Kategori: Personlig

For 10 år siden var jeg 11 år, bodde i Tromsø og min store drøm var å bli politi. 10 år senere bor jeg i Trondheim, har bodd her i 3 år å skal snart flytte til Los Angeles for å studere. Hadde noen fortalt meg dette for 10 år siden, ville jeg aldri trodd på dem. 

Har du noen ganger tenkt over at alle valgene du har tatt har fått deg akkurat dit du er i dag? 

Jeg bodde i Tromsø 14 år av livet mitt, og aldri følte jeg meg hjemme. Hadde det ikke vært for alle tårene og masingen på å flytte til Tønsberg ville jeg nok vært på et helt annet sted i livet den dag i dag. Jeg ville ikke ikke hatt alle erfaringene jeg har fått med å flytte og måtte omstille meg. Jeg hadde hatt helt andre venner enn hva jeg har nå. Jeg ville nok vært en helt annen person. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hadde jeg ikke flyttet til Tønsberg hadde jeg aldri dratt på Utøya i 2010. Hadde jeg ikke dratt på Utøya i 2010 ville jeg aldri møtt Victoria som tok meg med dit i 2011. Selv om Utøya har gitt meg arr jeg alltid vil ha og tatt fra meg mennesker jeg aldri vil se igjen, har den introdusert meg for mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Utøya har også lært meg hvor brutalt livet kan være. Utøya tvang meg til å bli voksen da jeg kun var 16 år, noe som har gjort meg til akkurat den jeg er i dag. 

Hadde det ikke vært for Utøya hadde jeg aldri flyttet til Trondheim. 

Hvordan hadde livet mitt vært da? Hvor hadde jeg vært i dag om jeg ikke hadde følt for å komme meg vekk fra Tønsberg en stund? Selv om jeg er veldig klar for å flytte hjem igjen å komme nærmere familie og venner, angrer jeg ikke et sekund på at jeg flyttet til Trondheim. Jeg husker hvor redd jeg var for et helt nytt liv. I senere tid har jeg skjønt at det var akkurat dette jeg trengte. Jeg trengte å utfordre meg selv, jeg trengte å bli kjent med andre mennesker og jeg trengte å føle meg usikker og redd. 

Jeg er 21 år og har allerede bodd i 3 byer i Norge. 

Tenk så tøff jeg har blitt, så mange mennesker jeg har møtt, så mye jeg har utfordret meg selv og ikke minst hvor mye jeg har lært. Det var ikke dette livet jeg så for meg for 10 år siden og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har fått så mye mer enn hva jeg egentlig hadde planlagt. Eller jeg har ikke fått det, jeg har jobbet for det. Nå drar jeg snart til Los Angeles for å bo der i nesten et halvt år, hvem vet hvordan retning livet tar etter det ? 

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg som leser dette alle erfaringene jeg har fått med å utfordre meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne introdusert deg for alle menneskene jeg har møtt. Jeg skulle ønske du kunne kjent alle følelsene jeg har kjent. Jeg kan garantere deg at du ville gjort akkurat det samme. Livet er for kort til å gjøre det samme hver eneste dag, kun for at man er redd for forandring. Forandring er bra. 

Her har dere fotografen bak nesten alle bildene mine. Fotografen min er også min beste venninne. Jeg ble kjent med Julie for 7 år siden da vi begynte i samme klasse. Utseendemessig var vi to helt forskjellige mennesker. Jeg brukte masse sminke, hadde piercing og tuperte håret mitt like høyt som taket. Julie derimot var helt naturlig, det var vel ikke så mye annet enn mascara på denne jenta. Likevel klikket vi så godt når vi først ble kjent og vi har vært bestevenner siden. 

Julie bor nå i USA og jeg i Trondheim. Vi snakker ikke sammen hver dag lengre og vi ser hverandre kanskje en gang i året, to om vi er heldige. Likevel er ingenting forandret når vi møtes igjen, og det er utrolig deilig. Jeg føler meg så heldig som har fått en bestevenn jeg ikke trenger å ha kontakt med hver eneste dag for å bevise at vi bryr oss. Det viktigste er at jeg kan ringe Julie når jeg trenger hun og motsatt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva som skjer i framtiden er umulig å vite, men er det en ting jeg er sikker på så er det at Julie alltid vil være der. Vi kommer til å møte mange oppturer og nedturer sammen. Vi har gutter vi skal godkjenne og ikke godkjenne. Vi skal være den som holder en super klein tale i bryllupet. Vi skal engang være ” tante ” til hverandre sitt barn. Vi kommer nok til å krangle masse framover, men vi kommer også til å le masse. 

Takk Julie for at jeg fikk deg som min bestevenn og søster, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg ♥
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går skulle jeg egentlig befinne meg på Utøya, men vet dere hva? Jeg klarte ikke. Jeg er lei av å alltid skal være så sterk. Hvorfor prøver jeg å presse meg selv til å gjøre noe jeg ikke er klar for? Hvorfor skal jeg prøve å være så jævlig sterk hele tiden? Jeg er bare så lei.. Lei av å aldri tillate meg selv å være svak noen dager. Jeg fant ut i går at jeg ikke er klar for å dra tilbake til Utøya. Jeg må slutte å sammenligne med med andre, for vi er forskjellige. Det er bare så vanskelig å akseptere noen ganger. 

Istedenfor å dra på Utøya, valgte jeg å dra dit jeg alltid drar på dager jeg trenger å være litt lei meg. Dager der jeg ikke klarer å være så sterk som jeg selv forventer at jeg skal være. Dager der jeg bare trenger å være meg selv litt. Det er så deilig å komme seg vekk fra alt, trekke pusten å føle at jeg lever. Se utover havet, se alle menneskene, se hvor vakker verden faktisk kan være. Jeg var ikke på Utøya i går, men jeg var på Verdens Ende. Jeg gjorde akkurat det jeg ville gjort på Utøya, bare på et annet sted.

Senere på kvelden dro jeg på en øy. En øy du må kjøre båt for å komme deg til, akkurat som på Utøya. Jeg var ikke sterk nok til å dra på Utøya, men jeg var sterk nok til å overnatte på en øy igjen. Det eneste jeg ønsket var å være glad, være med andre mennesker og ha det gøy. Jeg drakk alkohol på en dag jeg vanligvis ville grått på. Jeg lo, jeg smilte og jeg var… lykkelig. Jeg gjorde noe jeg aldri ville trodd jeg kom til å klare, men jeg klarte det. Jeg er så jævlig stolt over meg selv, og det føles sykt bra. I går hadde jeg en annerledes 22 Juli. Første gang på 5 år har jeg følt noe annet enn sorg, i går følte jeg både sorg og lykke. Det var deilig det. 

Med litt for høy promille står jeg å hører på Sondre Justad under slottsfjell. Han snakket om å tro på drømmene sine og jobbe for dem, så sa han noe som “en dag, bare en dag”. Jeg vet ikke hvorfor, men det traff meg virkelig. Sondre snakket om den gangen han var publikum, og bestemte seg for at en dag skulle det være han som stod på scenen. Se hvor han er nå, noen år senere. En dag, ikke sant? 

Det er nå fredag… Fredag 22 juli. For 5 år siden på akkurat dette tidspunktet levde enda 77 mennesker som nå er.. borte. Vi var uvitende og lykkelige, og hvor er vi nå? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke der jeg var for 5 år siden, for jeg har kommet meg videre i livet. Jeg har blitt tøffere, livet har begynt å gi mening igjen og jeg kan endelig føle lykke igjen. Likevel kan jeg også føle meg svak og ulykkelig, men det viktigste er at jeg aldri har gitt opp. Jeg kan møte motbakker som kan være alt for tøff å håndtere enkelte dager, men jeg har alltid kommet meg opp til slutt. Jeg og Sondre har to helt forskjellige historier, vi har også to helt forskjellige mål. Vi har likevel en viktig ting til felles, og det er at vi aldri gir opp. 

