelsket i. Han snakket aldri til meg igjen etter det,  haha 🙁 Jeg tok hintet for å si det sånn. Øvd meg litt mer etter det da.

Har du noen ganger blitt mobbet eller mobbet?
Jeg har aldri blitt mobbet eller mobbet noen før. Jeg har selvfølgelig opplevd at noen har vært slemme mot meg, og motsatt. Dette var mest i barndommen, for barn kan dessverre være veldig slemme. Det opplever jeg mye av nå, og det er grunnen til at jeg kontakter foreldre. Man er ikke alltid moden nok til å forstå hvor mye en kommentar eller å bli utestengt kan skade et annet menneske. Det er akkurat derfor jeg prøver å sette en stopper på det. 

Hvor gammel var du første gang du hadde sex?
Hvor gammel jeg var kommer jeg ikke til å fortelle på bloggen, da jeg synes det er veldig personlig. Jeg synes ikke man må dele alt med alle selv om man har en blogg 🙂 Det skjedde før jeg fylte 16 år, og det er det eneste jeg vil dele med dere. 

Hvor mange dyr har du hatt?
Dette er noe jeg ikke har telling på. Vi har hatt så utrolig mange katter og hamstere. Utenom det har jeg hatt en kanin, en hest og to hunder. Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr som dere kanskje forstår, haha. 

Var foreldrene dine skilt?
Mamma og pappa var aldri gift, men det var sammen i veldig mange år. Det ble slutt før jeg ble født. 

Hvor høy er du?
Jeg er ca 1.72cm 

Har du og Morten snakket om å flytte sammen?
Nei, det har vi ikke gjort. Morten bor jo så og si hos meg og Andrea da, men å få egen leilighet er ikke i tankene enda. 

Hvor ser du deg selv om 5 år?
Hmm, om 5 år er jeg 27 år!! Det føles enda ut som at jeg er 16, så det at jeg begynner å nærme meg halvveis til 50 er rart å tenke på. Om 5 år har jeg reist utrolig mye, kjøpt min egen leilighet og mest sannsynlig produsert noe helt eget 🙂

Hva er din mest negative og positive egenskap?
Min mest negative egenskap er at jeg er alt for sta, og har vanskeligheter med å innrømme at jeg tar feil. Den mest positive vil jeg si er at jeg er veldig åpen og imøtekommende. 

Dette er egentlig et veldig personlig innlegg for min del, og jeg hadde egentlig aldri sett for meg at jeg kom til å dele dette med dere. Jeg har alltid sagt at jeg liker meg best singel, men likevel har jeg vært mange år i forhold. Grunnen til at jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg liker best å være singel er for at jeg er så forbanna redd for å bli såra. Jeg har derfor gått inn i et forhold der jeg har sett for meg slutten. Jeg har også tenkt at han kommer til å være utro, eller gjøre et eller annet for å såre meg. Jeg ser for meg at noe trist kommer til å skje, og hva gjør det med forholdet mitt da? Jeg skaper problemer som egentlig ikke er der, og skaper krangler som aldri burde eksistert.

Jeg har også vært en ekstremt vanskelig person å være sammen med, på grunn av min fortid. Jeg har gjort det vanskeligere for meg selv og for de rundt meg også, for jeg har ikke ønsket å snakke om det. Derfor har alle problemer blitt tatt ut i sinne og frustrasjon. Jeg ble faktisk sur på eksen min for at han sølte noe på duken, hvor teit og unødvendig er ikke det? Det var selvfølgelig mer som lå bak, men igjen så gikk det utover han. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at mine tidligere forhold ikke fungerte, men jeg vet selv at jeg er en stor del av det.

