Kategori: Personlig

♥ Jeg er verdens mest utadvendte person men likevel kan jeg være kjempe sjeneret. Alle som kjenner meg vil nok beskrive meg som en utadvendt jente, for det er det jeg er. Det skal utrolig mye til for at jeg skal føle ubehag eller føle at det er kleint. Men møter jeg noen som er kjempe sjenert og jeg er helt alene med denne personen, blir plutselig jeg også kjempe sjeneret. Jeg syntes det er utrolig vanskelig å måtte være den som holder samtalen gående hele tiden, noe som gjør meg utrolig sjenert.

♥ Jeg begynte ikke å se serier før jeg var 19 år gammel. Gossip girl, pretty little liars og vampire diaries hva er det? Den aller første serien jeg så var gossip girl, etter mye tvang. Jeg har alltid vært typen som har syntes det å se på film og seire er drit kjedelig haha.

♥ Jeg hater å være alene hjemme. Fra jeg har vært liten jente har jeg hatet å være hjemme alene på kveldstid. Jeg har jo alltid trodd at dette skulle gå over, men så feil kan man ta. Skal Gabriel på nattevakt ligger jeg allitd våken til han kommer hjem. Jeg klarer ikke å slappe av nok til å sovne før han er hjemme. Jeg tror alltid at jeg hører lyder inne i huset. En gang måtte Gabriel komme hjem fra jobb for jeg var helt sikker på at noen tok i døra haha.

♥ Jeg har bodd i 3 byer i løpet av mitt korte liv. Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Enda er jeg ikke lei av å flytte å skal selvfølgelig flytte til Oslo etterhvert. Når det blir er jeg veldig usikker på.

♥ Min største frykt er å ende opp som en vanlig person. En person med mann og barn, med en vanlig jobb og en vanlig hverdag. Jeg grøsser bare av tanken på et sånt liv. Jeg er alt for rastløs til å leve sånn. Jeg vet mange trives med akkurat dette livet, og det er jo kjempe bra ! Men det er så absolutt ikke noe for meg, og jeg kommer til å gjøre alt i min makt for å kunne få en jobb og et liv som skal passe meg helt perfekt.

♥ Jeg klarer ikke å være langsint. Selv om jeg er tidens lemen å kan bli kjempe sint, så varer det aldri noe lenge. Jeg kan være så sint og skuffet over en person, og plutselig har jeg bare glemt det. Noen ganger har jeg måtte tvunget meg til å late som jeg er sint på den personen bare for at man ikke alltid skal tilgi med en eneste gang. Noen ganger må man være litt sur for at andre skal skjønne hva de har gjort galt. Man kan ikke alltid bli tilgitt etter noen minutter.

♥ Jeg er helt avhengig av godteri. Selv om jeg endelig etter mange år klarte å kun spise godteri en gang i uka, så spiser jeg så utrolig mye godteri den ene dagne. Jeg klarer ikke å la godteskåla stå i fred å spiser uten stopp. Jeg virkelig misunner dere som kan spise en godtebit for å så vente kjempe lenge før dere tar en ny. Noen som har noen tips for å klare dette? haha

Jobbe enda hardere med treningen
Selv om jeg trener 5 ganger i uka å går på diett 8-10 måneder i året føler jeg likevel ikke at jeg gir alt. Etter en veldig tøff start på treningen i fjor kjørte jeg meg selv i grøfta å har derfor ikke helt klart å gi alt. Nå føler jeg at jeg har kommet meg å er klar for å gå all in. Jeg gleder meg til å se hva 2016 har å by på. Kanskje en six pack?

Slutte å bry meg om små ting
Alle som kjenner meg vet at jeg har en veldig sterk personlighet. I tillegg har jeg (uheldigvis) et temperament også. Jeg kan fort irritere meg over små ting som egentlig ikke har noen betydning. Spesielt når det kommer til Gabriel haha. Det må være kjipt å være min nærmeste av og til. Det er gjerne de som får gjennomgå mest. Jeg mener aldri noe vondt med det. Men jeg vil ikke være den personen som henger meg opp i småting som ikke har noe å si. Livet er for kort til å gå å irritere seg over noe som ikke har noe betydning. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Følge drømmene mine
Jeg har aldri hatt selvtilitt nok til å tro at jeg kan få til noe stort. Jeg sitter hjemme i stua å beundrer alle som har kommet dit jeg drømmer om å komme. Jeg har ofte tenkt ” hadde bare jeg også fått til det”. Sannheten er jo at man kan få til akkurat det man vil. Det eneste hinderet på løypa er deg selv. I alt for mange år har jeg hindret meg selv i å få til ting jeg vil, for at jeg ikke har hatt troa på meg selv. Men jobber man hardt nok å drømmer stort nok så får man det til en dag. Det kan ta mange år å komme dit man ønsker, men en dag vil det være rett foran øynene dine