22 juli var en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten, men likevel lærte det meg noe veldig viktig. Det lærte meg å følge drømmene mine, og gjøre akkurat det jeg vil. Det lærte meg at jeg skal overse alle menneskene som tviler på meg, det lærte meg å aldri gi opp. For det var nøyaktig dette jeg angret på mens jeg ventet på å dø. Jeg angret på alle tingene jeg ikke gjorde, alle mulighetene jeg ikke tok. Jeg var så redd for hva andre skulle mene om meg. Vi lever forhåpentligvis bare en gang, og hvorfor skal vi da sløse den ene sjansen vi har fått på å ikke gjøre det vi ønsker? Hvorfor skal vi være ulykkelige når vi kan være lykkelige? 

Jeg var heldig, for jeg fikk en ny sjanse. Jeg fikk en sjanse 77 andre mennesker aldri fikk. Det føles helt jævlig og ikke minst urettferdig, men det er denne urettferdigheten som får meg til å aldri ville gi opp. Jeg må aldri gi opp og jeg må kjempe for de som ikke fikk samme mulighet som meg. Det er bare tilfeldighet at jeg lever, en tilfeldighet jeg aldri vil ta forgitt. Det har vært dager der jeg har hatt lyst til å gi opp, de dagene kroppen ikke orker mer. Det har vært dager der sengen har vært min eneste utvei, og 5 år senere møter jeg enda sånne dager. Selv om jeg ofte har dager som er helt jævlig, så gir jeg ikke opp. Aldri

Noen timer senere spiller Karpe Diem på slottsfjell. Med enda høyere promille og tekstene til Karpe Diem skjønte jeg at tårene kom til å komme. Takk Karpe Diem for at dere får fram følelser, følelser jeg trenger å kjenne på. Karpe Diem sang påfugl, en sang som virkelig ikke kunne truffet meg bedre. Jeg tror også den traff Victoria, en venninne jeg gjemte meg sammen med. Jeg fikk en snap av Victoria under konserten ” Jeg elsker deg“. Victoria var en gang det tryggeste jeg hadde, for vi har en så spesiell historie sammen som jeg aldri vil få i et annet vennskap. Jeg og Victoria har ikke så mye kontakt lengre, og jeg tror vi av og til glemmer hvor heldige vi er som faktisk har hverandre. Jeg tror vi glemmer det øyeblikket vi løpte mot hverandre mens tårene trillet, vi var endelig trygge. 

Er det derimot noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det meldingen jeg sendte til mamma. ” Jeg vet ikke om jeg kommer til å overleve dette, men husk at jeg elsker deg” Jeg vil heller aldri glemme alle menneskene som støttet meg. Jeg vil aldri glemme redselen eller dødsangsten. Jeg vil ikke glemme lyden av skuddene. Jeg vil ikke glemme Sundvollen hotell, stedet vi skulle finne ut om vennene våre var i livet eller ikke. Sist men ikke minst, så vil jeg aldri aldri aldri glemme samholdet. 

En dag, bare en dag skal jeg ha tatt tilbake livet mitt 100%. En dag, bare en dag skal alle drømmene mine være oppfylt. 

♥ Hvil i fred, dere vil aldri bli glemt. Hvil i fred kjære Sondre, vi vil alltid savne deg ♥

I går var virkelig den verste og ikke minst skumle dagen jeg har hatt på lenge, for Celine hadde spist mørk sjokolade. De fleste vet sikkert at det er farlig for hunder å spise sjokolade, men det er enda verre om det er mørk sjokolade. Det tok også lang tid etter at sjokoladen var spist før vi klarte å finne ut hvorfor hun var så dårlig. Ikke nok med at hun spydde og bæsjet om hverandre, fikk hun også to anfall.

Det er lenge siden jeg har vært så redd som jeg var igår, for jeg var helt sikker på at det var snakk om minutter på liv og død når hun fikk anfallet. Det endte uansett opp med at dyrelegen skulle ha Celine over natten for å observere henne. Etter at jeg hadde gitt fra meg Celine lå jeg i sengen å gråt, jeg var så redd. Jeg var livredd for at Celine skulle dø for at jeg var så dum å lot en skål med sjokolade stå på bordet, da hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

HELDIGVIS er Celine på bedringens vei. Hun er mye bedre i dag enn hva hu var i går, så lille voffsen kommer til å være helt frisk om noen dager ♥ En STOR lærepenge til meg selv og andre, aldri og da mener jeg aldri ha sjokolade på bordet uten at du er hjemme og kan passe på. På mine 5 år har jeg aldri opplevd at Celine har gått på bordet å spist noe, men gårsdagens opplevelse er vel et fint bevis på at det plutselig kan skje. 

På denne tiden for 7 år siden lå jeg lys våken i sengen min. Det var noe som plaget meg den natten, noe som gjorde at jeg ikke fikk til å sove. Først klarte jeg ikke å kjenne hva følelsen var. Jeg følte meg først urolig, så var jeg plutselig kjempe deppa. Etterhvert følte jeg et skikkelig behov for å ta opp telefonen og ringe pappa. Jeg så på klokken, fant ut at det var alt for sent å ringe han nå. Jeg la fra meg telefonen, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg kranglet med meg selv, for jeg hadde så lyst å ringe han. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor jeg følte et så sterkt behov for å ringe han, for jeg var egentlig litt sur på han. Sist vi snakket sammen hadde vi kranglet litt, og det var ikke min jobb å ringe å fikse opp. Plutselig kjente jeg på savnet. Savnet etter stemmen hans, klemmene hans, tryggheten hans og smilet hans. Jeg bestemte meg for å ikke ringe, men likevel måtte jeg få ut følelsene. Jeg skrev derfor i dagboken på nettby ” Savner deg pappa”. Jeg fikk en kommentar, og det var ” Er pappaen din død?” Nei, død var han så absolutt ikke. Pappa hadde flyttet til Spania, og jeg hadde ikke sett han på kjempe lenge. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen etter våknet jeg til at telefonen min ringte, ” pappa” stod det på skjermen. Jeg husker jeg fikk frysninger når jeg så det, er vi virkelig så like at vi tenker det samme? Kjente han på de samme følelsene jeg hadde kjent på hele natten? Eller kunne det være at noen hadde fortalt han om statusen min på nettby? Jeg tok telefonen, det var ikke pappa som snakket. Alt jeg kan huske fra samtalen var ” Pappaen din er død”. Jeg ville ikke tro på det, det kunne ikke være sant. Pappaen min er død? Nei det går ikke. Pappa var alt for ung til å være død. Jeg snakket med han for bare noen uker siden, og nå var han plutselig død. Jeg hadde vanskeligheter for å godta at han var død da, og jeg har fortsatt vanskeligheter med å godta det. Det er så mye du skulle gjort, som du ikke fikk gjort. Du skulle lært meg å kjøre, du skulle blitt bestefar, du har døtre du skulle fulgt til alteret. Men alt ble revet bort over natten. 

Så kjære pappa, jeg savner deg virkelig. Hadde du stått foran meg nå ville jeg sagt unnskyld for den teite krangelen vi hadde. Jeg ville gitt deg en stor klem og fortalt deg hvor glad jeg var i deg. Jeg ville sagt at jeg ikke er sur på deg. Du var ikke perfekt og du gjorde feil, men du var bare et menneske. Jeg er evig takknemlig for at akkurat DU ble pappaen min. Takk for alle fine minne vi har sammen. Takk for alt. 

Er det noe absolutt alle mennesker fortjener, så er det en god venn. Kanskje ikke alle mennesker, men de fleste. Jeg har ofte tenkt på hvor heldig jeg er som har så mange flotte mennesker i livet mitt, for det er så absolutt ikke en selvfølge. Jeg har venner som stiller opp uansett tid på døgnet eller hvor i verden jeg måtte befinne meg. Jeg har venner jeg kan dele godt og vondt med, og jeg har venner som alltid kommer til å være der. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror det finnes alt for mange “la oss dra ut vennskap”. Jeg har mange sånne venner, sånne venner man kun drikker med. Det er egentlig utrolig sært, for man har det jo så utrolig gøy sammen når man først er ute. Så hvorfor kun henge når man drikker? Jeg har heldigvis venner jeg også møter uten promille, de man kan henge med når som helst. Julie er en sånn venninne jeg bare kan henge med. Hun kan komme på besøk, vi sier egentlig ikke så mye til hverandre, men det er bare godt å ha henne der.

Tirsdag kom Julie på besøk bare for å henge. Det endte likevel opp med jaccuzi, masse godteri og en del cava. Selv om det kun var oss og vi egentlig ikke gjorde spesielt mye, så var det en utrolig morsom kveld. Jeg er bare så evig takknemlig for å ha gode venner i livet mitt, spesielt Julie og Stine. Mennesker som dere skulle det vært flere av her i verden ♥ 

Jeg har lært at venner kommer og går. Det har vært venninner jeg har vært helt sikker på kom til å være i livet mitt for alltid, som forsvant. Det kan føles jævlig kjipt der og da, men etterhvert vil du se at det kanskje var for det beste. Hadde dere virkelig vært så nære venner ville dere holdt sammen. Samtidig som at vi endrer oss, og noen personligheter passer bare ikke sammen. 

Jeg har lært at ikke alle mennesker kan like meg. Jeg har alltid vært så opptatt av å bli godt likt av alle, noe som egentlig er kjempe slitsomt. Du trenger virkelig å bli godtatt av alle du møter gjennom livet, det er ikke nødvendig. Det viktigste er at du liker deg selv, og at du har mennesker rundt deg som liker deg for akkurat den du er. Du skal aldri føle at du må endre deg for å passe inn. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har lært at det er viktig å tilgi. Du kan dessverre ikke gå gjennom livet uten å oppleve at noen sårer deg. Noen sår er dypere og vondere enn andre, men jeg tror likevel det er viktig å tilgi. Det er selvfølgelig ikke alt man skal tilgi, men for meg har det å tilgi vært nøkkelen for å komme meg videre i livet. Skal du gå rundt å være sur og lei deg for noe noen gjorde mot deg vil du nok aldri føle deg helt lykkelig, og det er synd. Du trenger ikke alltid å tilgi for at den som såret deg skal føle seg bedre, men for at DU skal føle deg bedre. 

Jeg har lært at voksne ikke alltid har rett. Sorry alle mammaer og pappaer der ute, men dere har dessverre ikke alltid rett. Det skal fortsatt sies at de voksne har mye rett da de har mange år med opplevelser og erfaringer bak seg, MEN det vil ikke alltid si at man kan absolutt alt i denne verden som enkelte tror. Det er alltid godt med tips og råd fra noen som er eldre, men noen ganger må man prøve selv for å lære. 

Jeg har lært å godta at alle er forskjellige. Når jeg var fjortis hadde jeg veldig vanskelig med å godta at ikke alle var som meg. Jeg kunne ikke skjønne at noen ville gå i helt svarte klær med masse svart sminke og jeg kunne heller ikke forstå at noen ikke ville bruke sminke i det hele tatt, og fjortis Sofie kunne kanskje være litt direkte noen ganger. Innerst inne mente jeg nok aldri å såre noen, men det var vel bare min egen usikkerhet. En dag hadde jeg fått et dødsdikt på pulten min, noe jeg helt sikkert fortjente. Jeg tror nok ikke hun ønsket meg død, men det var vel hennes måte å uttrykke frustrasjon på haha! Jeg har heldigvis lært mye på disse årene, og nå syntes jeg det bare er kjempe kult at ikke alle er like. Mitt tips til deg er å bli kjent med noen du tror ikke vil passe deg i det hele tatt, du kan få deg en positiv overraskelse. 

Helt til slutt har jeg lært noe som er utrolig viktig, og det er det å ta vare på de du har rundt deg. Du vet aldri når du kan miste en du bryr deg om, og jeg kan love deg at du ikke har lyst å angre på noe. Man skal selvfølgelig ikke være hysterisk, for det er hverken bra for deg eller de rundt deg. Jeg har i alle fall lært at det er unødvendig å krangle over små bagateller og si ting man egentlig ikke mener. Det føles så mye bedre å si jeg er glad i deg. 

Jeg har ikke vært hjemme mer enn et par timer, og jeg er allerede rastløs. Jeg vet ikke helt hvor denne rastløsheten kommer fra og hvorfor den er så sterk. Jeg får ofte høre at jeg rømmer probleme mine, men jeg tror ikke det er sånn det er. Jeg har jo egentlig ingen problemer, det er bare mye jeg holder for meg selv. Og jeg kan vel ikke rømme fra meg selv, kan jeg? 

Jeg tror det er så enkelt som at jeg er en veldig rastløs person av natur, i tillegg til at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ønsker å gjøre noe annet enn det hverdagen har å by på. Jeg er bare 21 år, likevel har jeg allerede bodd i Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Noen vil nok mene at jeg er gal, men jeg syntes egentlig at jeg er tøff. Jeg har virkelig lært så mye på bare det å flytte rundt. Jeg har virkelig måtte omstille meg, samtidig som jeg har måtte lære meg å takle situasjoner jeg ikke kjente til. 

Jeg har nå bodd i Trondheim i 3 år, og jeg er allerede klar for å flytte til Oslo. 3 år er så absoluttt ikke en lang periode, bare lang nok til at jeg lengter etter noe nytt. Jeg har ikke lyst å bo i Trondheim for resten av livet å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde flyttet til Oslo, så hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal vi hindre å gjøre noe vi virkelig ønsker? Det gir ikke mening. Jeg tror det er veldig mange der ute som ikke er fornøyd med livet sitt, likevel gjør man ikke noe med det. Man er dritt lei jobben sin, forholdet fungerer ikke lengre og man henger med venner som egentlig ikke er venner, bare for at det er det vi er vandt til.

Man vet aldri når livet kan ta slutt, så hvorfor skal du gjøre ting som ikke gjør deg lykkelig? Jeg lever litt i en frykt for å ikke ha opplevd nok, for det var akkurat dette jeg følte veldig på under skytingen på Utøya. Jeg var veldig lei meg for alle tingene jeg trodde jeg ikke kom til å oppleve, og jeg kan love dere at den følelsen virkelig sugde. Jeg føler også veldig på et ansvar, et ansvar å leve for de som ikke fikk muligheten. Det er akkurat derfor  jeg velger å flytte på meg. Det er derfor jeg velger å bruke pengene mine på å reise. Det er derfor jeg har bestemt meg for å ta et år i Los Angeles. Det er også derfor jeg ikke stresser med å utdanne meg, for det er ikke det jeg ønsker enda.

Jeg er bare 21 år, likevel blir jeg fortalt hver eneste dag at jeg burde begynne å studere, jeg må kjøpe meg en leilighet, jeg må begynne å roe meg litt mer ned. Hvorfor ? Det er nå jeg har muligheten til å virkelig leve livet, så hvorfor ikke gjøre det? Det skal nok bli noe av meg også en dag, men om jeg finner ut av det når jeg er 21 år eller 26 har vel ikke så mye å si. Har det vel?