Jeg har heldigvis lært av akkurat dette, og det er jeg utrolig glad for nå som jeg er i et forhold som jeg håper vil vare. For første gang ser jeg ikke for meg en slutt, eller at Morten kommer til å være utro. Jeg får ofte meldinger om at Morten har gjort forskjellige ting, men dette er ting jeg ikke tar innpå meg. Hadde det vært for 2 år siden, hadde jeg aldri taklet det. Jeg har heldigvis blitt tryggere på meg selv og fått jobbet mye med det som har plaget meg. Selv om jeg har mye skyld for at tidligere forhold ikke har fungert, så skal ikke det være problemet denne gangen. Nå ser jeg kun for meg en fremtid, og det er utrolig deilig. Det føles bare så utrolig bra, og jeg elsker den følelsen.. ♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger føler jeg at jeg trenger å søke hjelp, eller bare gå et sted for å snakke med noen. Vanligvis føler jeg meg helt OK, og jeg våkner opp nesten hver eneste dag med et smil om munnen. Det er ikke det at jeg ikke har det bra som er problemet, men det er denne ekstreme rastløsheten. Her om dagen begynte jeg å se på leiligheter på finn. Hvorfor? For jeg vil finne en ny leilighet der Andrea og jeg kan bo. Vi har bodd i leiligheten vår i 4 måneder, og ALLEREDE ser jeg på nye leiligheter? Jeg fant selvfølgelig drømmeleiligheten mens jeg kikket gjennom Finn, og jeg ble plutselig desperat etter å få akkurat denne leiligheten. 

På 4 år har jeg flyttet 6 ganger, noe jeg selv synes er ekstremt mye. Bare de 3 årene jeg bodde i Trondheim flyttet jeg 3 ganger, haha. Hva er det som gjør at jeg aldri klarer å slå meg til ro? Hvorfor vil jeg allerede flytte fra en leilighet jeg egentlig liker ganske godt? Jeg må virkelig skjerpe meg, for det går ikke å holde på sånn som dette. Jeg har derfor bestemt meg for at jeg skal bo i leiligheten min i minst 2 år, og jeg har derfor ikke lov til å flytte før disse to årene er over. Om jeg ikke klarer å holde dette må jeg gjøre en eller annen klein straff, som dere lesere skal få bestemme. Det er virkelig på tide å ta tak i dette problemet, og det at dere skal få bestemme en straff skremmer meg nok til å aldri ville flytte, haha. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne kjærligheten er nesten litt skremmende. Eller, den er skremmende. Det å plutselig være så knyttet til et annet menneske er utrolig fint, men likevel kan være det skummelt. Jeg føler meg plutselig som en liten fjortis igjen. Jeg er så forelska, dødsforelska faktisk. Det er noen ganger du aldri tror du skal kjenne på en sånn følelse igjen, så dukker den plutselig opp. På et luksushotell i Mexico, langt vekk fra virkeligheten og Norge. Hvem hadde sett for seg deg?

Nå 7 måneder senere er du plutselig kjæresten min, som jeg er dødsforelska i. Det gikk fra en uskyldig flørt til å plutselig bli noe seriøst, veldig seriøst. Det er deg jeg ser for meg en fremtid sammen med. Vi skal reise jorda rundt sammen, hjelpe hverandre til å oppnå mål og drømmer, oppfylle drømmene vi skaper sammen, kjøpe hus og leve et liv, du og jeg. Det hadde til og med vært helt okei å få barn. Det er ikke lenge siden jeg skrev et innlegg om at jeg ikke hadde behov for barn, og min største frykt er faktisk å bli gravid. Så kommer du, så er det plutselig noe jeg kan se for meg sammen med deg. Langt langt frem i tid vel og merke. Hva er det du egentlig har gjort med meg? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er både deilig og vondt på samme tid å føle det sånn ovenfor et annet menneske, for man blir plutselig så forbanna sårbar. Jeg er likevel glad for at akkurat du ble kjæresten min, og jeg er evig takknemlig for hvordan akkurat du får meg til å føle. Jeg har det så utrolig bra sammen med deg, og jeg håper virkelig dette er noe som kommer til å vare livet ut. Jeg kan ikke se for meg noe annet. 