Reise mye
Dette året skal være mitt reiseår. Jeg har snakket alt for lenge om at jeg skal begynne å reise, men jeg har aldri gjort noe med det. Min største drøm er å reise jorda rundt å nå er det på tide å begynne å oppfylle den. Jeg skal ikke lengre sitte på pcen å se på turer uten å bestille. Jeg skal nå sitte på pcen å bestille meg tur akkurat dit jeg vil reise. Om et år kommer jeg til å befinne meg i New York. I så mange år at jeg snakket om at jeg skal reise til New York å oppleve nyttårsaften, nå er det på tide at det skjer. 

Tenk at det allerede er første søndag i advendt, og snart er det 1 desember. For en fin tid vi har i vente, og hvor mye vi gleder oss. Jeg leser hver eneste dag blogginnlegg og statuser om at julen nærmer seg. Jeg ser bilder av julepynt, julebakst og ønskelister. Vi er så mange som gleder oss til jul, gleder oss til god mat, familie, pakker og samhold. Mens jeg leser alle disse innleggene, og skriver mine egne innlegg begynner jeg å tenke. Jeg tenker på alle de som ikke gleder seg til jul. Jeg tenker på de som virkelig gruer seg til denne tiden, jeg tenker på de som er alene og de som ikke er råd. 

Det er ingen hemmelighet at julen er en dyr tid, en veldig dyr tid faktisk. Du skal kjøpe mat, pakkekalender, godteri, julestrømper, julepynt, juletre og julegaver. Alt i alt blir jo dette kjempe dyrt. Jeg som bare er 20 år, og enda ikke handler gaver til kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og barnebarn bruker fortsatt mye penger på julegaver. Denne julen har jeg til og med prøvd å gjøre det billigst mulig. jeg har prøvd å finne de beste tilbudene, og jeg har prøvd å være så økonomisk som overhodet mulig. Men likevel blir det dyrt, og tusenlappene har virkelig flydd ut av kontoen på bare noen dager. Det er da jeg begynner å tenke på de som så vidt får det til å gå rundt ellers, hvordan skal de ha råd? Hvordan skal de ha råd til alle forventinger som kommer med julen? Selv om det ikke er en selvfølge at man må kjøpe pakkekalender, god mat, dyre gaver, masse godteri og en flott julestrømpe så er vel fortsatt presset der? Barn har tilgang til alt nå til dags, og det er ikke noe vanskelig å se hvordan andre pynter til jul, hva andre får i pakkekalender, hva andre får i julegaver og hva andre spiser til jul. Hvordan forklarer du til et lite barn at du ikke har råd til de tingene alle de andre barna får? 

Jeg vet at julen ikke bare dreier seg om penger, men det er en stor del av det. Tenk alenemammen eller pappane som kanskje skal forsørge tre barn på minstelønn. I tillegg skal denne mammaen eller pappaen kjøpe gaver til familie, kjøpe inn mat og kjøpe inn kalender. Man kan lese hvert eneste år om de som gruer seg til julen, om de som ikke har råd. De som legger ut statuser på facebook å innrømmer til alle at de faktisk ikke har råd, og trenger hjelp av oss for å ordne julegave til barna sine. Disse menneskene er virkelige tøffe, og de viser virkelig at de gjør alt for barna sine. Hvem syntes det er lett å innrømme at man har økonomiske problemer? at man ikke har råd til å gi barne sine det alle andre foreldre gir barna sine? Oppi alle tankene om de som ikke har råd begynner jeg å tenke på de som er alene i jula, de som ikke har noen å feire med. For dem er 24.desember lik alle andre dager. Det er ikke noe spesielt med denne dagen, utenom at den kanskje gjør veldig vondt? Tenk å faktisk være helt alene på julaften, tenk å ikke ha noen rundt seg. Ingen fortjener det. Julen er en fin tid, men ikke for alle. Vi må huske å ta vare på de rundt oss, ha øynene åpen og hjelpe de som virkelig trenger det. Det kunne vært meg eller deg som hadde trengt hjelp. Det er på sånne dager jeg skjønner hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som har råd, hvor heldig jeg er som har en familie å komme hjem til, hvor heldig jeg er som får være rundt de jeg elsker. Ikke minst, hvor heldig jeg er som får mat på bordet. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

#jul #desember

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, for jeg syntes det er grusomt å skrive. Jeg har alltid vært åpen om ting i livet mitt, og jeg har ingen problemer med å dele personlige ting. Jeg kan dele alt for mye av og til, men når det kommer til det som plager meg mest så klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å finne et ord som kan forklare nøyaktig hvordan jeg føler meg, det eneste jeg vet er at jeg redd. Eller jeg er mer enn bare redd, jeg er livredd. Livredd er ordet jeg vil bruke, for det er det jeg er. 

Tiden etter 22 juli har jeg egentlig følt meg ganske tøff, og noen ganger har jeg følt at jeg ikke har hatt følelser. Jeg har følt at jeg har vært for lite lei meg, for lite redd, for lite sint. Men egentlig har det alltid vært den tøffe siden av meg som har tatt alle disse avgjørelsen. Jeg har vært så sta på at Breivik ikke skal få ødelegge livet mitt, så jeg er tøff istedenfor. Det å være tøff har hjulpet meg på mange måter, men det har samtidig dratt meg ned. Jeg begynte å jobbe ganske tidlig etter Utøya, rett og slett for at jeg ikke ville henge etter vennene mine. Det å begynne å jobbe ganske tidlig har gitt meg mye bra, men samtidig så har det gitt meg mye vondt. Spesielt de dagene jeg ikke kan komme på jobb for at jeg føler angsten tar overhånd, for at kroppen min ikke ville la meg sove, og for at jeg var utslitt uten grunn. Aner du hvor mislykket man føler seg da?

De siste ukene har jeg ikke klart å være tøff, for jeg har vært redd. Det er mange av dere som har lurt på hvordan jeg tenker og føler rundt terroren i Paris. Dessverre har ingen av kommentarene deres blitt godkjent eller svart, fordi jeg har følt at det er feil å fortelle hvor redd jeg er. Hvorfor skal jeg som er her hjemme i Norge ligge søvnløs mens tårene presser på, når det skjer i Paris? Hvorfor skal jeg snakke om meg og mine traumer, når det er noen andre sine barn og familier som gjennomgår det jeg gjorde for 4 år siden? Jeg har følt det siste året at jeg har vært på et sted i livet der jeg har hatt det bra. Jeg har sovet godt, jeg har klart å jobbe mye og jeg har vært lykkelig. Men så smeller det i Paris, og jeg føler jeg blir dratt tilbake 4 år i tid. Den natten det skjedde sov jeg i kanskje en time. Jeg lå å fulgte med på nyhetene trygt hjemme i senga mi mens tårene triller. For 4 år siden lå jeg akkurat helt likt, bare at da fulgte meg med på dødstallet av mine venner. Jeg har alltid lurt på hva som skulle ta meg tilbake til der jeg var for 4 år siden, og det som skulle presse meg tilbake i tid var terrorangrept i Paris. Jeg vil virkelig ikke at dette skal handle om meg, men jeg er redd. Jeg er ikke bare redd for at det skal skje i Norge, men jeg går med dødsangsten jeg hadde for 4 år siden. Jeg vet hvor skummelt og jævlig terror er, og jeg er livredd for at jeg må møte det igjen. Jeg føler meg ikke trygg noen steder lengre, og i natt lå jeg igjen søvnløs for jeg var redd. 

Det var ingenting spesielt som hadde skjedd den dagen, jeg var bare livredd uten grunn. Det var akkurat sånn jeg hadde det for fire år siden, da jeg plutselig ble redd uten å vite hvorfor. Hva skal jeg si til jobben? Alle forventer jo at jeg fire år senere skal ha kommet meg videre i livet, og jeg har på en måte forventet det selv. Jeg har ikke forventet at alt skal være som det engang var, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle bli tatt 4 år tilbake i tid. Så sta som jeg er har jeg bestemt meg for at dette ikke skulle få ødelegge for meg, men det er ikke alltid så lett. Jeg fikk skikkelig angst for noen dager siden, der jeg sa til bestevenninna mi at jeg ikke klarer å dra til Stockholm i desember, for hva gjør vi hvis det skjer mens vi er der? Jeg blir både sint og lei meg, for igjen ødelegger Breivik for meg. Har han ikke ødelagt nok, så skal han fortsette å ødelegge for meg,  4 år senere. Av og til føles det nesten ut som at han hjemsøker meg, og at jeg aldri kommer til å bli kvitt han. Jeg vet hvor latterlig det høres ut, tro meg.  Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det som skjer rundt meg. Jeg fikk høre om ettervirkninger når jeg gikk til psykolog for 4 år siden, men jeg lærte aldri hvordan man skal håndtere dem. Jeg føler meg redd og hjelpesløs. Jeg ligger hver natt å venter på det, venter på den dagen det skal smelle i Norge igjen.Når og hvor skal det skje? Jeg er livredd, jeg er også livredd for å skrive dette innlegget. Jeg vet at noen vil mene at jeg ikke har grunn til å være redd lengre, og dere har kanskje rett. Men jeg kan ikke styre hodet og kroppen min. Jeg kan ikke noe for at jeg er redd

Jeg syntes jeg ser bra ut, og er veldig fornøyd med utseendet mitt. Jeg er stolt av kroppen min, og trives med meg selv. Helt ærlig, hvordan hadde du reagert visst noen hadde sagt noe sånt å virkelig ment det? Jeg føler at vi mennesker kan være alt for dømmenede, og at det ikke er greit å være fornøyd med hvordan man ser ut. Med engang noen er litt selvsikre så skal noen begynne å tråkke ned på den personen. Da er du bare innbilsk, og NEI du ser ikke så bra ut som du skal ha det til selv. 

Jeg syntes det er trist at det er sånn. Jeg føler at det nesten er sånn at du blir mer godtatt når du forteller andre hvor stygg du er, hvor lei du er de små puppene dine, hvor misfornøyd du er med det tynne håret ditt, og hvor fæl nesa de er. For det er helt greit, så lenge du ikke tror du er bedre enn noen andre. For det er jo tydeligvis sånn i dagens samfunn, at det er en kamp om hvem som er best. For HVORFOR er det sånn at vi ikke kan unne andre lykke? Jo, for vi er noen sjalue drittsekker. Helt ærlig, visst noen er fornøyd med hvordan de ser ut ER DET IKKE BARE BRA?. Jeg hører ofte fra andre “æsj, hun/han har alt for bra selvtilitt” Hm okei, men hva gjør egentlig det? Visst denne personen virkelig syntes at han/hun ser så bra ut, hvorfor skal det irritere deg? Jeg er enig at det finnes disse menneskene som gjerne kan bli litt for overlegen for de tror de er penest i verden, men hvorfor gidde å irritere seg over det? Det er jo ikke deg det går utover.Det er ingen som tvinger deg til å omgås denne personen. Jeg syntes IKKE det skal være sånn at det skal være en skam å si at man er fornøyd med hvordan man ser ut, jeg syntes heller vi skal gi en klapp på skulderen til de som faktisk tør det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ELSKER når jeg ser bilder av andre der det stråler selvtilitt. Selvtilitt er en vakker ting, og det er ikke noe som skal bli sett på som noe negativt. Vi lever i en verden der det er så utrolig mye press, så jeg tror det er viktig at vi blir litt mer åpen rundt akkurat dette.Jeg har selv vært der jeg har følt at det er ingenting med meg som er bra. Jeg var feit, jeg hadde stygt hår, jeg hadde kviser, jeg hadde ekkel nese, og ja jeg kunne sikkert fortsatte i evigheter for på den tiden klarte jeg ikke å se noe positivt med meg selv. Jeg var til og med så langt nede at jeg betalte masse penger for å få større pupper. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, men jeg vet faktisk ikke om jeg hadde operert puppene mine visst jeg hadde fått valget på nytt idag. Poenget mitt er iallfall at vi må bli flinkere til å se de fine sidene med oss. Jeg har kommet til et sted der jeg kan si at jeg er fornøyd med utseendet mitt. Det er selvfølgelig ting jeg kunne endret på, men jeg er vel ikke alene om å føle det sånn? Men alt i alt er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut, og jeg har det MYE bedre nå enn på den tiden jeg bare så feil. Det er ikke sånn at jeg står i speilet å forteller meg selv hvor jævlig deilig jeg er, MEN jeg prøver å se de positive tingene med meg selv istedenfor å pirke på de negative. Alle mennesker er vakre på sin måte, og jeg syntes det er viktig at vi begynner å se de fine tingene ved oss. Så en stor klapp på skulderen til ALLE dere som tør å vise at dere er fornøyd med dere selv, jeg syntes dere er kjempe tøffe. 

Nå som jeg ligger her syk og jævlig på sofaen, så har jeg mye tid til å reflektere over ting. Nå hørtes jeg jo veldig filosofisk ut, haha.  Men jeg har tenkt litt over dette med stygge kommentarer, og hva enkelte faktisk skriver til andre mennesker. Jeg syntes det er synd at så mange må stenge kommentarfeltene sine for de ikke orker mer av de stygge kommentarene, noe jeg skjønner vedig godt. Jeg ser også selv at veldig mange har den instillingen at man må godkjenne kommentarene før de blir publisert på bloggen (inkludert meg selv). Grunnen til at jeg valgte å ha denne innstillingen, er rett og slett for at jeg vil ha kontroll hva som skrives på bloggen min. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde syntes om å ha åpent kommentarfelt, også skriver noen noe jeg ikke vil at andre skal kunne lese, også føler jeg meg “feig” som sletter det. 

Det burde vel ikke være sånn at man føler seg feig for at man ikke vil at andre skal lese noe som er ubehagelig, men det er sånn jeg TROR jeg ville følt det. Jeg har aldri vært en offentlig person sånn som nå, og har derfor vært veldig redd for at jeg ikke skulle klare å takle stygge kommentarer. Jeg har aldri fått slengt noe stygt etter meg, utenom på barneskolen haha. På barneskolen var vi jo helt jævlig mot hverandre, så det er egentlig rart at jeg ikke er immun mot drittslenging. Men i senere tid har jeg ikke fått noe stygt etter meg, og har derfor vært redd for å få det også. Jeg regner med at det sikkert er mennesker som har snakket bak ryggen min, men dette er jo ting jeg ikke har hørt så da gidder jeg ikke å tenke over det heller. MEN så har jeg begynt å tenke på hvor lett vi mennesker lar de stygge tingene gå innpå oss, er det for at vi er så usikre på oss selv? Jeg har ikke fått mange stygge kommentarer på bloggen ENDA, og det er ikke noen av de som har gått særlig innpå meg heller. Det er vel mer for at jeg har fått sånne kommentarer om at jeg er dobbeltmoralsk og mobber, noe som jeg VET jeg ikke er, og lar derfor bare sånne gå inn det ene øret og ut det andre. 

Men hadde noen begynt å rakke ned på utseendet mitt, og kommet med trussler hadde nok kommentarene gått mer innpå meg. Er det for at jeg er usikker på meg selv? Ikke vet jeg. Men det som er så morsomt med det hele er at man kan få 100 positive kommentarer om hvor pen man er, eller hvor flink man er til å skrive, hvor utrolig nydelig man er og ikke minst snill. MEN det er den ene negative kommentaren som går så innpå en at man glemmer alle de positive kommentarene. Enn at noe negativt har så mye kontroll at den ene kommentaren tar mer plass enn alle de fine man får? Jeg tror nok selv at den dagen jeg får sånne kommentarer, så kommer jeg til å bli lei meg. Jeg kan ikke si det for sikkert, men jeg tror det. MEN visst den dagen kommer ska jeg være flink til å fokusere på de positive kommentarene, for det er de som betyr noe. Hver gang jeg leser kommentarer rettet mot andre som er helt forferdelig, syntes jeg nesten mer synd på den som skrev kommentaren enn den som fikk kommentaren. For jeg tror at de som må rakke ned på andre, sliter med sitt eget selvbilde. Så egentlig er det bare stakkars mennesker som dessverre ikke har noe annet å bruke tiden sin på, og det er jo veldig synd. Ellers vil jeg bare si TUSEN TAKK♥ til alle dere som har kommentert at jeg ser bra ut selv om jeg er syk. Fikk et smil om munnen når jeg leste de kommentarene, for jeg føler meg alt annet enn pen nå haha.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Bildet er tatt fra VG
Hva er det som skjer med verden, virkelig? Jeg kan nesten ikke tro det jeg har sett på nyhetene det siste døgnet, er det virkelig sant? Er det virkelig sant at det har skjedd et så nøye planlagt terrorangrep i Paris, uten at noen har oppdaget det før det ble for sent? Jeg skal innrømme at jeg er redd, veldig redd. Vi har allerede hatt terror i Norge, og jeg er redd for at det skal skje igjen. Jeg er egentlig helt ordløs, og jeg føler en bunnløs sorg. Jeg tror det har gått ekstra inn på meg, for jeg vet selv hvordan det er å oppleve terror. Jeg vet selv frykten, redselen, og følelsen av at man snart skal dø. Samtidig har alle disse menneskene familie og venner. Tenk hvordan de føler seg? tenk de som enda sitter å venter på et livstegn, tenk hvor reddde de er. De er helt maktesløse, og alt de kan vente på er enten ja eller nei. Mine tanker går til Paris ♥ Det er viktig at vi står sammen i tider som dette. 

Jeg sitter faktisk på gulvet i skrivende øyeblikk, godt plassert foran speilet haha. Her er min faste sitteplass visst dere lurte, og det er her jeg sminker meg så og si hver dag. Jeg og mamma skal til byen idag, og shoppe litt. Jeg har en handlekurv på Nelly på litt for mange tusenlapper, derfor skal jeg sjekke ut butikkene før jeg velger å bestille meg noe. Jeg er litt for flink til å kjøpe ting jeg egentlig ikke trenger, og Nelly er den perfekte butikken å gjøre det på. Det har jo så utrolig mye billig, og så utrolig mye fint haha. Jeg bestiller sikkert fra Nelly hver eneste måned, så jeg må kanskje begynne å roe meg litt ned. Men jeg trenger litt vinterklær, så derfor får jeg shoppe litt idag. Jeg skjønner hvor dumt det er når jeg skriver det,for jeg skal slutte å handle på nett for å så handle i butikk istedenfor? haha. Men nå må jeg nesten begynne å finne hva jeg skal ha på meg, for det kan være en tidskrevende oppgave. Tiden begynner å renne ut, og jeg sitter fortsatt her å skriver. Håper alle får en super dag, selv om det er en veldig spesiel dag idag ♥

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

#blogg #hverdag #prayforparis #helg #lørdag #november

God morgen alle sammen ♥ Håper alle har hatt en fin start på dagen, det har iallfall jeg !
Mens jeg ligger på sofaen å tar livet helt med ro, kommer min kjære lille hund. Hun er som en liten baby, og skal alltid ligge helt inntil deg eller i armkroken. Det er da jeg begynner å tenke på hvor skummelt det egentlig er å skaffe seg dyr, hvor utrolig vondt det er samtidig som det er så fint. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg takket ja til å få Celine, for hun har virkelig vært min aller beste venn i over 4 år nå. Men så begynner jeg å tenke, denne hunden kommer ikke til å være her for alltid. Det kommer en dag der hun blir borte, for alltid. Jeg grøsser bare av tanken, og jeg klarer ikke å snakke om det uten at tårene presser på. HELDIGVIS er det sikkert mange år igjen, men jeg går allerede å tenker på det. Det er det som er så skummelt med å skaffe seg dyr, for man blir så utrolig avhengig av dem. Celine er noe av det viktigste i livet mitt, og hun har en plass ingen andre noen sinne kan ta. Det verste med å få en så fantastisk hund er at ingen noen gang vil noen gang kunne veie opp. Jeg kommer sikkert aldri til å klare å få meg hund igjen, for ingen er som henne haha. 

Må nesten le litt av disse bildene, haha. Celine hater å bli tatt bilde av, og snur seg ALLTID vekk eller ser en helt annen vei hver gang man skal ta bilde av henne eller med henne. På de 4 årene jeg har hatt henne har jeg enda ikke fått til noe bra bilde, haha. Men som dere sikkert skjønner så er denne lille skapningen utrolig viktig for meg, og jeg tror ikke jeg er alene med å være knyttet til dyret sitt. Selv om denne skapningen en dag kommer til å knuse hele meg, så er jeg så heldig som har henne ♥ Denne hunden gir meg så utrolig mye godt, og hun er virkelig verdens beste.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

#blogg #hverdag #høst #onsdag #november #kos #hund