Er det ikke litt merkelig å tenke på at du ser deg selv i speilet hver eneste dag og du føler at ingenting endrer seg. Men når du ser tilbake på gamle bilder så virker det som at alt har endret seg. Det øverste bildet ble tatt i desember og det nederste bildet ble tatt for noen dager siden. Hårfargen, brynene, sminken og klesstilen min er helt annerledes enn hva den var for bare noen måneder siden. Jeg har alltid tenkt at man endrer seg over år, ikke måneder. Det er litt merkelig, for jeg føler nesten jeg er tilbake til ungdomstiden der man endret stil konstant. Det var så vanskelig å finne seg selv, derfor byttet man garderobe, hårfrisyre og sminke oftere enn man byttet truser. Kanskje jeg er komme tilbake dit? haha
En ting er sikkkert, og det er det at jeg er mye mer fornøyd med meg selv nå enn hva jeg var i desember. Jeg føler at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ikke bryr meg så mye om hva andre tenker og heller lever etter hva jeg syntes er best selv.
Hver gang jeg er ute å reiser føler jeg meg alltid så takknemlig for at jeg er født og oppvokst i Norge. Tenk så heldig jeg er som har hatt rett på gratis skole, rett på en utdanning, et hus å bo i, en familie, venner, mat på bordet og ikke minst en trygg oppvekst. Det som er synd at når jeg kommer hjem, forsvinner denne takknemligheten. Noen ganger er det mye lettere å fokusere på de negative tingene. Man skulle så gjerne bodd i et finere hus, kjørt en bedre bil, reist jorda rundt, kjøpt valentino skoene man så gjerne vil ha og ikke minst ha mer frihet og jobbe mindre. Men hvordan problemer er egentlig dette? Hva ville en som ikke har noen av de tingene jeg tar forgitt tenkt om han/hun hadde hørt de ubetydelige tingene jeg klager på.
Jeg var forberdet på at jeg kom til å se endel fattigdom her i Riga. Men jeg føler at jeg aldri kan bli forberdet nok. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne hjelpe alle rundt meg, men jeg skjønner jo selv at det ikke går. Men jeg prøver alltid å hjelpe så mye jeg kan. Jeg er helt sikker på om jeg hadde tatt alle pengene jeg har brukt på uteliggere og hjemløse dyr de siste årene kunne jeg lett kjøpt meg den Louis Vuitton veska jeg har ønsket meg så lenge. Men hva er egentlig en veske i forhold til det å glede andre ? Kanskje jeg også bidrar til en litt bedre dag midt oppi all elendigheten. Eller at en sulten mage endelig føler seg mett?
Vi er alt for flinke til å overse de som ikke har det greit. Det er lettere å gå forbi å late som ingenting enn å møte de triste blikkene. Jeg kjenner til den følelsen så godt selv, for jeg har gjort det alt for mange ganger. Jeg har tatt meg selv så mange ganger i å gjøre det, og det irriterer meg like mye hver gang. Jeg syntes noen ganger virkeligheten er for tøff, derfor skyver jeg den heller vekk. Det er ikke alltid jeg har penger å gi, for jeg er ikke rik selv. Men er det alltid penger man må gi for å glede andre? hva med et smil? Er det ikke ydmykende nok å måtte sette seg ned for å tigge penger til å overleve, så føles det nok ikke så mye bedre når 90% som går forbi overser deg. Jeg prøver alltid å tenke på hvordan jeg hadde ønsket å blitt behandlet om det hadde vært meg, og det er ikke sånn som jeg oppfører meg noen ganger. Jeg ville satt utrolig pris på et smil og en bekreftelse. En bekreftelse på at du faktisk blir sett. En bekreftelse om at du betyr akkurat like mye som alle andre.
Før var jeg veldig dømmende og ønsket ikke å gi penger av den grunn som veldig mange andre tenker ” det går kun til dop” eller ” de er egentlig ikke fattig”. Men jeg har sluttet å tenke sånn, for vi vet faktisk ikke. Det vil alltid være noen som ikke er ærlige, men jeg tror nok de fleste sitter på gata sitter der av en grunn. Alle er forskjellige, noen bruker pengene til mat og andre bruker det til dop. Om du ikke ønkser å støtte dop så kan man i det minste kjøpe noe å drikke og spise på. Etter en bytur i Oslo fant jeg og ei venninne en mann liggende på gata med et kjempe tynt pledd som han brukte som en dyne, midt på vinteren. Så har du meg som våkner opp om morgenen å klager over at det er alt for kaldt på rommet mens jeg ligger godt pakket inn i dundynen min. Uansett hvor mye promille jeg hadde så klarte heldigivis ingen av oss å gå forbi uten å bry oss. Vi løp inn på Narvsen å kjøpte vann, kakao og en pølse. En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å glemme gleden i øynene hans for at noen brydde seg om akkurat han.
I dag satt det en mann på gata med hunden sin. Han så så trist ut der han satt og igjen gikk alle bare rett forbi. Jeg vet mange har fordommer mot de som skaffer seg dyr uten å ha et hjem å gå til, og jeg føler på denne fordommen selv. Men vi må også huske at det hjelper ingenting å overse disse menneske for at det irriterer oss. Han rørte meg også veldig, for hunden hans hadde fått et teppe å ligge å mens han satt på den harde og skitne bakken selv. En ting er sikkert, uansett hvor urettferdig det er at denne hunden kanskje ikke har det som min og din hund, så har han i alle fall en eier som virkelig bryr seg. Jeg tror også du er veldig ensom gå gata, og alle mennesker trenger kjærlighet om det så er fra et annet menneske eller et dyr. Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre, men jeg prøver å forstå andre sine følelser å ikke bare mine egne. Ikke bare gledet det mannen og hunden at jeg satt meg ned etter å ha gitt litt penger, men det gledet også meg. Det å glede andre gir meg en bedre følelse enn en veske noen sinne vil gi. Jeg tror vi må slutte å tenke ” det hjelper ikke om jeg gjør noe uansett”, for det er helt feil. Om alle bare gjør litt, vil det hjelpe mer enn hva vi tror. Det hjelper å få et smil, det hjelper å få bekreftelse og det hjelper å få penger for de som har råd til å gi dette.
Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av utseendet. Det tok mange år før jeg i det hele tatt brydde meg om hvordan jeg så ut, hvordan klær jeg gikk i og hvordan kroppen min så ut. Selv om det var utrolig deilig å ikke måtte stå å se seg i speilet hver eneste dag å føle at man alltid må endre seg, så føler jeg likevel at selvtilitten min er bedre nå. Merkelig er det ikke? Jeg vet ikke om mye av grunnen til dette er at puppene mine veier en del gram mer enn hva de gjorde før, eller om alle disse små endringene jeg har gjort har spilt en rolle.
Likevel så har jeg ikke følt meg helt fornøyd. Nesten hver gang jeg ser i speilet så ser jeg noe jeg kan endre på, noe som egentlig er ganske trist. Det siste halvåret har det vært leppene jeg har irritert meg over, hvorfor er de ikke store nok? Jeg har likevel hatt en kamp mot meg selv om å ikke ta restylane, for innerst inne vet jeg at jeg ikke trenger det. Likevel fant jeg meg et halvår senere på venterommet for en konsultasjonstime. Jeg hadde egentlig ingen forventinger til denne timen, kun å bli enige om hvor mye vi skulle sprøyte inn i leppene mine. Det jeg absolutt ikke hadde forventet med denne timen er at jeg skulle gå ut av døren med enda bedre selvtilitt enn når jeg gikk inn, UTEN å ha tatt restylane.
Det første som møtte meg når jeg kom inn døren var ” har du tatt restylane før?” noe jeg ikke har gjort. Jeg trodde dette var et spørsmål de stilte alle kundene, rett og slett for å få litt info. Men saken var at leppene mine så ut som lepper andre jenter betaler for å få. What, er dette virkelig sant? var min første tanke. Hun tok bilder av leppene mine for å vise meg hvordan de faktisk ser ut, samtidig som hun alltid kom med komplimenter. ” Hadde jeg lagt ut bilde av denne leppa på instagram å skrevet XO lips ville jeg fått 100 likes” Hæ?, tenkte jeg. Er virkelig leppene så bra? Hvorfor klarer jeg ikke å se dette selv?
Etter en lengre samtale der jeg hadde fått både skryt for lepper og utseendet fikk denne fantastiske dama meg til å skjønne at jeg faktisk er mye bedre enn hva jeg selv ser. Jeg følte likevel at jeg ville prøve det ut, for det er en sånn person jeg er. Har jeg bestemt meg for noe så gjør jeg det også. Men er det en ting som er sikkert så er det at jeg skal bruke god tid til å tenke over det før jeg eventuelt velger å ta restylane. For hvorfor skal jeg bruke mye penger på noe jeg egentlig ikke trenger? Kanskje jeg faktisk heller skal jobbe med å godta meg selv som jeg er, selv om det ikke alltid er like lett.
Poenget mitt med dette innlegget er ikke å skryte over utseendet mitt. Poenget er at man må bli flinkere til å se seg selv gjennom andre sine øyne. De største kritikerne vi vil møte er oss selv. Kanskje vi må bli flinkere til å stenge ute egne meninger og høre litt på andre sine også. Jeg har hørt utrolig mange ganger at jeg ikke trenger restylane og at jeg har store lepper naturlig. Men trodde jeg på dette? NEI. Men en ting er sikkert, jeg fikk meg virkelig en oppvekker etter denne episoden og det er jeg utrolig glad for. Så til deg som føler at du må endre på noe med deg selv, ta deg heller litt tid til å høre på hva de rundt deg sier. Jeg kan garantere at de ser hvor vakker du egentlig er, selv om du ikke alltid ser det selv. Hadde du bare kunne sett deg selv gjennom deres øyne er det ikke sikkert du hadde følt noen av de tingene du føler på nå. For DU er bra nok!
Jeg vil bare gi Elin på injeksonspesialisten en stooor takk for å være så ærlig mot meg og gi meg en selvtilitt jeg ikke har kjent på lenge. Ikke minst takk for å være så ærlig og ikke tenke på pengene du kunne fått av å ikke si noe. Mennesker som deg tror jeg ikke man møter overalt. Samtidig vil jeg takke den jenta som stoppet meg på byen å ga meg så mye skryt for utseendet mitt. Det du ikke visste var at akkurat den dagen følte jeg meg helt jævlig og hadde egentlig ikke lyst til å dra ut på byen. Du gjorde kvelden min så mye bedre, bare med å gi en jente du ikke kjente engang et kompliment. Sånne mennesker som dere trenger verden flere av ♥
Jeg er sta som et esel. Ja, i noen tilfeller er det kjempe bra å være sta. Det verste jeg vet er mennesker som virker som de ikke har noen meninger og er enige med alle rundt seg. MEN det går en grense, hehe. Jeg er sta uansett hva det måtte være, selv om jeg skjønner at jeg har tatt feil. Da er jeg enda mer sta kun for at jeg føler meg kjempe dum, haha.
En liten bitch med promille Jeg vet ikke hvorfor det irriterer meg, men av en eller annen grunn irriterer fulle folk meg så utrolig mye ( selv om jeg er kjempe full selv og minst like irriterende), noe som gjør meg til en liten bitch. Fulle mennesker som tar seg til rette, griser ut halve drinken, dytter andre, tar med seg venninna si på do for å stå der i 30 minutter og gutter som tror de har sjans på alt og alle. Gjerne de som tar deg på puppen før de i det hele tatt har hilset på deg , AHH!! haha. Disse punktene får demonen til å komme ut. Jeg gjør aldri noe slemt, kan selvfølgelig komme med en kommentar her og der ( uten å mene noe vondt med det, tilgi meg). MEN jeg suger til å skjule når noe irriterer meg, så du vil nok klare å se om du irriterer meg på fylla en dag haha. PS; Jeg gjør mange av de punktene jeg selv irriterer meg over, lenge leve dobbeltmoralen ♥
Vanskeligheter med å åpne meg Ahh, denne egenskapen er vel den som irriterer meg mest. Jeg er vel en av verdens mest utadvendte personer og kan snakke om alt til alle, men når det kommer til veldig personlige ting sliter jeg ekstremt mye med å åpne meg. TIl og med til de jeg stoler på mest.
Tilgir alltid Det å tilgi er så absolutt ikke en dårlig egenskap, men det er likevel viktig å sette ned foten. Alle mennesker kan gjøre feil, og det er viktig å kunne se hvorfor mennesker gjør som de gjør. MEN, man skal faktisk ikke godta alt vondt andre gjør mot deg, og det er vel kanskje der jeg er alt for snill noen ganger.
Får fort dårlig samvittighet Er det en person som får fort dårlig samvittighet uansett hva, så er det meg. Sikkert vanskelig å forstå etter at jeg fortalte om meg + promille, men det er altså sant. Når vi skulle hjem fra New York fikk vi en sjåfør som virkelig knuste hjertet mitt når han gikk ut av bilen for å ta ut koffertene våre. Ikke nok med at det er en “selvfølge” at han skal bære koffertene våre over alt, så hadde han i tillegg skikkelig slitte og skitne klær på seg. Noen liker slitte og skitne klær, men jeg satt igjen med det inntrykket at han ikke hadde så mye penger. I tillegg var han plutselig tjeneren min som bærte kofferten min. Jeg følte meg plutselig som verdens slemmeste jente som ikke ga han mer i tips, og dette skulle plage meg hele flyturen hjem. Han fikk langt mer i tips enn hva jeg noen sinne har gitt noen, men det var ikke nok. Kanskje han har barn ? Hva om han ikke har hus? Nei, dere aner ikke hvor jævlig jeg følte meg. Samvittighet er en veldig fin ting, men min kan være litt for slitsom noen ganger.
Helt ærlig så trodde jeg ikke rettsaken kom til å gå innpå meg. Jeg følte meg på en måte forberedt på det. Men jeg skal også være så ærlig å si at jeg tok feil. Jeg lurer egentlig på om man kan være forberedt nok. Jeg har ikke orket å se på nyhetene for jeg vet hva som møter meg. Jeg har heller ikke orket å gå inn å lese nyheter på nett. Jeg har gjort alt for å unngå deg, men likevel så er du her. Jeg trengte ikke å gjøre mer enn å oppdatere facebookfeeden min, så er du plutselig overalt.
Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere dette. En del av meg får lyst til å holde kjeft og bite i det sure eplet, mens en annen del får lyst til å skrike og legge meg ned. Jeg har skjønt for lenge siden at du alltid kommer til å ta plass, på en eller annen måte. Men jeg har ikke skjønt hvorfor du må ta så mye plass. Jeg har både godtatt og skjønt at media vil skrive om deg, men jeg klarer ikke å godta at de må skrive om absolutt alt du gjør. Fortjener virkelig nazihilsningen din eller at du får den billigste fjordland middagen en hel nyhetssak? Er det virkelig så interessant?
Det er veldig skremmende og ikke minst sykt irriterende å se all oppmerksomheten du får. Det som er mest irriterende er at du virkelig elsker oppmerksomheten vi gir deg. Media svermer rundt deg samtidig som de kjemper om å få det beste bildet og den beste overskriften. Du har blitt en kamp om mest klikk, det er perfekt for deg, er det ikke? Jeg tror du elsker å provosere, og for deg er det jo så enkelt. Det er enkelt for deg, for du vet at hva enn du sier så blir det en nyhetssak. Du snakker om dårlige fengselsforhold som er mye bedre enn mange av de andre som er isolert. Du klager på en dårlig middag som du må spise to dager på rad, mens andre mangler noen rundt middagsbordet på grunn av deg. Det må være så provoserende og jævlig vondt.
Du tok fra andre et barn og en søsken, det viktigste de har. Du klager over fjordland mens disse menneskene holder hodet høyt, og kjemper en vond og tung kamp hver eneste dag. Kontrasten er så stor.
En ting er sikkert, vi hadde noen helt fantastiske dager før 22 juli. Det kan du aldri ta fra oss
Det tok meg kanskje 5 minutter å finne disse kommentarene. Jeg visste nøyaktig hvem jeg skulle gå inn på for å finne de verste kommentarene, og det var ikke mye leting som skulle til før jeg fant den første. Jeg kunne sikkert funnet mye verre kommentarer enn dette om jeg virkelig hadde gått inn for det, men jeg syntes disse kommentarene er ille nok. Mitt spørsmål etter å ha lest disse kommentarene er, hvem skaper egentlig presset rundt kropp og utseendet? Hvem kan med hånda på hjertet si at du ikke hadde tatt slike kommentarer innpå deg? Hadde jeg fått sånne kommentarer slengt etter meg hver eneste dag ville selvtilitten min vært helt på bunn. Hvem klarer å stå i speielt å overbevise seg selv om at nesa ikke er stygg når du får så mange kommentarer som sier noe annet?
Jeg tror ikke det er lett å være en kjent person, du blir dømt uansett hva du gjør. Noen mener at de har valgt det selv, derfor må de tåle “kritikk”. Men spør du meg så er ikke disse kommentarene ovenfor kritikk, det er mobbing rett og slett. Skal man godta å bli mobbet for at man er kjent, virkelig? Noen mener også at de gjerne kan operere seg om de ønsker det, men at de ikke trenger å dele det på bloggen. Jeg kan love dere at de hadde fått kritikk også om de ikke delte det, for da hadde de ikke vært ærlige om det. Jeg er helt enig at det er helt feil å legge ut bilder der man sprøyter inn botox og restylane for å så reklamere med 20 % avslag, for det påvirker unødvendig. Hvem vil ikke ha restylane når du plutselig kan få det billigere? MEN om noen velger å legge seg under kniven for personlige årsaker så må det være opp til hver enkelt. Hadde jeg fått slike kommentarer hver eneste dag hadde nok jeg også operert alt jeg kunne operere med meg selv. Vi må kanskje begynne å tenke litt over egne handlinger før vi kritiserer andre.
Nå sier jeg takk for meg. Jeg er lei alt det hysteriet som har vært rundt kropp de siste dagene. Jeg bestemte meg egentlig for å holde helt kjeft etter forrige innlegg, men jeg klarte ikke å la være å dele disse tankene. For det er et spørsmål jeg har stilt meg selv så utrolig mange ganger, for hvem skaper egentlig presset?
En utdannelse kan ha mange betydninger. For noen betyr det sikkerhert, stolthet, drømmejobben og penger. For meg betyr utdannelse studie, fast jobb og et vanlig liv. Ingen av disse tre punktene er noe jeg ønsker i livet mitt. Jeg har fått høre så utrolig mange ganger at jeg MÅ utdanne meg. Jeg har også fått høre at om jeg ønsker et fint liv er utdannelse viktig. Men stemmer virkelig disse tingene? Kan man ikke lykkes i livet uten utdannelse? Det tror jeg. Eller jeg vet at man kan lykkes.
Jeg har lenge tenkt at jeg må begynne å studere for å ikke henge etter vennene mine. Men hva er det jeg egentlig stresser med? Jeg har ikke lyst til å utdanne meg engang, så hvorfor skal jeg gjøre det? Livet er for kort til å gjøre ting man ikke ønsker. Jeg skal kunne leve av sosiale medier, det er min aller største drøm. Jeg er ikke typen som finner glede av å gå til samme jobb hver eneste dag 5 ganger i uken, for resten av mitt liv. Jeg er så glad for at det er så mange flinke mennesker der ute som gjør de tingene jeg så absolutt ikke vil gjøre. For hadde alle følt og tenkt likt som meg så ville ikke verden gått rundt haha. Jeg føler bare at livet er så mye mer enn en utdannelse og fast jobb. Jeg vil kunne arbeide til de tidene jeg ønsker, jeg vil kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, jeg vil være min egen sjef.
Jeg tror vi mennesker er alt for dårlige til å følge drømmene våre. Jeg tror drømmene våre kan være så store at de noen ganger vil virke skremmende. Jo mer skremmende det er jo mer vil vi nok trekke oss unna også. Selvfølgelig er det tryggere å begynne å studere å få meg en fast jobb. Men hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke vil? Jeg tror på at alle mennesker kan få til akkurat det de vil. Men det vil kreve tid, tålmodighet, kunnskap og en jævlig hard jobb. Det er dessverre ingenting som kommer gratis i livet, man må jobbe for det man ønsker. Om det er å eie en millionbedrift eller å være en sykepleier. Alle med gode karakter kan komme inn på sykepleierstudie men det vil fortsatt ikke garantere at du vil bli en god sykepleier. Uansett hva det er så må man jobbe for å oppnå det man ønsker. Noen har klart det før deg, så hvorfor skal ikke akkurat du klare det?
Når du ser tilbake et år, hva ser du da egentlig? Jeg føler egentlig at livet mitt er ganske likt som det var da. Men samtidig er det jo ikke det. Det er utrolig mye som har forandret seg i livet mitt. Men disse tingene har vært så små at jeg tror ikke jeg har tenkt over det engang. Jeg merker også at jeg har endret meg mye som person på kun et år. Jeg har begynt å tenke annerledes, drømme annerledes og jeg syntes også jeg ser annerledes ut. Bildet til venstre er tatt for et år siden og bildet til høyre er tatt rett før jul. Jeg ser noen forandringer, gjør du ?
Er det ikke litt morsomt å tenke på hvor mye som forandrer seg som man egentlig ikke tenker over? Plutselig finner du ut at bryna dine ikke var så fine likevel. Så finner du ut at jobben din ikke passer deg. Du ønsker ikke å fortsette på studiet du har begynt på. Du liker plutselig Sushi. Veska du absolutt skulle ha for et år siden er nå drit stygg. Jeg merker med meg selv at jeg har annerledes smak når det kommer til både klær og sminke. Mye av klærna jeg kjøpte meg ifjor er nå gitt bort for å si det sånn haha.
Jeg har lenge tenkt å skrive dette innlegget men jeg har aldri klart det. Jeg har begynt å skrive det for å så slette det. Fjerne all dokumentasjon på hva jeg har bestemt meg for. Hva er det som holder meg tilbake? Hva er jeg redd for? Jeg får egentlig ingen svar på det, uansett hvor mye jeg tenker. Er det det at jeg gir opp en drøm som engang var så viktig for meg? Eller føler jeg ydmykelse?
Jeg vet ikke med dere men jeg er en sånn person som om bestemmer meg for noe å fullfører det. Men hva gjør man når det du har drømt om ikke går lengre? Hva gjør man når man begynner å føle seg som en annen person? Hva gjør man når den drømmen kommer i veien for familie, venner, kjæreste og ikke minst livet? Alle som kjenner meg og som har fulgt meg lenge vet at jeg prøvde å stille i bikini fitness for snart et år siden. Aldri i mitt liv har jeg presset meg så hardt før. Jeg har heller aldri i mitt liv følt meg så langt nede. Jeg trakk meg ut av gamet rett før konkurransen. Noen syntes jeg var teit og feig, jeg var redd for helsa mi.
Det hadde gått så langt at jeg ikke ønsket å stå opp av sengen mer. Alt var et ork. På utsiden smilte jeg, på innsiden følte jeg meg helt jævlig. Bikini fitness ser utrolig kult og spennende ut fra utsiden men det var ikke sånn jeg opplevde det når jeg kom på innsiden. Mitt liv besto av trening, cardio, havregrøt, kylling og brokkoli. Mens vennene mine samlet seg holdt jeg meg hjemme. Jeg følte meg dum som hver gang måtte takke nei til maten noen hadde laget. Når kjæresten prøvde å få meg med ut å spise eller på kino ble jeg sint. Jeg ble sint for at han ikke forsto at jeg ikke kunne gjøre sånne ting. Jeg var ikke sterk nok til å møte fristelser for å så takke nei. Han ble nok sint for at jeg ikke forsto at han ønsket å ha et forhold med meg. Det er viktig å akseptere og jobbe sammen om drømmene til hverandre i et forhold men jeg tror ikke det alltid går. Jeg tror nok ikke jeg kunne vært sammen med meg selv på den tiden, så utrolig kjedelig.
Selv om det kun er for en liten periode som alle sier, så er ikke 6 måneder for meg en liten periode. Jeg gikk glipp av utrolig mye på 6 måneder. Disse små tingene vi har i hverdagen vår som vi ikke setter pris på ble plutselig en big deal. Hva med tacofredagen sammen med venninner ? Jeg kan love deg at det ikke er noe kult å møte opp med kylling og brokkoli mens de andre spiser taco og drikker vin. JEG VET jeg valgte dette selv så jeg prøver ikke å få medlidenhet men jeg vil bare få fram hvordan jeg følte det. For selv om pilotfrue fikk masse pepper for innlegget hennes så kjente jeg meg igjen i noe av det henne skrev. For Bikini fitness er ikke for alle. Noen klarer dette utmerkert å virkelig elsker det de gjør. De som får dette til å følger drømmen sin er utrolig tøffe og ikke minst flinke. For det krever så utrolig mye disiplin at du kan ikke tenke deg til det engang.
Jeg vet om mange som har kommet godt ut av det. Som lever som normale mennesker etterpå, som ikke har noe problemer med kosthold. Jeg vet om de som syntes dette er super morsomt som ikke har noen problemer å møte opp på jentekveld med matboksen sin. MEN sånn er ikke jeg. Det tok meg lang tid å finne det ut og det tok meg enda lengre tid å akseptere det. Jeg har andre verdier i livet som jeg setter høyere enn å stille i fitness. Jeg er alt for glad i å ha mulighet til å kunne kose meg med kjente og kjære, til å ha frihet og til å kunne reise hvor jeg måtte ønske. Jeg er en rastløs person og ikke minst spontan. Fitness livet satt en stopper på alt jeg var glad i, og jeg fant til slutt ut at det ikke var verdt det mer.
Selv om jeg har lært så utrolig mye på dette og kommet så mye lengre med treningen så er det ikke nok. Selv om det har gitt meg mye positivt så har det også gitt meg noe negativt. Jeg har blitt utrolig kritisk til kroppen min og på hvordan den skal se ut. Jeg føler aldri at jeg blir bra nok og jeg jobber stadig mot six-packen. Jeg kan stå flere ganger om dagen foran speilet å studere hva som må gjøres noe med. Det eneste jeg vet er at jeg ikke hadde et sånt syn på kropp før jeg begynte med bikini fitness. Som jeg har nevnt før så er nok ikke denne sporten noe for alle, den var i alle fall ikke noe for meg. Jeg har nå prøvd to ganger å få det til uten å klare det. Jeg får det rett og slett ikke til for at jeg ikke ønsker det nok. Jeg har andre ting jeg ønsker å gjøre i livet mitt akkurat nå. Jeg har vært utrolig redd for hva folk skal mene om meg for at jeg trekker meg helt ut. Jeg tror det var det som fikk meg til å prøve enda engang. Men vet dere hva? Jeg bryr meg ikke. De som vil mene noe skal få lov til det.
♥ Jeg er verdens mest utadvendte person men likevel kan jeg være kjempe sjeneret. Alle som kjenner meg vil nok beskrive meg som en utadvendt jente, for det er det jeg er. Det skal utrolig mye til for at jeg skal føle ubehag eller føle at det er kleint. Men møter jeg noen som er kjempe sjenert og jeg er helt alene med denne personen, blir plutselig jeg også kjempe sjeneret. Jeg syntes det er utrolig vanskelig å måtte være den som holder samtalen gående hele tiden, noe som gjør meg utrolig sjenert.
♥ Jeg begynte ikke å se serier før jeg var 19 år gammel. Gossip girl, pretty little liars og vampire diaries hva er det? Den aller første serien jeg så var gossip girl, etter mye tvang. Jeg har alltid vært typen som har syntes det å se på film og seire er drit kjedelig haha.
♥ Jeg hater å være alene hjemme. Fra jeg har vært liten jente har jeg hatet å være hjemme alene på kveldstid. Jeg har jo alltid trodd at dette skulle gå over, men så feil kan man ta. Skal Gabriel på nattevakt ligger jeg allitd våken til han kommer hjem. Jeg klarer ikke å slappe av nok til å sovne før han er hjemme. Jeg tror alltid at jeg hører lyder inne i huset. En gang måtte Gabriel komme hjem fra jobb for jeg var helt sikker på at noen tok i døra haha.
♥ Jeg har bodd i 3 byer i løpet av mitt korte liv. Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Enda er jeg ikke lei av å flytte å skal selvfølgelig flytte til Oslo etterhvert. Når det blir er jeg veldig usikker på.
♥ Min største frykt er å ende opp som en vanlig person. En person med mann og barn, med en vanlig jobb og en vanlig hverdag. Jeg grøsser bare av tanken på et sånt liv. Jeg er alt for rastløs til å leve sånn. Jeg vet mange trives med akkurat dette livet, og det er jo kjempe bra ! Men det er så absolutt ikke noe for meg, og jeg kommer til å gjøre alt i min makt for å kunne få en jobb og et liv som skal passe meg helt perfekt.
♥ Jeg klarer ikke å være langsint. Selv om jeg er tidens lemen å kan bli kjempe sint, så varer det aldri noe lenge. Jeg kan være så sint og skuffet over en person, og plutselig har jeg bare glemt det. Noen ganger har jeg måtte tvunget meg til å late som jeg er sint på den personen bare for at man ikke alltid skal tilgi med en eneste gang. Noen ganger må man være litt sur for at andre skal skjønne hva de har gjort galt. Man kan ikke alltid bli tilgitt etter noen minutter.
♥ Jeg er helt avhengig av godteri. Selv om jeg endelig etter mange år klarte å kun spise godteri en gang i uka, så spiser jeg så utrolig mye godteri den ene dagne. Jeg klarer ikke å la godteskåla stå i fred å spiser uten stopp. Jeg virkelig misunner dere som kan spise en godtebit for å så vente kjempe lenge før dere tar en ny. Noen som har noen tips for å klare dette? haha