Nå skal jeg dele noe veldig privat med dere, som jeg sjeldent snakker om. Grunnen til dette er rett og slett for at jeg synes det er flaut, og for at jeg er veldig sint på meg selv. Etter Utøya fikk jeg erstatning, og den første erstatningen jeg fikk ble overført til meg da jeg bare var 18 år gammel. Jeg var langt i fra moden nok til å håndtere disse pengene, så jeg brukte mye av de bare på tull. Vi snakker om sminke og klær nå, og dette var heller penger jeg kunne brukt på å investere i fremtiden min. 

Som dere sikkert vet klarte jeg ikke å fullføre videregående på 3 år, jeg måtte dele det opp. Jeg klarte heller ikke å komme meg ordentlig i jobb, så jeg fikk mer i erstatning etterhvert. Jeg hadde utrolig mye fravær fra jobb, noe som gjorde at jeg fikk en veldig liten lønn. Dette var en lønn jeg ikke kunne leve på da jeg ikke bodde hjemme, men i Trondheim. Jeg klarte heller ikke å komme meg på NAV for jeg synes det var utrolig flaut i en alder av 19-20 år. Man kunne ikke se på meg at jeg var syk, derfor føltes det helt feil at jeg skulle motta penger. (Nei, jeg ser absolutt ikke ned på andre som går på NAV. Alle har sine grunner og historier, nå snakker jeg bare om mine EGNE følelser.) 

Årene gikk og pengen forsvant mer og mer. Det er nesten sånn at jeg ikke vil logge inn på nettbanken, for hver eneste gang jeg gjør det slår virkeligheten meg. Dere aner ikke hvor mye jeg hater det, og noen ganger er jeg sint på meg selv. Likevel forstår jeg at jeg ikke kan være det, for på det tidspunktet der kunne jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg kunne søkt om penger fra NAV, men det klarte jeg ikke. Jeg fikk litt hjelp en sommer jeg knakk helt sammen, for da skjønte jeg selv at jeg ikke kunne fortsette sånn her. 

Da vi kom hjem fra Mexico levde jeg på sparekontoen min også, for jeg skjønte at jeg måtte gi 100% om jeg skulle få til denne bloggen, noe jeg også klarte. Så hvem vet hvor denne bloggen hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt muligheten til å vie all min tid til den? Jeg har heldigvis begynt å tjene penger igjen, og fremover skal jeg være kjempe flink til å spare så mye som overhodet mulig. Planen er jo etterhvert å kjøpe seg noe eget, og da må man virkelig være flink med hva man bruker pengene sine på 🙂 Er det en ting jeg har lært av alt dette, så er at jeg virkelig å være mer forsiktig med pengene mine. Det var en hard, men viktig lærepenge. 

Nei, jeg skal ikke operere noe på kroppen min som jeg er misfornøyd med. Eller jeg er jo misfornøyd, og dette har plaget meg helt siden jeg har vært 13 år gammel. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som vet om akkurat dette, for jeg har aldri nevnt det på bloggen. Som 13-åring fant jeg ut at jeg hadde dårlig syn, og jeg har slitt med det siden da. Jeg kan ikke huske hvordan det er å våkne opp å se alt klart, og det er selvfølgelig et ønske jeg har. Jeg er utrolig lei, og vil virkelig gjøre noe med det.

I mange år har jeg tenkt på å ta laseroperasjon, men det er et eller annet som holder meg igjen. Jeg er livredd, det er tross alt øynene mine. De er ganske ubrukelige nå, og det er akkurat derfor jeg er redd for å gjøre det enda verre. Jeg er også livredd for å bli blind, selv om jeg vet at sannsynligheten er liten. Jeg vil uansett høre om det er noen av dere som leser bloggen min som har erfaring rundt laseroperasjon, og kan dele deres historie med meg. Jeg prøver å manne meg opp til å operere, og jeg tror derfor at akkurat DU kan være til stor hjelp. Takk på forhånd <3

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt